Andersonville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andersonville.

Andersonville fengselet (offisielt Camp Sumter) var en konføderert krigsfangeleir under den amerikanske borgerkrigen, i Macon County i Georgia. Leiren var oppkalt etter den nærliggende småbyen Andersonville i Sumter County og var i drift fra februar 1864 til april 1865. 12.913 av de ca. 45.000 krigsfangene i leiren omkom på grunn av sult eller sykdom.

Blant fangene var John Lerum fra Luster og Nils Lee, Arne Amundson Gjøastein, Lars Gjerald og Anders T. Røthe, alle fire fra Voss. De fire førstnevnte var blant de 8-10 nordmennene som overlevde Andersonville, mens Anders Røthe og 40-50 andre nordmenn døde. Leiren lå i Georgias sumpland, omgitt av vanngraver og voller, og bevoktet av 20-30 blodhunder. Maten var elendig, og måtte spises i luen eller en sko. Noen fanger hadde nesten ingen klær, og mygg og fluer var ekstremt plagsomme. Fangene ble skutt ikke bare for fluktforsøk, men også for bare å gå litt for langt på leting etter drikkevann, og straffet med torturinstrumenter innhentet fra lokale slaveeiere.[1]

Tegning av leiren, utført av den tidligere fangen Thomas O'Dea.

Langt flere nordstatssoldater døde i fangenskap i Andersonville enn på slagmarken. Leirens kommandant, kaptein Henry Wirz, var født i Sveits i 1822, og utvandret til USA i 1849, men mislyktes med å etablere en legepraksis i New York City. Etter sørstatenes nederlag ble han siktet for sammensvergelse og mord, og nesten 150 tidligere fanger, voktere, sørstatsfunksjonærer, sivile og sanitetsfolk bevitnet at han som leirens kommandant hadde brutt krigens lover ved å holde tilbake matvarer og andre forsyninger, samt gitt ordrer som direkte kostet krigsfanger livet. Wirz ble dømt til døden og hengt 10. november 1865. Påfallende i rettssaken mot ham var at både forsvarere og aktorat søkte å bevise at Wirz bare hadde «fulgt ordre». Aktoratet håpet dermed å kunne sikte flere av sørstatenes ledere med dette, mens Wirz håpet å velte ansvaret over på dem. Men han slapp ikke unna grusomheten i sine egne ordrer og handlinger, selv om han siden ble sett på som en martyr av mange sørstatsfolk.[2]

Olav Steensland fra Årdal i Ryfylke ble tatt til fange i september 1863, under slaget ved Chickamauga. Han ville heller vært drept. Han var innom flere transittleire, men verst var det da han 8. mars 1864 ankom Andersonville: «Mange forbannet vår egen regjering for at de ikke ville utveksle oss.» Steensland fortalte at når nye fanger kom, var de først blitt plyndret av sørstatssoldatene, deretter av sine medfanger i Andersonville. Hver eneste natt hørtes skrik om mord og ran. Fangene måtte ligge direkte på den sølete jorden uten tak eller ly. De fikk heller ingenting å koke maten i, så den måtte spises rå. Skjørbuk og diaré var det som tok livet av de fleste: «Mine tenner var løse, og gummene såre...jeg kunne se blod hver gang på det harde brødet.» Føttene hovnet opp. Men i dette marerittet av sult og tørst sprang plutselig en kilde frem,[3] under et voldsomt regnskyll 14. august 1864, som et svar på fangenes desperate bønner om rent drikkevann. Atskillige hevdet at de hadde sett et lyn ramme skråningen like før kilden brøt frem.[4] Den er i dag vakkert innebygget og kalles Providence spring («Forsynets kilde»).[5]

I dag er leiren et nasjonalt minnesmerke.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torbjørn Greipsland: «Vestlendinger i utryddelsesleir», Bergens Tidende 29. desember 1996
  2. ^ «Kaptein Henry Wirz» (1822-65)
  3. ^ Torbjørn Greipsland: «Vestlendinger i utryddelsesleir», Bergens Tidende 29. desember 1996
  4. ^ Providence spring
  5. ^ Providence spring house
  6. ^ Andersonville national historic site

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]