Anastasios I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Anastasius I (keiser)»)
Anastasius I
Flavivs Anastasivs
Fødtca. 430
Dyrrhacium
Død9. juli 518
Konstantinopel
BeskjeftigelsePolitiker, monark Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (491–518)
  • romersk senator Rediger på Wikidata
EktefelleAriadne
SøskenPaulus
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtApostelkyrkja
Regjerte11. april 491 - 9. juli 518
DynastiLeoninske
ForgjengerZenon
EtterfølgerJustinus I
Anastasios I på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Anastasios I (gresk: Ἀναστάσιος Αʹ; latin: Anastasius, som keiser Imperator Caesar Flavius Anastasius Augustus; født ca. 430, død 9. juli 518) var fra 491 til 518 østromersk keiser. Han ble gitt tilnavnet «Dicorus» (gresk Δίκορος, «to pupiller») på grunn av at han hadde forskjellig farge på øynene, et svart og et blått.

Han hadde styrket Østromerriket med forsiktig politikk og tolerant framgangsmåte ved å redusere skattene og begrense utgiftene. Fordelene av denne politiske og finansielle stabiliteten ble utnyttet av hans etterfølgere, Justinus og dennes nevø Justinian, sistnevnte fikk tilnavnet «den store».[1] Hans styre var preget av materielle prestasjoner, som var representativt for nye mønstre for å drive regjering, økonomi, og byråkrati i Østromerriket.[2] Anastasios etterlot den keiserlige regjeringen og minsket korrupsjonen i regjeringen, reformerte lovverket og innførte en ny form for valuta, noe som førte til et betydelig finansielt overskudd.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anastasios ble født i Dyrrachium (dagens Durrës i Albania), men fødselsdatoen er ukjent, skjønt det er antatt at han ikke var født senere enn 430 eller 431. Hans familie var illyrsk,[4] som sønn av Pompeius (født ca. 410) en adelsmann i Dyrrachium, og hans hustru Anastasia Constantina (født ca. 410). Hans mor var ariansk kristen, søster av Clearchus, også ariansk, og barnebarn på farssiden av Gallus (født ca. 370), sønn av Anastasia (født ca. 352) og ektemann, i sin turn datter av Flavius Claudius Constantius Gallus og hustru og kusine Constantina (senere helgenforklart).[5] Før han ble keiser var Anastasios en meget vellykket administrator i finansdepartementet.[6]

Anastasios fikk tilnavnet «Dicorus» (gresk Δίκορος, «to pupiller») på grunn av at han hadde forskjellig farge på øynene (et svart og et blått); noe som kalles heterokromi.[7][8]

Tiltredelse[rediger | rediger kilde]

Som følge at keiser Zenon døde i 491 er det sterke bevis for at mange romerske borgere ønsket både en romersk og en ortodoks (rettroende) kristen keiser. I ukene som fulgte Zenons død samlet menneskemasser seg i Konstantinopels gater hvor de krevde «Gi keiserriket en ortodoks keiser! Gi keiserriket en romersk keiser!» [6] Under dette presset vendte keiserinne Ariadne seg til Anastasios. Han var i sekstiårene på den tiden han tiltrådte på tronen. Religiøst var han ganske åpenbart i hans sympati for monofysittismen.[3] Det er den kristologiske posisjon at Jesus Kristus kun har én natur (den guddommelige) i motsetning til den posisjon som ble slått fast ved konsilet i Khalkedon i 451, hvori Kristus har to samtidige naturer: en guddommelig og en menneskelig. Følgelig, som en betingelse for at han ble keiser, krevde patriarken i Konstantinopel at han lovte å ikke endre på hva som ble fastslått ved konsilet i Khalkedon.[9] Det er bemerkelsesverdig at Ariadne valgte Anastasios framfor Zenons bror Flavius Longinus, [3] som utvilsomt var det mest åpenbare og logiske valget. Beslutningen opprørte folket i Isauria, et antikt område i det indre av Anatolia (dagens Tyrkia), men det ble heller ikke tatt godt imot av de politiske fraksjonene De blå og De grønne,[10] som Longinus hadde gitt penger til. Disse fraksjonene viste deretter tendenser til å komme sammen for å gjøre opprør og hærverk.[3]

Ariadne giftet seg kort tid etter Anastasios ble keiser den 20. mai 491. Hans styre, om enn forstyrret av utenlandske og innenlandske kriger og religiøs uro, startet lovende. Han ble populær ved fornuftige fritak for beskatning, og var energisk i sin iver etter å administrere Østromerrikets affærer.[11]

Utenrikspolitikken og krig[rediger | rediger kilde]

Anastasios ble nødt til å utkjempe to kriger: den isaurianske krig mot tronraneren Longinus (bror av Zenon) og i den den sasanidiske krig mot det nypersiske riket.

Den isaurianske krig (492–497) ble utløst av Longinus’ tilhengere i Isauria som ble forbigått som keiser i favør av Anastasios. Slaget ved Kotyaion (dagens Kütahya) i 492 knekket ryggen på opprørerne, men den fortsatte som en geriljakrig i fjellene i Isauria i ytterligere noen år.[11] Krigene i fjellene synes å ha havnet dødvanne ettersom opprørerne hadde kontrollen over festningen Papirius,[2] og varte i fem år. Anastasios vedtok en bestemmelse knyttet til økonomien på midten av 490-tallet som antyder at krigen ikke opptok all tid og ressurser i regjeringen.[2]

I krigen mot det persiske Sasanideriket (502–505) ble Theodosiopolis (dagens Erzurum, øst i Tyrkia) og Amida (i Mesopotamia) erobret av perserne, mn persiske provinser hadde også store lidelser og bysantinerne erobret tilbake Amida. Begge parter var utslitte da det ble inngått fred i 506 på grunnlag av status quo. Anastasios bygget deretter den sterke festningen Daras for å holde perserne tilbake i Nisibis (dagens Nusaybin). Imidlertid ble provinsene på Balkan ble etterlatt tynt med soldater, og var hjelpeløse i forsvaret mot invasjoner av slavere og bulgarere. For å beskytte Konstantinopel og dets nabolag mot denne trusselen fikk keiseren bygget Anastasiosmuren eller den lange mur, og som strakte seg fra Marmarahavet og til Svartehavet.[12]

Innenriks- og kirkepolitikk[rediger | rediger kilde]

Religiøst var keiseren en overbevist monofysitt, men i begynnelsen lot Anastasios ikke sin personlige overbevisning ha innflytelse på hans religiøse politikk. Han var moderat, og forsøkte å opprettholde Zenons Henotikon («Unionslov»), et kristologisk dokument av 482, og fred med kirken.[11] Likevel, i 512, kanskje oppflammet av hans militære suksess mot perserne, avsatte Anastasios patriarken i Khalkedon, og brøt da sin avtale med patriarken i Konstantinopel. Det førte til opptøyer i Khalkedon.[3] Året etter brøt general Flavius Vitalianus ut i opprør. Han beseiret den keiserlige hær og marsjerte mot Konstantinopel. Da trusselen ble akutt innledet Anastasios forhandlinger med Vitalianus og ga ham tittelen kommandant av hæren i Trakia. Han åpnet også opp for kommunikasjon med paven i Roma med den mulighet å få en slutt på det akakianiske skisma.[3] To år senere ble Vitalianus angrepet av general Marinus og tvang ham og hans hær til de nordlige delene av Trakia. Ved slutten av striden hadde keiser Anastasios ubestridt kontroll over Østromerriket helt til sin død i 518.[13]

Under hans styre ble grensene mot øst omfattende forsterket med festningsbygg, inkludert byggingen av Dara (i Mesopotamia), en festningsby som hadde til hensikt å utjevne den persiske festningen i Nisibis. En av de mest opprustede festningsbyene ved Adriaterhavet var Dyrrachium, hans fødeby.

Selv om Anastasios var en kristen ble han som andre romerske keisere gjort til en gud ved sin død. Han var den siste keiseren som fikk denne æren.[14][15]

Etterfølger[rediger | rediger kilde]

En samling med to fragmenterte krøniker på latin kalt Anonymous Valesianus har en fantasifull anekdote om hvordan Anastasios valgte sin etterfølger: han kunne ikke avgjøre om hvilke av sine tre nevøer som burde etterfølge ham og la da en beskjed under en av tre sofaer og ba sine nevøer finne seg en sitteplass i rommet under den forventning at skjebnen ville velge en av dem. Imidlertid satte to av nevøene seg på samme sofa og den som skjulte beskjeden forble tom. Etter å ha bedt Gud om råd i bønn besluttet han at den første person som kom til hans rom den neste morgenen skulle bli den neste keiseren. Den første som kom inn var Justinus, lederen av vaktstyrken og nær sytti år gammel.[16][17]

I virkeligheten hadde Anastasios aldri vurdert Justinus som sin etterfølger, og beslutningen ble ikke tatt av ham eller Gud, men besluttet av andre etter hans død. Mot slutten av sitt styre hadde han etterlatt den keiserlige skattekiste med 23 000 000 solidi eller 320 000 pund med gull.[18][19]

Anastasios døde barnløs i Konstantinopel den 9. juli 518 og ble gravlagt i Apostelkirken (gresk: Ἅγιοι Ἀπόστολοι, Agioi Apostoloi) i hovedstaden. Kirken ble revet av muslimene i 1461 for å bygge en moské.

Familie[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at Anastasios hadde en bror ved navn Flavius Paulus som tjenestegjorde som romersk konsul i 496.[20] En svigerinne, kjent som Magna, var mor til Irene og svigermor til Flavius Olybrius, konsul i 491. Denne svigersønnen var sønn av Anicia Juliana og general Areobindus Dagalaiphus Areobindus, konsul i 506.[21] Datteren av Olybrius og Irene fikk navnet Proba og giftet seg med Probus og var mor til en yngre Juliana. Denne yngre Juliana giftet seg med en annen Anastasios og ble mor til Areobindus, Placidia, og en yngre Proba.[22] En annen nevø av Anastasios var Flavius Probus, romersk konsul i 502.[23] Caesaria, søster av Anastasios, giftet seg med Secundinus, og ble foreldre til Hypatius og Pompeius.[23] Flavius Anastasius Paulus Probus Moschianus Probus Magnus, romersk konsul i 518, var også en grandnevø av Anastasios. Hans datter Juliana giftet seg senere med Marcellus, en bror av Justinus II.[22] Den utstrakte familien kunne ha omfattet relevante kandidater til tronen.[24]

Administrative reformer[rediger | rediger kilde]

Anastasios viste en uvanlig interesse for administrativ effektivitet og affærer knyttet til økonomien.[13] Hvor det var mulig i regjeringens transaksjoner, endret han betalingmetoden fra varer til hard valuta. Denne praksisen minsket muligheten for underslag og behovet for transport og lagerbeholdninger. Det lettet også regnskapsførselen. Han overførte også denne praksisen på skattevesenet ved han bestemte at skattene skulle betales med kontanter framfor varer.[3] Han fjernet også praksisen hvor soldater ble utstyrt med våpen og uniformer: isteden ble det gitt penger slik at hver soldat hadde mer enn nok til å betale for sine egne våpen og uniform.[3] Disse endringene synes å fungert svært bra. Skattebetalerne fikk lavere skatter enn hva de hadde tidligere og regjeringen fikk større inntekter.[3] Vel så viktig var at med økte inntekter kunne keiseren betale soldatene høyere lønn, noe som gjorde det tiltrekkende for innfødte østromerske borgere å bli soldater (i kontrast til upålitelige og ulojale utenlandske leiesoldater som tidligere keisere hadde støttet seg på).[3] Generelt hadde disse endringene en positiv effekt på statens inntekter og Anastasios er ofte sitert for hans kloke eller forsiktige forvaltning rikets finanser.[25]

Likevel, midt i alle disse reformene, fortsatte Anastasios praksisen med at penger kunne kjøpe offentlige posisjoner.[2] Faktisk solgte Anastasios nok offentlige posisjoner til at han er blitt anklaget for å ha tilrettelagt opprettelsen av et sivilt aristokrati; noe som styrket ved veksten av familier som ofte hadde høyere posisjoner i regjeringen, slike som eksempelvis Appiones fra Egypt.[2] Anastasios ga også offisielle posisjoner til sin nære venn general Flavius Celer, sin svoger, sin bror, sine nevøer og grandnevøer.[2] Dette er bemerkelsesverdig ettersom keiseren minsket korrupsjon og mangel på effektivitet knyttet til myndighetene i andre områder.

Hovedelementet i det komplekse pengesystemet i det tidlige bysantinske rike, som hadde gått på et delvis sammenbrudd på 400-tallet, ble fornyet av keiser Anastasios i 498. Det nye systemet involverte tre klasser av gullmynter (solidus og dens halve verdi og dens tredjedel) og fem klasser med kobbermynter (follis, verd 40 nummi og dens fraksjoner ned til en nummus). Det vil synes som at den nye formen for valuta raskt ble en viktig del av handelen med andre regioner. Faktisk har en follismynt blitt funnet så langt unna som i Charjouørkenen (nær dagens Türkmenabat i Turkmenistan).[26] Det synes også som en del bysantinske handelspartnere kan ha forsøkt å etterligne myntene til Anastasios. Det er en teori som er forsterket ved det faktum at fire solidi fra hans styre har blitt gjenfunnet så langt unna det østromerske rike som Kina. Kina kan synes som en usannsynlig handelspartner, men østromerne og kineserne kunne bedrive handel via handelsmenn og mellomledd som reiste langs Silkeveien.[26] Den valuta som ble skapt av Anastasios har beviselig hatt stor sirkulasjon og opprettholdt sin innflytelse lenge etter hans styre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holmes, George, red. (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 7
  2. ^ a b c d e f Croke, Brian (april 2009):»Review: Anastasius I», omtale av F.K. Haarers Anastasius I. Politics and Empire in the Late Roman World i: The Classical Review 59 (1), s. 210. doi:10.1017/s0009840x08002540. JSTOR 20482729.
  3. ^ a b c d e f g h i j Treadgold, Warren (2001): A Concise History of Byzantium. Houndmills, Hampshire: Palgrave. s. 57.
  4. ^ Croke, Brian (2001): Count Marcellinus and his chronicle. Oxford University Press, ISBN 978-0-19-815001-5, s. 89.
  5. ^ Settipani, Christian (2000): Continuite Gentilice et Continuite Familiale Dans Les Familles Senatoriales Romaines, A L'Epoque Imperiale, Mythe et Realite. Linacre, UK: Prosopographica et Genealogica, ILL. NYPL ASY (Roma) 03-983.
  6. ^ a b Ostrogorski, Georgije (1969): History of the Byzantine State. New Brunswick, NJ.: Rutgers University Press. s. 59.
  7. ^ Elton, Hugh: «Anastasius (AD 491–518)», An Online Encyclopedia of Roman Emperors, Florida International University
  8. ^ Karcioglu, Zeynel (våren 2015): «Anastasius the 'odd-eyes'», Hektoen International
  9. ^ Myres, J.N.L. (1940): «Review: The Religious Policy of Anastasius I», omtale av Charanis, Peter: The Religious Policy of Anastasius I, i: The Classical Review. 54 (4), s. 208–209. doi:10.1017/s0009840x00087229. JSTOR 705334
  10. ^ Dash, Mike (2. mars 2012) «Blue versus Green: Rocking the Byzantine Empire», Smithsoian
  11. ^ a b c Chisholm, Hugh, red. (1911): «Anastasius I», Encyclopædia Britannica. 1 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 919.
  12. ^ Schuchhardt, C. (1901): «Die Anastasius-Mauer bei Constantinopel und die Dobrudcha-Wälle», Jahrbuch des Kaiserlich Deutschen Arhäologischen Instituts, XVI, s. 107–127
  13. ^ a b Treadgold, Warren (2001): A Concise History of Byzantium. Houndmills, Hampshire: Palgrave. s. 56.
  14. ^ Head, James V. (2017): The Angel’S Riddle: A Critical Analysis of the Book of Revelation, WestBow Press
  15. ^ «Anastasius I (emperor)», Hellenica World
  16. ^ Wienand, Johannes (2015): Contested Monarchy: Integrating the Roman Empire in the Fourth Century AD, Oxford University Press, s. 260
  17. ^ Bjornlie, M. Shane (2013): Politics and Tradition Between Rome, Ravenna and Constantinople: A Study of Cassiodorus and the Variae, 527-554, Cambridge University Press, s. 96
  18. ^ Brown, Peter (1971): The world of late antiquity, W.W. Norton and Co., s. 147
  19. ^ Durant, Will (1950): The Age of Faith. The Story of Civilization. 4. New York: Simon and Schuster. s. 104.
  20. ^ The Consular List Arkivert 17. april 2008 hos Wayback Machine.
  21. ^ Bowersock, G.W.; Grabar, Oleg (1999): Late Antiquity: A Guide to the Postclassical World, Harvard University Press, s. 300–301.
  22. ^ a b Jones et al (1992): Prosopography of the Later Roman Empire, 527-641, bind 3
  23. ^ a b Jones et al (1980): Prosopography of the Later Roman Empire, 395-527., bind 2
  24. ^ Evans, James Allan (1999): «Justin I (518–527 A.D.) », An Online Encyclopedia of Roman Emperors
  25. ^ Laiou, Angeliki (2002): The Economic History of Byzantium. Washington DC: Dumbarton Oaks Research Library and Collections. s. 940.
  26. ^ a b Pyatnitsky, Yuri (2006): «New Evidence for Byzantine Activity in the Caucasus During the Reign of the Emperor Anastasius I», American Journal of Numismatics (1989-). 18, s. 113–122. JSTOR 43580526.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hussey, J.M., red. (1985): The Cambridge Medieval History. CUP Archive.
  • Meyendorff, John (1989): Imperial unity and Christian divisions: The Church 450-680 A.D. The Church in history. 2. Crestwood, NY: St. Vladimir's Seminary Press. ISBN 978-0-88-141056-3.
  • Greatrex, Geoffrey; Lieu, Samuel N.C. (2005): The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars AD 363-628. Routledge.
  • Arce, Ignacio; Feissel, Denis (2014): The Edict of Emperor Anastasius I (491-518 AD): An Interim Report. DAAD.
  • Charanis, Peter (1935): The religious policy of Anastasius I: emperor of the later Roman Empire 491-518. University of Wisconsin--Madison.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Østromersk keiser
Leoninske dynasti
Forgjenger:
Zenon 		491–518 Etterfølger:
Justinus I
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anastasios_I&oldid=19517006»