Anadiplose

Anadiplose (fra gresk: ἀναδίπλωσις/anadíplōsis = videreføring), er innen verselæren den retorisk effekt å la det siste ordet, eller de siste ordene, i en setning bli gjentatt i begynnelsen av neste setning eller verselinje:... x / x ....

Et eksempel finnes hos Ovid:

Quamvis Sint 'sub aqua', / 'sub aqua' maledicere temptant

Ovid.

Ved å gjenta den siste linjen fra den foregående strofen 'sub aqua' også som første verselinje i neste strofe, fremstiller Ovid samtidig lyden av en frosk som kvekker: sub aqua, sub aqua = Kvakk-kvakk.

Selv om de [froskene] befinner seg under vann, / under vann slutter de ikke sin forbannelse.

Ovid i oversettelse.

Et annet eksempel er fra siste strofe i Goethes dikt «Seefahrt»:

Mit dem Schiffe spielen Wind und Wellen, / Wind und Wellen spielen nicht mit seinem Herzen.

Johann Wolfgang von Goethe.

Selve det fenomen å gjenta et ord eller en ordgruppe i rask rekkefølge kalles geminasjon.

En nærstående variant av anadiplosen er forøvrig den såkalte epanastrofen. Diverse ramseeventyr bygger sin tekstlige logikk på et slikt mønster: Kjære min katt, ta musa, musa vil ikke gnage reipet, reipet vil ikke henge slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen (Elsa Beskow: Gutten som ikke ville gå på skolen).

Litteratur

• Edward P.J. Corbett: Classical Rhetoric for the Modern Student. Oxford University Press, New York, 1971.
• Herbert Weir Smyth: Greek Grammar. Harvard University Press. Cambridge 1920. ISBN 0-674-36250-0.