Anaïs Nin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anaïs Nin
Anaïs Nin
Anaïs Nin, ca. 1920
Født 21. februar 1903
Neuilly-sur-Seine, Paris
Død 14. januar 1977 (73 år)
Los Angeles, California
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk, engelsk
Sjanger Dagbøker, essay, romaner, noveller

Anaïs Nin (født Angela Anaïs Juana Antolina Rosa Edelmira Nin y Culmell; 21. februar 190314. januar 1977) var en fransk forfatter av spansk-kubansk opprinnelse. Hun var født og vokste opp i Frankrike, men tilbrakte en del tid i Spania og Cuba, men tilbrakte det meste av sitt liv i USA hvor hun ble en etablert forfatter. Hun utga dagbøker (i mer enn 60 år, fra hun var 11 år og fram til kort tid før hun døde), romaner, litterære analyser, essayer, korte fortellinger, og erotisk litteratur. En stor del av hennes verker, inkludert de pikante novellesamlingene Venusdeltaet og oppfølgeren Ut av redet ble utgitt etter hennes død og som opprinnelig ble skrevet på 1940-tallet på oppdrag fra en ukjent samler. Etter utgivelsen sent på 1970-tallet fikk bøkene og forfatteren raskt kultstatus.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige liv[rediger | rediger kilde]

Anaïs Nin ble født i Neuilly i Frankrike av kunstneriske foreldre. Hennes far, Joaquín Nin, var en spansk-kubansk pianist og komponist da han møtte hennes mor, Rosa Culmell,[1] en klassisk utdannet sanger av fransk og dansk avstamning som arbeidet på Cuba.[2] Hennes fars bestefar hadde flyktet fra Frankrike under revolusjonen, dratt først til Saint-Domingue, deretter til New Orleans, og til sist til Cuba hvor han bidro til å bygge landets første jernbane.[3]

Nin ble oppfostret som katolikk[4] og tilbrakte hennes barndom og tidligste liv i Europa. Etter at hennes foreldre gikk fra hverandre, tok hennes mor med seg Anaïs og hennes to brødre, Thorvald Nin og Joaquin Nin-Culmell, til Barcelona, og deretter til New York City. I henhold til hennes dagbøker, Volume One, 1931–1934, oppga Nin formell utdannelse da hun var 16 år og senere begynte hun arbeide som kunstnermodell. Etter å ha vært i USA i flere år glemte hun å snakke spansk, men beholdt sin fransk og ble samtidig flytende i engelsk.[5]

Den 3. mars 1923 i HavannaCuba giftet Nin seg med sin første ektemann, Hugh Parker Guiler (1898–1985), en bankmann og en kunstner, senere kjent som «Ian Hugo» da han begynte å produsere eksperimentelle filmer på slutten av 1940-tallet. Paret flyttet til Paris året etter hvor Guiler fortsatte sin karriere innen bankvesenet og Nin begynte å følge sin interesse i å skrive; i hennes dagbøker nevner hun å ha trent som flamencodanser i Paris på midten og slutten av 1920-tallet. Hennes første utgitte tekst var en kritisk vurdering av sin litterære helt D. H. Lawrence kalt for D. H. Lawrence: An Unprofessional Study (1923), hvilket hun skrev av seksten dager.[1] Den første utgivelsen var kun på 550 kopier, men ble godt mottatt.[6]

Hun ble omformet via sin terapi med østerrikske Otto Rank, som brøt med Sigmund Freud grunnet at sistnevnte ikke verdsatte kraften i kvinners seksualitet, verdien av kunst, og betydningen av forholdet mor-barn. Ved hennes andre besøk til Rank reflekterte hun over hennes begjær etter å bli «gjenfødt» følelsesmessig som en kvinne og som en kunstner. Rank, mente hun, hjalp hennes bevegelse fram og tilbake mellom hva hun kunne verbalisere i sine dagbøker og hva som burde forbli usagt. Hun oppdaget kvaliteten og dybdene i sine følelser i ordløse overganger mellom hva hun kun si og hun ikke kunne si. «Mens vi snakket, tenkte jeg på mine vanskeligheter med skrivingen, min strid med å artikulere følelser som ikke lett lar seg uttrykke. Om min kamp for å finne et språk for intuisjon, følelse, instinkter som er, i seg selv, flyktig, finurlige og ordløse.»[7]

Ved slutten av sommeren 1939, da beboere fra andre siden av Atlanterhavet ble anmodet om å forlate Frankrike grunnet den kommende krigen, forlot Nin Paris og vendte tilbake til New York City. Guiler var, i henhold til hennes ønsker, helt redigert ut av hennes dagbøker som ble utgitt mens hun levde, og således vanskelig å tolke.[8] I løpet av krigen sendte Nin sine bøker til Frances Steloff ved Gotham Book Mart i New York for trygg oppbevaring.[9]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Anaïs Nin, 1970-tallet, fotografert av Elsa Dorfman

I henhold til hennes dagbøker, Vol.1, 1931–1934, delte Nin et bohemisk liv med den amerikanske forfatteren Henry Miller i løpet av sin tid i Paris. Hennes ektemann Guiler ble ikke nevnt i hennes dagbøker, men det antydes at de var gift. De dagbøkene som ble redigert av hennes andre ektefelle etter hennes død forteller at hennes tid sammen med Henry Miller var meget fysisk lidenskapelig og at hun trodde at hun var gravid med ham, men tok abort i 1934.

I 1947, da hun var 44 år, møtte hun den tidligere skuespilleren Rupert Pole i en heis på Manhattan da hun var på vei til et selskap.[10][11] De to ble sammen og reiste til California sammen. Han var seksten år yngre. Den 17. mars 1955 gifte de seg i Quartzsite i Arizona, og bosatte seg i California.[12] Guiler ble værende i New York City og kjente ikke til Nins andre ekteskap før etter hennes død i 1977, skjønt biografen Deirdre Bair hentyder at Guiler må ha kjent til hva som skjedde mens Nin var i California, men bevisst «valgte å ikke vite».[11]

Nin refererte til hennes samtidige ekteskap som hennes «bicoastal trapeze», det vil si «trapeshopping mellom to kyster».[11] I henhold til Deidre Bair: «[Anaïs Nin] ville sette opp disse omfattende fasadene i Los Angeles og i New York, men det ble så komplisert at hun måtte skape noe hun kalte løgnboksen. Hun hadde denne meget store håndvesken og her hadde hun to sett med sjekkhefter. En sa Anaïs Guiler for New York og den andre sa Anaïs Pole for Los Angeles. Hun hadde resepter fra leger i California og fra leger i New York med to forskjellige navn. Og hun hadde en kartoteksamling og sa: «Jeg forteller så mange løgner at jeg må skrive dem ned og oppbevare dem i løgnboksen så jeg kan holde dem fra hverandre.»[11]

I 1966 fikk Nin sitt ekteskap med Pole opphevet grunnet de juridiske forviklingene som oppsto ved at både Guiler og Pole gjorde krav på henne i sine skatteligninger.[13] Selv om ekteskapet ble opphevet fortsatte hun å bo sammen med Pole helt fram til hun døde i 1977. I henhold til Barbara Kraft, forut hennes død hadde Nin skrevet til Hugh Guiler og bedt om hans tilgivelse. Hans svarte med å skrive hvor meningsfylt hans liv hadde vært på grunn av henne.[14] Etter Guilers død i 1983 ble de usensurerte utgavene av hennes dagbøker bestilt av Pole.[15] Pole døde i juli 2006.

Anaïs Nin siterte ofte forfattere som Djuna Barnes og D. H. Lawrence som inspirasjonskilder. Hun hevdet i første bind av sine dagbøker at hun også trakk inspirasjon fra Marcel Proust, André Gide, Jean Cocteau, Paul Valéry, og Arthur Rimbaud.

Litterær karriere[rediger | rediger kilde]

Anaïs Nin og George Leite i 1946.

Dagbøker[rediger | rediger kilde]

Anaïs Nin er kanskje best kjent for sine dagbøker. De strekker seg over flere tiår og gir et dypt, granskende innsikt i hennes personlige liv og forhold. Nin ble kjent med, ofte meget intimt, med en rekke framtredende forfattere, kunstnere, psykoanalytikere, og andre figurer, og skrev ofte om dem, særlig Otto Rank. Som en kvinnelig forfatter som beskrev hovedsakelig den mannlige sammenstilningen av berømtheter, har Nins dagbøker fått betydning som et motbalanserende perspektiv.

Tidligere ikke-utgitt verker har kommet fram i lyset i A Café in Space. the Anaïs Nin Literary Journal, som mest nylig også innbefatter «Anaïs Nin and Joaquín Nin y Castellanos: Prelude to a Symphony—Letters between a father and daughter». Så langt har femten bind av hennes dagbøker blitt utgitt.

Erotiske skrifter[rediger | rediger kilde]

Henry Miller på 1940-tallet.

Nin er framhevet av mange litteraturforskere som en av de mest framtredende forfattere av kvinnelig erotikk. Hun var en av de første kvinner som helt utforsket erotisk skriving. Før henne var erotika skrevet av kvinner en sjeldenhet, med kun noen få unntak, eksempelvis Kate Chopin.

I henhold til første bind av hennes dagbøker, utgitt i 1966, kom Nin første gang over erotika da hun kom tilbake til Paris med sin ektemann, mor og sine to brødre da hun var i slutten av tenårene. De leide en leilighet av en amerikansk mann som var borte for sommeren, og Nin kom over en rekke franske billigbøker. «En etter en leste jeg disse bøkene som var fullstendig nye for meg. Jeg hadde aldri lest erotisk litteratur i USA... De overveldet meg. Jeg var uskyld før jeg leste dem, men etter at jeg hadde lest dem alle var ingenting jeg ikke kjente til om seksuell utforsking... Jeg hadde tatt min eksamen i erotisk lære.»[16]

I desperat behov for penger begynte Nin, Henry Miller og poeten Robert Duncan1940-tallet å skrive erotiske og pornografiske fortellinger for en anonym «samler» for en dollar per side, hvilket var i begynnelsen noe av en spøk.[17] Det er uklart om Miller faktisk skrev disse fortellingene eller om han bare ga tillatelse til hans navn ble brukt.[18] Da samleren fikk tekstene ga han tilbakemeldingen om at de skulle «kutte ut poesien og holde seg til sex.» Nin advarte da om at «Vi hater deg. Sex mister all sin makt og magi om den blir eksplisitt, mekanisk, overdrevet, når den blir en mekanisk besettelse. Det blir kjedelig. Du har lært oss mer enn noen jeg kjenner om hvor galt det ikke er å blande det med følelse, sult, begjær, lyst, innfall, ustadighet, personlige bånd, dypere forhold som endrer dens farge, smak, rytme, intensitet.»[19] Nin betraktet sine erotiske figurer som ekstreme karikaturer og hadde ikke til hensikt å offentliggjøre dem, men endret mening tidlig på 1970-tallet.[20][21] De ble samlet i to bind, Venusdeltaet og Ut av redet.

Nin var en venn med, og i enkelte tilfeller også sengekamerat med en rekke ledende litterære navn, inkludert Henry Miller, John Steinbeck, Antonin Artaud, Edmund Wilson, Gore Vidal, James Agee, James Leo Herlihy, og Lawrence Durrell. Hennes lidenskapelige kjærlighetsaffære med Miller påvirket henne sterkt både seksuelt og litterært. Nin skrev om sin forgapelse med den surrealistiske kunstneren Bridget Bate Tichenor i sine dagbøker.[22][23] Påstander om at Nin var biseksuell ble fremmet ytterligere av Philip Kaufmans film Henry & June (1990) om Henry Miller og hans andre hustru June Miller. Anaïs Nin ble framstilt i filmen av skuespilleren Maria de Medeiros. Nins første uavkortede dagbokutgivelse, kalt for Henry and June, utgitt 1986, som dannet grunnlaget for filmen, gjør det klart at Nin var besatt av June til et punkt som hun selv karakteriserte som «Jeg har blitt June», skjønt det er uklart om disse følelsene innbefattet seksualitet. For både Anaïs Nin og Henry Miller var June en femme fatale — uimotståelig, listig, og erotisk. Nin ga June penger, smykker, klær, ofte gjorde seg selv blakk i den samme prosessen.

I hennes andre uavkortede dagbok, Incest, skrev hun om at hun hadde et incestuøst forhold til sin far, noe som var grafisk beskrevet over flere sider.[24] Da Nins far fikk høre om tittelen på hennes første skjønnlitterære bok, House of Incest, fryktet han at sannheten om deres forhold ville bli avslørt, mens den faktisk ble meget tilslørt i Nins tekst.

Senere liv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av kvinnebevegelsen1960-tallet har gitt feministiske perspektiver på Anaïs Nins forfatterskap de siste tjue årene, noe som gjorde Nin til en populær foreleser ved en rekke amerikanske universiteter, men Nin selv ville ikke la seg assosiere med feminismens politiske del.[1]

I 1973 ble Anaïs Nin gjort til æresdoktor ved Philadelphia College of Art. Hun ble valgt til medlem av USAs American Academy of Arts and Letters i 1974. Hun døde i Los Angeles den 14. januar 1977 etter tre års sykdom med kreft. [25] Hun ble kremert og asken ble spredt utover bukten i Santa Monica. Rupert Pole ble utnevnt til Nins litterære eksekutor og han sørget for uavkortede utgivelser av hennes bøker og dagbøker mellom 1985 og fram til sin død i 2006.

Den 27. september 2013 utga forfatteren Kim Krizan en artikkel på Huffington Post [26] hvor hun avslørte at et tidligere ukjent kjærlighetsbrev fra Gore Vidal som var rettet til Nin. Dette brevet motsier Vidals tidligere karakterisering av hans forhold til Nin, og viser at han hadde følelser for henne til tross for at han benektet det i sin selvbiografi Palimpsest (1995). Brevet kom fra da Krizan gjorde undersøkelser for utgivelsen av siste bind av Anaïs Nins usensurerte dagbok, Mirages,[27] hvor Krizan hadde skrevet forordet til. [26]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Waste of Timelessness: And Other Early Stories (skrevet før 1932, utgitt posthumt
  • D. H. Lawrence: An Unprofessional Study (1932)
  • House of Incest (1936)
  • Winter of Artifice (1939)
  • Under a Glass Bell (1944)
  • Cities of the Interior (1959), i fem bind:
  • Ladders to Fire
  • Children of the Albatross
  • The Four-Chambered Heart
  • A Spy in the House of Love
  • Seduction of the Minotaur, opprinnelig utgitt som Solar Barque (1958).
  • Delta of Venus (1977)
  • Little Birds (1979)
  • Collages (1964)
  • The Early Diary of Anaïs Nin (1931–1947), i fire bind
  • The Diary of Anaïs Nin, i sju bind, redigert av henne selv
  • The Novel of the Future (1968)
  • In Favor of the Sensitive Man (1976)
  • A Literate Passion: Letters of Anaïs Nin & Henry Miller (1987)
  • Henry and June: From a Journal of Love (1986), redigert av Rupert Pole etter hennes død
  • Incest: From a Journal of Love (1992)
  • Fire: From A Journal of Love (1995)
  • Nearer the Moon: From A Journal of Love (1996)
Norske utgivelser
  • Venusdeltaet (1979)
  • Ut av redet (1980)[28]
  • Henry og June (1990)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Liukkonen, Petri (2008): ["Anaïs Nin: 1903–1977"]. Kirjasto.sci.fi.
  2. ^ «The Unique Anaïs Nin»
  3. ^ Diaries, Volume 1, 1931–1934
  4. ^ Stuhlmann, Gunther (1995): Forordet i A Spy In The House Of Love. Swallow Press. s. 3.
  5. ^ Nin, Anaïs (1966): The diary of Anaïs Nin: 1931–1934, Volume 1. Houghtin Mifflin Harcourt. s. 183.
  6. ^ D. H. Lawrence — 1964 An Unprofessional Study
  7. ^ Nin, Anaïs (1966): The diary of Anaïs Nin: 1931–1934, Volume 1. Houghtin Mifflin Harcourt. s. 276.
  8. ^ «Several persons, when faced with the question of whether they wanted to remain in the diary 'as is'... chose to be deleted altogether from the manuscript (including her husband and some members of her family)». The Diary of Anaïs Nin, red. Gunther Stuhlmann. Harcourt, 1966, s. xi.
  9. ^ «Frances Steloff». Anaisnin.com. 1. januar 1920
  10. ^ Corbett, Sara (31. desember 2006): «The Lover Who Always Stays». New York Times.
  11. ^ a b c d «Anais Nin Husband, Rupert Pole, Dies in L.A.». National Public Radio (NPR). 29. juli 2006
  12. ^ Deirdre Bairs biografi, 1995 & IMDB.
  13. ^ Woo, Elaine (27. juli 2006): «Rupert Pole, executor of exotic works by Anaïs Nin». Boston Globe.
  14. ^ Kraft, Barbara (1995): Anaïs Nin: The Last Days, Pegasus Books, ISBN 0-399-13988-5
  15. ^ Woo, Elaine (26. juli 2006): «The Ranger Who Told All About Anais Nin's Wild Life». Los Angeles Times.
  16. ^ Coelho, Rita: «The Second Sex? Part II Anaïs Nin», Lost in Pansies for Thoughts...
  17. ^ «Delta Of Venus, by Anaïs Nin». Arkivert fra originalen den 25. oktober 2009
  18. ^ Fitch, Noël Riley (1993): Anaïs: The Erotic Life of Anaïs Nin, Boston: Little, Brown and Company, ISBN 0-316-28428-9
  19. ^ Collins, Courtney (14. august 2012): «Love Soup: erotic fiction & the color and rhythms of Anais Nin» ABC Arts
  20. ^ Kowaleski-Wallace, Elizabeth (1997): Encyclopedia of feminist literary theory, Taylor & Francis, ISBN 0-8153-0824-8, s. 190
  21. ^ Gibson, Andrew (1999): Postmodernity, ethics and the novel: from Leavis to Levinas, Routledge, ISBN 0-415-19895-X, s. 177
  22. ^ Diaries, Volume 3, 1939–1944
  23. ^ «Nettsted for Bridget Bate Tichenor». Bridgetbatetichenor.com.
  24. ^ 207–215
  25. ^ Nin, Anaïs. Rauner Library Letters (September 1975): «I suppose you know I have been fighting cancer for 9 months – just recovering very slowly.»
  26. ^ a b Krizan, Kim: Gore Vidal's Secret, Unpublished Love Letter To Anaïs Nin, Huffington Post 27. september 2013
  27. ^ Mirages
  28. ^ Begge ble utgitt i ett bind i 2003, oversatt av Johan Fredrik Grøgaard og Per Qvale

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Deirdre Bair, (1995): Anaïs Nin: A Biography, New York: Putnam, ISBN 0-399-13988-5
  • Fitch, Noël Riley (1993)): Anaïs: The Erotic Life of Anaïs Nin, Boston: Little, Brown and Company, ISBN 0-316-28428-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Anaïs Nin – bilder, video eller lyd