Amund Schrøder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amund Schrøder
Født26. juni 1925Rediger på Wikidata
Død1. mars 2004Rediger på Wikidata (78 år)
BeskjeftigelseJournalist Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Amund Schulze Schrøder (født 26. juni 1925 i Kragerø, død 1. mars 2004 i Oslo) var journalist, forfatter, barnetimeonkel og NRK-personlighet.

Radiomannen[rediger | rediger kilde]

Schrøder ble ansatt i NRK i 1949. Han kom raskt i kontakt med Lauritz Johnson som spurte om han kunne tenke seg å bidra i programserien Barnetimen. Schrøder sa ja, og hans første bidrag ble Pers store hemmelighet samme år. Senere skrev han et stort antall hørespill, det meste for Barnetimen for de minste, men også noe for det som senere ble hetende Lørdagsbarnetimen.[1]

  • 1949: Pers store hemmelighet
  • 1953: Fillegampen
  • 1954: Familien Kakemonsen / Til Olemann fra mor / Petter Vekkeklokke
  • 1955: En julaften i Oberndorf / Snømannen
  • 1957: Stakkars prins
  • 1962: Keiserens kanarifugl / Ompliade i Gjømtbortgrenda
  • 1963: Da lyset kom til Gjømtbortgrenda[2]

Selv om han på 60-tallet hadde enkelte oppdrag for NRK/TV forble radio hans medium. Schrøder ble også benyttet som programannonsør (hallomann), og han fikk i mange år lede Ønskekonserten[3] i NRK, riktignok i turnus med flere andre programledere.

I 1993 ble Schrøder, sammen med andre fortellere fra «Barnetimen for de minste», portrettert i Da Capo!, en NRK TV-sending med Vidar Lønn-Arnesen.[4]

Barnebokforfatteren[rediger | rediger kilde]

Amund Schrøder skrev et stort antall barnebøker. Mange av disse bygget naturlig nok på hans hørespill og historier fra Barnetimen, mens andre barnebøker fra Schrøder kom jevnlig utover 60- og 70-årene:

  • Afrikafuglen – 1955 / 1967
  • Heia Olemann – 1957
  • Olemann og Petter Vekkeklokke – 1958
  • Snømannen, Kaffelars, Vesle Petter Vekkeklokke og 14 andre viser fra barnetimen – 1959
  • Nils og Inger og Polly papegøye – 1961
  • Nils og Inger i tårnet – 1962
  • Historien om juletreet – 1963
  • Gutten som vant verden – 1965 / 1972 / 1975
  • Det var en gang – 1967 / 1969 / 1975
  • Kvikk og Kvapp og onkel Doktor – 1968
  • Lasse og Nusse og Pelle Afrikatt – 1969 / 1971
  • Pelle Afrikatt redder Tulla og Tuppen – 1969 / 1971 / 1975
  • Onkel Hannibals nye hatt – 1971
  • En julaften i Oberndorf – 1972
  • Fredrik og supersensasjonen – 1975
  • Svanen og Dampetitten – 1976

Minst to av bøkene ble oversatt; Afrikafuglen utkom i England i 1959, i Australia i 1960, og i USA i 1968 som The bird that got left behind, oversatt av Evelyn Ramsden.[5] I Australia utkom også en utgave i blindeskrift (Braille) for det engelske markedet noen år senere. I Nederland utkom boken i 1961 (som Marit het vogelmoedertje) oversatt av Fie van Dijk. Gutten som vant verden, boken om H.C.Andersen, ble også utgitt i Danmark.

Schrøder ble også brukt som oversetter av utenlandske barnebøker, blant andre en del av Beatrix Potters bøker. Han ble også premiert i en konkurranse arrangert av Oslo Nye Teater i 1964, for et skuespill for barn[6]

Viser og sanger[rediger | rediger kilde]

Til sine barnetimer skrev Schrøder mange visestubber og sanger, dels tonesatt av ham selv, dels med bistand fra Johan Øian.[7] Dette samarbeidet resulterte i sanger som «Hanefar på kirketårnet», «Sykkelvise», «Jeg er en liten blåveis» og «Vesle Petter vekkeklokke». Flere av disse ble først spilt inn i 1954 av Frank Robert.
Selv om mange av originalinnspillingene idag er borte (slettet fra NRKs arkiver) har en håndfull spor overlevet og blitt utgitt på barneplater. Enkelte av dem finnes i hans egen versjon (På kino og Sykkelvise), mens andre av sangene er utgitt med artister som f.eks. Frank Robert, Per Asplin og Hanne Krogh.

Schrøder hadde også, sammen med Lauritz Johnson og Johan Øian, et oppdrag for «Barnas Trafikklubb»[8] hvor Schrøders små trafikkviser illustrerte trafikkreglene så selv små barn skulle forstå dem. Medlemmene av denne trafikklubben fikk en flexiplate med trafikkopplæring en til to ganger i året.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]