Alperosen

«Alperose» kan også referere til rododendronslekten.

«Alperosen» er opprinnelig en tysk skillingsvise, men er kjent over hele Europa - og blir regnet som den mest kjente skillingsvisa. Det finnes også et trykk av denne i Japan. Wilhelmina Hoffman oversatte den til svensk. Hun var gatemusikant, og solgte viser som hun fikk trykket opp. I 1871 utga hun et lite hefte med fortellingen om Eveli, datter til den rike Konrad Moor, og etter fortellingen om den hovmodige jenta sto visa om «Alperosen». Hoffman var blind, og opptrådte ofte i Djurgården i Stockholm. Når hun sang hadde hun med seg bilder som illustrerte temaene i sangene hennes. I Sverige ble «Alperosen» trykket i rundt 20 opplag bare i løpet av 1870-tallet. I Danmark ga forlegger Julius Strandberg ut visa som skillingstrykk i 1901.

Den norske versjonen av «Alperosen», er en blanding av den danske og den svenske. På dansk heter jenta Alvilde, og hun er datter av Kjøpmann Bro, mens hun i Sverige heter Elin eller Evelin, og faren er Conrad Moor. Kjæresten heter Junus på dansk og Kuno på svensk. Avslutningene er nokså ulike. I Danmark har man ikke med det siste moraliserende verset, og måten Alvilde dør på er også forskjellig. Melodien er også tysk, men adskillig eldre enn selve teksten, trolig fra slutten av 1700-tallet. Det er gjort en rekke plateinnspillinger av «Alperosen» i Norge, og en av dem er på Frem fra Glemselen kap. 3 med Rita Engebretsen.

Engelsk versjon

Stahl og Gearing er kreditert for å tilpasset den til den britiske popsangen «In Your Heart».

Innspilling

• Mark Wynter. Musikalsk leder: Harry Robinson. Produsent: Mike Smith. Utgitt på singlen Decca F 11434 i 1962.

Teksten

1. Høyt på Alpens isbelagte tinde der hvor ingen mann har satt sin fot,
   der svaier rosen for de friske vinde, i fjellets revner fester den sin rot.
2. Ned i dalen vokste opp en blomme, yndig ren som Alpens rose hvit,
   mange friere til henne komme, for at vinne piken huld og blid.
3. Hun var så ung og var så skjønn en terne, datter av den rike Kjøpmann Bro,
   men henne fulgte ingen lykkestjerne for i hennes sinn tok stolthet bo.
4. Alpens roser sukket hun så ofte, gid jeg hadde deg en liten stund
   hjemme akk hvor frydefullt de duftet, lykke få ey kyss på deres munn.
5. Dalens ynglinge de hånden rekker, å Alvilde vil du bli min brud,
   alt mitt gods jeg for din fot nedlegger, kleder deg som alperosens skrud.
6. Nei, hun svarte, ingens brud jeg bliver før jeg får det løftet av hans mun,
   at han meg en Alperose bringer, en fjellets blomst av ham jeg fordrer kun.
7. Hør du Kuno hvis du den meg henter vil jeg evig bli din brud,
   all min kjærlighet jeg til deg skjenker, bring meg rosen da og gå med Gud.
8. Raskt han klatret opp på fjellets side, høyt der oppe lykkelig han sto
   plukket der de skjønne roser hvite og ned dem kastet for Alvildes fot.
9. Min Alvilde jeg deg rosen bringer som deg så uskyldsren og hvit som sne.
   Hans ord så tydelig mot henne klinger: Å Gud jeg faller, la din vilje skje.
10. Mens han talte så hans føtter glider og han falt med rosen i sin hånd,
    nedenunder, dypt ved fjellets side, lå hans legeme borte var hans ånd.
11. I fortvilelse og sorgens smerte hun faller om og dekker nu hans lik.
    Store Gud, å trøst mitt unge hjerte, og hør min Kuno vit jeg elsker deg.
12. Farvel foreldre takk for alt i livet, og søsknene som lykken tar i mot,
    på berget steg hun, falt så ved hans side, der lå hun blodig kold ved klippens fot.
13. Alvildes fader kom nu straks til stede just som de i døden bleknet var
    alle dalens folk med ham begredet, dette unge dødens brudepar.
14. Megen sorg og ulykke kan komme ved en kvinnes stolte overmot,
    alpens roser er ei lenger hvite, de er farvet rød i deres blod.

Kilder

• Eli Støre Erichsen: Oldemors visebok, Cappelen 1976