Allemannsretten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Allemannsretten er den rett som enhver har på en annen persons eiendom. Flesteparten av disse opprinnelig hevdvunne rettighetene har vært lovfestet siden 1957 gjennom friluftsloven. De er basert på respekt for naturen, og alle besøkende forventes å ta hensyn til bønder, grunneiere og andre brukere, og å ivareta miljøet. Reglene om allemannsrett er særegne for Norge og de øvrige skandinaviske land. I de fleste andre land er omfanget av slike regler av langt mindre omfattende karakter.

Den viktigste delen av allemannsretten er ferdselsretten på andres eiendom. Det skilles her mellom innmark og utmark. I innmark, som vil være områder hvor eieren har et rimelig krav på å få være i fred, typisk hustomt og dyrket mark, har allmennheten begrensede rettigheter. Her har man kun lov å ferdes vintertid mens marken er frosset (og hustomt og inngjerdede områder er uansett unntatt). I utmark, som i loven defineres som «udyrket mark som ikke regnes som innmark», er ferdselsretten som utgangspunkt fri så lenge man tar tilbørlig hensyn. Andre rettigheter som reguleres i friluftsloven er rett til bading i rimelig avstand fra bebyggelse, samt å sette opp telt i inntil to dager. Allmennhetes høstingsrett er fra 2012 regulert av friluftsloven § 5[1] og gir folk rett til å høste planter, bær, sopp osv. på visse vilkår. Andre rettigheter følger også av andre lover og av sedvanerett.

Allmennhetens frie ferdsel i naturen er truet av kommersiell utbygging og privatisering. Noen steder blir det til og med reist gjerder eller andre avsperringer selv der dette ikke er tillatt etter friluftsloven. Gradvis utbygging langs kysten, spesielt ved Oslofjorden og i populære områder i Sør-Norge, har litt etter litt begrenset den frie ferdselen i strandsonen. Som en generell regel er bygging og oppdeling av eiendom forbudt i en 100 m sone langs strandlinjen (plan- og bygningslovens § 17-2), men lokale myndigheter i mange områder har i stor grad benyttet seg av sin mulighet til å gi dispensasjon fra denne regelen.

Uskyldig nyttesrett er en tidligere betegnelse på de rettighetene som i dag kalles allemannsrett.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tidligere ble høstingsretten utledet av straffeloven § 400, men denne er nå opphevet. Departementet ønsket å lovfeste gjeldende sedvanerett og mente også at friluftsloven var et mer naturlig sted å plassere regelen om høstingsrett. Se Prop. 88 L (2010-2011) http://www.regjeringen.no/nb/dep/kld/dok/regpubl/prop/2010-2011/prop-88-l-20102011/2/3/2.html?id=638330 Besøkt 10.12.2014.
  2. ^ Jon Gisle: Jusleksikon, 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN 978-82-573-2104-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]