Alkoholisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Alkoholavhengighet)
Gå til: navigasjon, søk
Alkoholisme
Alkoholisme
«King Alcohol and his Prime Minister», ca. 1820
ICD-10-kode F10.2
ICD-9-kode 303
MedlinePlus alcoholism
MeSH D000437

Alkoholisme, eller alkoholavhengighet,[1][2] er en invalidiserende avhengighetslidelse. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol, til tross for negative effekter på helsen til den som drikker og på vedkommendes sosiale relasjoner og status. Alkoholisme er, som andre former for stoffavhengighet, definert som en sykdom som kan behandles.[3] Begrepet «alkoholisme» er et mye brukt begrep som først ble lansert i 1849 av den svenske legen Magnus Huss.

De nøyaktige mekanismene som ligger til grunn for alkoholisme er usikre, men risikofaktorer omfatter sosialt miljø, stress,[4] psykisk helse, genetisk disposisjon, alder, etnisk gruppe og kjønn.[5][6] Langvarig alkoholmisbruk gir fysiologiske forstyrrelser i hjernen som toleranse og fysisk avhengighet. Slike endringer i hjernens kjemi opprettholder alkoholikerens manglende evne til å slutte å drikke og resulterer i alkoholisk abstinenssyndrom ved stans i alkoholinntaket.[7] Alkohol skader nesten alle organer i kroppen, inkludert hjernen, og etterhvert som de giftige effektene av kronisk alkoholmisbruk hoper seg opp, risikerer alkoholavhengige å pådra seg en rekke medisinske og psykiatriske lidelser.[8] Alkoholisme har dyptgripende sosiale konsekvenser for alkoholikerne selv og deres nærmeste.

Når en som drikker alkohol utviser manglende evne til å kontrollere tvangspreget inntak av alkohol, til tross for kjennskap til hvilken skade inntaket gjør på hans eller hennes helse, indikerer dette at personen kan være alkoholiker.[9] Spørreskjemabasert screening er en metode for å påvise skadelige drikkemønstre, inkludert alkoholisme.[10] Avrusning fra alkohol gjennomføres for å trekke den alkoholavhengige ut av alkoholkonsumet, som oftest ved hjelp av legemidler med krysstoleranse, som for eksempel benzodiazepiner, for å håndtere abstinenssymptomene.[11] Ettervern i form av gruppeterapi eller selvhjelpsgrupper er vanligvis nødvendig for fortsatt avholdenhet fra alkohol.[12][13] Ofte er alkoholikere også avhengige av andre rusmidler, hyppigst benzodiazepiner, noe som kan kreve supplerende medisinsk behandling.[14] Alkoholavhengige kvinner er mer følsomme enn menn for alkoholens skadelige fysiske og psykiske effekter. De er også mer utsatt for sosialt stigma.[15][16] Verdens helseorganisasjon anslår at 140 millioner mennesker over hele verden er alkoholmisbrukere.[17][18]

Klassifisering og terminologi[rediger | rediger kilde]

Misbruk, problembruk, alvorlig misbruk og høyt forbruk refererer til uheldig bruk av alkohol som kan føre til fysiske, sosiale og moralske skader på den som drikker.[19]

Begrepet «alkoholisme» er vanlig, men dårlig definert. WHO definerer alkoholisme som «et begrep som har vært i bruk lenge med varierende betydning». Bruken av uttrykket ble i 1979 avvist av en ekspertkomite i WHO. Innenfor medisinen ble begrepet på 1980-tallet erstattet av «alkoholmisbruk» og «alkoholavhengighet» i diagnoseklassifikasjonssystemet DSM III.[20] I 1979 avviste en ekspertkomité fra Verdens helseorganisasjon (WHO) bruken av «alkoholisme» som en avgrenset diagnose og anbefalte heller kategorien «alkoholavhengighetssyndrom».[21] I det 19. og tidlige 20. århundre ble avhengighet av alkohol kalt dipsomani, før begrepet «alkoholisme» erstattet denne betegnelsen.[22]

I faglig og forskningsmessig kontekst omfatter begrepet «alkoholisme» ofte både alkoholmisbruk og alkoholavhengighet,[23] og regnes noen ganger å tilsvare alkoholavhengighet.

Klassifikasjonssystemene DSM-IV og ICD-10 er de mest brukte standardene for diagnostisering. Begrepene de anbefaler ligner svært mye på hverandre, men er ikke identiske:

Organisasjon Foretrukket begrep Definisjon
APA DSM-IV «alkoholmisbruk» og «alkoholavhengighet»
  • Alkoholmisbruk = gjentatt bruk til tross for gjentatte, negative konsekvenser.[24]
  • Alkoholavhengighet = alkoholmisbruk kombinert med toleranse, abstinens, og en ukontrollerbar trang til å drikke.[24]

Begrepet «alkoholisme» ble delt i «alkoholmisbruk» og «alkoholavhengighet» i DSM-III fra 1980. I DSM-III-R fra 1987 ble atferdsmessige symptomer flyttet fra «misbruk» til «avhengighet».[20] Det har blitt foreslått at DSM-V kombinerer alkoholmisbruk og alkoholavhengighet i én enkelt, ny oppføring,[25] kalt «alkoholbrukslidelse».[26]

WHO ICD-10 «Skadelig bruk av alkohol» og «Avhengighetssyndrom, knyttet til alkohol» Definisjonene er som i DSM-IV. Verdens helseorganisasjon bruker begrepet avhengighetssyndrom (knyttet til alkohol) i stedet for alkoholavhengighet.[21] Konseptet «skadelig bruk» (i motsetning til «misbruk») ble introdusert i 1992-utgaven av ICD-10 for å redusere underrapportering av skader når det ikke foreligger avhengighet.[20] Begrepet «alkoholisme» ble fjernet fra ICD-systemet mellom ICD-8/ICDA-8 og ICD-9.[27]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Annonse fra 1904 der alkoholisme beskrives som en sykdom.

I historisk sammenheng ble navnet dipsomani skapt av den tyske legen Christoph Wilhelm Hufeland i 1819.[28][29] Begrepet «alkoholisme» ble først brukt i 1849 av den svenske legen Magnus Huss for å beskrive alkoholens systematisk inntredende, negative virkninger.[30]

Anonyme alkoholikere (AA) beskriver alkoholisme som en sykdom som innebærer en fysisk «allergi»[31] og en mental besettelse.[31][32] Definisjonen av «allergi» brukt i denne sammenhengen er ikke den samme som brukes i moderne medisin.[33] Legen og avhengighetsspesialisten William D. Silkworth skriver på vegne av AA at «Alkoholikere lider av en (fysisk) sterk trang (‘craving’) hinsides psykisk kontroll».[31]

En studie ved E. Morton Jellinek i 1960 anses å danne grunnlaget for den moderne sykdomsteorien om alkoholisme.[34] Jellineks definisjon begrenset bruken av ordet «alkoholisme» til alkoholbrukere med en bestemt sykehistorie. Den moderne medisinske definisjonen av alkoholisme har senere blitt revidert flere ganger. Den amerikanske legeforeningen bruker i dag ordet alkoholisme for å referere til en bestemt, kronisk, primær sykdom (som ikke skyldes andre sykdommer).[35]

Et mindretall innen feltet, med Herbert Fingarette og Stanton Peele i spissen, argumenterer imot at alkoholisme forstått som en sykdom eksisterer. Kritikere av sykdomsmodellen har en tendens til å bruke uttrykket «å drikke tungt» («heavy drinking») i diskusjoner om de negative virkningene av alkoholbruk.

Symptomer og tegn[rediger | rediger kilde]

Symptomer på langvarig alkoholmisbruk[rediger | rediger kilde]

A diagram showing the mostly bad effects of consuming a large amount of alcohol compared to the good effects of a small to moderate amount.
Noen av de potensielle langtids-effektene av alkoholmisbruk hos et individ. Hos gravide kvinner kan alkohol forårsake føtalt alkoholsyndrom.

Alkoholisme kjennetegnes av økt toleranse for og fysisk avhengighet av alkohol, som igjen påvirker en persons evne til å holde alkoholforbruket på et akseptabelt nivå.

Fysiske symptomer[rediger | rediger kilde]

Langvarig alkoholmisbruk kan føre til en rekke fysiske symptomer, deriblant skrumplever (levercirrhose), pankreatitt, epilepsi, polynevropati, Wernicke-Korsakoffs sykdom (som er en type demens), hjertesykdom, mangelsykdommer og seksuell dysfunksjon, og kan til slutt være dødelig. De fysiske virkningene omfatter også økt risiko for å utvikle hjerte- og karsykdommer, malabsorpsjon, alkoholisk leversykdom, og kreftsykdommer. Skade på sentralnervesystemet og på det perifere nervesystemet kan oppstå som følge av vedvarende alkoholforbruk.[36][37]

Kvinner utvikler hurtigere langtidskomplikasjoner av alkoholavhengighet og har en høyere dødelighet forårsaket av alkoholisme enn menn.[15] Eksempler på langtidskomplikasjoner er hjerne-, hjerte-, og leverskader,[16] og økt risiko for brystkreft. I tillegg har omfattende inntak av alkohol over tid vist seg å ha negativ effekt på kjønnsfunksjonene hos kvinner. Bruken resulterer i nedsatt reproduksjonsevne som manglende eggløsning, redusert volum på eggstokkene, problemer med eller uregelmessig menstruasjonssyklus, og tidlig menopause.[15]

Psykiatriske symptomer[rediger | rediger kilde]

Langvarig misbruk av alkohol kan forårsake et bredt spekter av psykiske helseproblemer. Alvorlige kognitive problemer er ikke uvanlig. Om lag 10 prosent av alle demenstilfeller knyttes til høyt inntak av alkohol, noe som gjør alkohol til den nest viktigste årsaken til demens.[38] Overdreven alkoholbruk skader hjernens funksjon, og den psykiske helsen kan bli påvirket over tid.[39] Psykiske lidelser er vanlig hos alkoholikere, og så mange som 25 prosent lider av alvorlige psykiske forstyrrelser. De vanligste psykiatriske symptomene er angst og depresjon. Ved avholdenhet fra alkohol blir de psykiske symptomene vanligvis verre i begynnelsen, men vil vanligvis avta eller bli helt borte ved fortsatt avholdenhet.[40] Psykose, forvirring og organisk hjernesyndrom kan være forårsaket av alkoholmisbruk, noe som kan føre til at feil diagnose blir stilt, som for eksempel schizofreni.[41] Panikklidelse kan utvikle seg eller bli verre som et direkte resultat av langvarig alkoholmisbruk.[42][43]

Samtidig forekomst av alvorlig depresjon og alkoholisme er godt dokumentert.[44][45][46] Ved komorbide lidelser skiller en vanligvis mellom depressive episoder som går tilbake ved avholdenhet fra alkohol («stoffindusert»), og depressive episoder som er primære og ikke går tilbake ved avholdenhet («uavhengige» episoder).[47][48][49] Bruk av andre rusmidler i tillegg kan øke risikoen for depresjon.[50]

De psykiske lidelsene varierer avhengig av kjønn. Kvinner med alkoholrelaterte lidelser har ofte også en samtidig psykiatrisk diagnose som alvorlig depresjon, angstlidelser, bulimi, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), eller borderline personlighetsforstyrrelse. Menn med alkoholrelaterte lidelser har oftere samtidige diagnoser som narsissistisk eller antisosial personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse, schizofreni, en impulslidelse eller ADHD.[51] Blant kvinner med alkoholisme finner en oftere en forhistorie med fysiske eller seksuelle overgrep, mishandling og vold i hjemmet, sammenlignet med i befolkningen generelt.[51]

Sosiale virkninger[rediger | rediger kilde]

De sosiale problemene som oppstår ved alkoholisme er alvorlige, og kan skyldes både sykelige forandringer i hjernen, og den akutte rusen.[38][52] Alkoholmisbruk er assosiert med økt risiko for å begå kriminelle handlinger, inkludert barnemishandling, vold i nære relasjoner, voldtekt, innbrudd og overfall.[53] Alkoholisme er forbundet med å miste arbeidet[54] som igjen kan gi økonomiske vansker. Rettslige konsekvenser av alkoholisme kan skyldes at alkoholen inntas på uegnede tidspunkter, eller være forårsaket av adferd som skyldes redusert dømmekraft. Vanlige eksempler er kjøring i alkoholpåvirket tilstand,[55] forstyrrelse av ro og orden, og adferd og skadeverk som medfører erstatningsansvar. Alle forholdene kan ende med domfellelse. Både adferden og den psykiske svekkelsen som ledsager ruspåvirkningen, kan påvirke misbrukerens nærmeste, og føre til isolasjon fra familie og venner. Isolasjonen kan føre til ekteskapelige konflikter og skilsmisse, og bidra til vold i hjemmet. Alkoholisme kan også føre til omsorgssvikt overfor egne barn, med påfølgende varige skader på den følelsesmessige utviklingen hos alkoholmisbrukerens barn.[56]

Alkoholabstinens[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Alkoholabstinens

På samme måte som for lignende stoffer med en beroligende og søvnfremkallende effekt, som barbiturater og benzodiazepiner, kan plutselig avholdenhet fra alkohol være dødelig hvis den det gjelder ikke blir tatt godt hånd om.[52][57] Alkoholens primære effekt er økt stimulering av GABA A-reseptorer, som demper aktiviteten i sentralnervesystemet. Med vedvarende høyt forbruk av alkohol blir reseptorene mindre følsomme og færre i antall, noe som resulterer i toleranse og fysisk avhengighet. Når alkoholbruken stanser for brått, vil nervesystemet lide under ukontrollert «avfyring» fra synapsene. Dette kan gi angst, livstruende krampeanfall, delirium tremens, hallusinasjoner, skjelvinger og mulig hjertesvikt.[58][59] Andre nevrotransmitter-systemer er også involvert, særlig dopamin og NMDA.[7][60]

Akutte abstinenssymptomer avtar vanligvis etter en til tre uker. Mindre alvorlige symptomer (f.eks søvnløshet, mindre uttalt angst og gledesløshet (anhedoni) kan vedvare som elementer i et post-abstinens-syndrom, som gradvis bedrer seg ved avhold i et år eller mer.[61][62][63] Abstinenssymptomene avtar etter hvert som kroppen og sentralnervesystemet bringer toleransen for alkohol tilbake til det normale, og GABA-reseptorene fungerer mer og mer normalt.[64][65]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

En kompleks blanding av genetiske og miljømessige faktorer påvirker risikoen for utvikling av alkoholisme.[66] Gener som påvirker metabolismen av alkohol i kroppen virker også inn på risikoen for alkoholisme, og kan fremgå av en familiebakgrunn med alkoholisme.[67] En artikkel fant at alkoholbruk i ung alder kan påvirke gen-ekspresjonen, og øke risikoen for alkoholavhengighet.[68] Personer som har en genetisk disposisjon for alkoholisme har høyere risiko for å begynne å drikke i tidligere alder enn gjennomsnittet.[69] Å begynne å drikke alkohol tidlig er assosiert med økt risiko for utvikling av alkoholisme,[69] og om lag 40 prosent av alkoholikere drakk svært mye i slutten av ungdomsårene. Å ha opplevd alvorlige traumer i barnealderen øker risikoen for rusmiddelavhengighet.[66] Manglende støtte fra venner og familie er forbundet med økt risiko for å utvikle alkoholisme.[66]

Genetisk variasjon[rediger | rediger kilde]

Genetiske forskjeller som eksisterer mellom ulike etniske grupper, påvirker risikoen for å utvikle alkoholavhengighet. Det fins for eksempel forskjeller mellom afrikanske, øst-asiatiske og indo-europeiske grupper i hvordan de metaboliserer alkohol. De genetiske faktorene antas delvis å forklare hvorfor andelen alkoholavhengige i ulike etniske grupper varierer.[70][71] Alkohol dehydrogenase-allelet ADH1 B*3 påskynder nedbrytningen av alkohol i kroppen. Allelet ADH1 B*3 er bare funnet hos mennesker av afrikansk avstamning og i enkelte indianerstammer. Amerikanere med afrikansk eller indiansk bakgrunn som har dette allelet har redusert risiko for å utvikle alkoholisme.[72] Indianere har imidlertid en betydelig høyere forekomst av alkoholisme enn gjennomsnittet, og det er uklart hvorfor dette er tilfelle.[73] Risikofaktorer som kulturelle og miljømessige traumer har vært antydet som mulige årsaker til en høyere forekomst av alkoholisme hos indianere enn hos indo-europeere (personer med kaukasisk avstamming).[74][75]

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Alkoholens primære effekt er økt stimulering av GABA A-reseptorer, noe som demper aktiviteten i sentralnervesystemet. Vedvarende høyt alkoholforbruk gjør reseptorene mindre følsomme og reduserer antall reseptorer, noe som resulterer i toleranse og fysisk avhengighet.[58] Mengden alkohol som kroppen kan bryte ned, og virkningene av alkohol, er forskjellig mellom kjønnene. Like høye doser av alkohol konsumert av menn og kvinner gir vanligvis høyere konsentrasjon av alkohol i blodet hos kvinnene.[51] Dette kan tilskrives flere forhold, men den viktigste er at hos kvinner er vanninnholdet i kroppen lavere enn hos menn. På grunn av ulik frigjøring av hormoner hos menn og kvinner fører samme alkoholmengde til en alvorligere forgiftning hos kvinner.[16]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Se også: avhengighet

Sosiale barrierer[rediger | rediger kilde]

Holdninger og sosiale stereotypier kan skape barrierer for å oppdage og behandle alkoholmisbruk. Dette er mer et hinder for kvinner enn for menn. Frykt for stigmatisering kan få kvinner til å benekte at de har at problem, skjule drikkingen og drikke alene. Dette mønsteret fører i sin tur til at familie, leger og andre ikke like lett mistenker at en kvinne de kjenner er alkoholiker.[15] Til forskjell fra kvinnene, gjør mindre frykt for stigmatisering at menn lettere erkjenner at de har et drikkeproblem, har lettere for å drikke i offentlige sammenhenger og i grupper. Dette mønsteret, leder i sin tur familie, leger og andre til i større grad å mistenke at en mann de kjenner er alkoholiker.[51]

Screening[rediger | rediger kilde]

Flere verktøy kan benyttes for å oppdage problematisk alkoholbruk. Verktøyene foreligger for det meste i form av spørreskjemaer med selvrapportering. Skjemaene gir den som gjennomgår testen en poengsum eller oversikt som oppsummerer hvor alvorlig alkoholbruken er.[10]

CAGE-spørreskjemaet, oppkalt etter sine fire spørsmål[76], er eksempel på et skjema som kan brukes til å screene pasienter raskt på legekontoret.

Sitat To ja-svar indikerer at at den som svarer bør undersøkes nærmere.

Spørreskjemaet inneholder følgende spørsmål:

  1. Har du noensinne følt at du trengte å kutte ned på drikkingen?
  2. Har du ergret deg over at noen kritiserte drikkingen din?
  3. Har du noensinne hatt skyldfølelse på grunn av drikking?
  4. Har du noengang følt behov for å ta en drink som det første du gjør om morgenen, for å roe nervene eller bli kvitt bakrus?[77][78]
Sitat
Selv om CAGE-spørreskjemaet har vist høy effektivitet i å måle alkoholrelaterte problemer, har det begrensninger for personer med mindre alvorlige, alkoholrelaterte problemer, hvite kvinner og studenter.[79]

AUDIT er et screening-spørreskjema utviklet av Verdens helseorganisasjon, som er unikt ved at det er validert i seks land og brukes internasjonalt. I likhet med CAGE-spørreskjemaet består verkøyet av et enkelt sett med spørsmål – høy poengsum betyr at det er behov for grundigere undersøkelse.[80] Paddington Alcohol Test (PAT) ble utviklet for screening av alkoholrelaterte problemer hos pasienter som kommer til akuttavdelinger og legevakt. PAT samsvarer godt med AUDIT-spørreskjemaet, men kan gjennomføres på en femtedel av tiden.[81]

Testing av genetisk disposisjon[rediger | rediger kilde]

De psykiatriske genetikerne John I. Nürnberger jr. og Laura Jean Bierut, fremholder at alkoholisme ikke har én enkelt årsak – heller ikke gentetisk. Genene spiller likevel en viktig rolle «ved å påvirke prosesser i kropp og hjerne som interagerer med hverandre og med et individs livserfaringer, og slik skaper beskyttelse eller sårbarhet». De rapporterer også at færre enn et dusin alkoholisme-relaterte gener er identifisert, men at det sannsynligvist finnes flere som ennå ikke er oppdaget.[82]

Minst én genetisk test fins for et allel som korrelerer med alkoholisme og opiatavhengighet.[83] Humane dopamin-reseptorgener har en påvisbar variant kalt DRD2 Taql-polymorfisme. De som besitter A1 allelet (varianten) i denne polymorfismen har en liten, men signifikant tendens til avhengighet av opiater og endorfinfrigjørende stoffer som alkohol.[84] Selv om dette allelet er noe vanligere hos alkoholikere og opiatavhengige, er det ikke i seg selv en tilstrekkelig prediktor for alkoholisme, og noen forskere hevder at bevisene for DRD2 er motstridende.[82]

DSM-diagnostikk[rediger | rediger kilde]

DSM-IV-diagnosen for alkoholavhengighet representerer én mulig definisjon av alkoholisme. Diagnosekriteriene er blant annet opprettet for å bistå i utviklingen av forskningsprotokoller der resultater kan sammenlignes. Ifølge DSM-IV består diagnosen alkoholavhengighet av:[9] ... upassende bruk av alkohol med klinisk viktig, åpenbart nedsatt funksjon synlig ved minst tre av følgende i en hvilken som helst ettårsperiode. Toleranse; abstinens; tatt i større mengder eller over et lengre tidsrom enn hva som var intensjonen; ønske om eller forgjeves forsøk på å kutte ned på eller ha kontroll over bruken; mye tid brukt på å få tak i, bruke eller komme seg igjen etter bruk; sosiale, yrkesmessige eller fritidsaktiviteter avviklet eller skåret ned på; fortsatt bruk på tross av kjennskap til fysiske eller psykiske skadevirkninger.

Urin- og blodprøver[rediger | rediger kilde]

Det finnes pålitelige tester for den faktiske bruken av alkohol, en vanlig test måler alkoholinnhold i blodet (blood alcohol content -BAC).[85] Testene skiller ikke alkoholikere fra ikke-alkoholikere, men langvarig høyt alkoholforbruk gir noen påviselige virkninger på kroppen, blant annet:[86]

Ingen av disse blodprøvene for biologiske markører er like følsomme som screening-spørreskjemaer.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Verdens helseorganisasjon, EU og andre regionale organer, nasjonale myndigheter og nasjonalforsamlinger har utformet alkoholpolitiske føringer for å redusere skadene av alkoholisme.[87][88] Målrettede tiltak mot ungdom og unge voksne blir sett på som viktige for å redusere skadene ved alkoholmisbruk. Å øke minstealderen for kjøp av alkohol, og å forby eller begrense reklame for alkohol, er godt dokumenterte tiltak for å redusere skadevirkningene knyttet til alkoholavhengighet og alkoholmisbruk. Troverdige, evidensbaserte opplysningskampanjer i massemedia om konsekvensene av alkoholmisbruk har blitt anbefalt. Veiledere rettet mot foreldre for å hindre misbruk av alkohol blant ungdom, og for å hjelpe unge mennesker med psykiske problemer, har også blitt foreslått.[89]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandlingene varierer ettersom det finnes mange tilnærminger til alkoholisme. De som ser på alkoholisme som en medisinsk tilstand eller sykdom anbefaler andre behandlinger enn eksempelvis dem som ser på tilstanden som et sosialt valg. De fleste behandlinger fokuserer på å hjelpe personer til å slutte å innta alkohol, fulgt av opplæring i dagligdagse ferdigheter og/eller sosial støtte for å hjelpe de det gjelder å avstå fra ny alkoholbruk. Siden alkoholisme ledsages av en rekke faktorer som oppmuntrer en person til å fortsette å drikke, må alle faktorene være tatt hånd om for å kunne forhindre tilbakefall. Et eksempel på denne typen behandling er avgiftning fulgt av en kombinasjon av støtteterapi, deltakelse i selvhjelpsgrupper, og utvikling av mestringsstrategier. Behandlingsmiljøene rundt alkoholisme støtter vanligvis en strategi med avholdenhet og nulltoleranse som hovedtilnærming, men noen tar til orde for en skade-begrensende tilnærming.[90]

Avgiftning[rediger | rediger kilde]

Alkoholavgiftning, eller «avrusing», for alkoholikere er brått å stanse inntaket av alkohol, samtidig som alkohol i en viss grad midlertidig erstattes med legemidler, som for eksempel benzodiazepiner, eller andre midler med sammenlignbar evne til å hindre alkoholrelaterte abstinenssymptomer. Individer som kun står i fare for milde til moderate abstinenssymptomene kan avgiftes poliklinisk. Enkeltpersoner som står i fare for et alvorlig abstinenssyndrom, og de som har betydelige eller akutte komorbide tilstander, blir generelt behandlet som inneliggende pasienter. Avgiftning er ikke egentlig å behandle alkoholisme, og det er nødvendig å følge opp avgiftningen med et egnet behandlingsprogram for alkoholavhengighet eller alkoholmisbruk for å redusere risikoen for tilbakefall.[11] En oversikt i Cochrane-samarbeidet, som summerer opp resultatene fra 64 kvalitetsvurderte studier, konkluderer med at benzodiazepiner er effektive mot kramper som oppstår under behandling for alkoholproblemer. Det fins få og sprikende data om hvor trygge de er.[91]

Gruppeterapi og psykoterapi[rediger | rediger kilde]

Et regionalt servicesenter for Anonyme Alkoholikere.

Ulike former for gruppeterapi eller psykoterapi kan benyttes til å håndtere underliggende psykologiske problemer som er relatert til alkoholavhengighet, samt gi ferdigheter som er nødvendige for å forebygge tilbakefall. En tilnærming der pasienter i grupper gjensidig hjelper hverandre og får råd i grupper er en av de vanligste måtene å hjelpe alkoholikere til fortsatt avholdenhet.[12][13] Anonyme Alkoholikere (AA) var en av de første organisasjonene som ble dannet for å gi gjensidig rådgivning mellom likemenn og -kvinner. AA er i dag den største organisasjonen av denne typen og har grupper i mange land.

Rasjonering og måtehold[rediger | rediger kilde]

Rasjonerings- og måteholdsprogrammer som Moderation Management og DrinkWise krever ikke fullstendig avholdenhet. Selv om de fleste alkoholikere ikke klarer å begrense drikkingen sin på denne måten, greier noen likevel igjen å drikke med måte. En amerikansk undersøkelse ved National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (NIAAA) i 2002 viste at 17,7 prosent av personer diagnostisert som alkoholavhengige mer enn ett år tidligere, gikk tilbake til lavrisiko-drikking. Denne gruppen hadde riktignok færre av de tidlige symptomene på avhengighet.[92]

En oppfølgingsstudie med de samme personene som ble vurdert å være i bedring i 2001-2002, undersøkte andelen som gikk tilbake til problemdrikking i 2004-2005. Studien fant at avholdenhet fra alkohol utgjorde den mest stabile formen for bedring for alkoholikere i rekonvalesens.[93] En langsiktig (60-års) oppfølging av to grupper av alkoholiserte menn konkluderte med at «å gå tilbake til et kontrollert inntak av alkohol vedvarte sjelden i mye mer enn ett tiår uten tilbakefall eller overgang til avholdenhet.»[94]

Medikamenter[rediger | rediger kilde]

En rekke medikamenter kan forskrives som ledd i behandlingen av alkoholisme.

Medisiner som er i bruk

  • Disulfiram hindrer elimineringen av acetaldehyd, et kjemisk stoff kroppen produserer når den bryter ned etanol. Acetaldehyd er i seg selv årsaken til mange av symptomene ved bakrus etter alkoholbruk. Den samlede effekten er betydelig ubehag når alkohol inntas: en hurtig inntredende og langvarig, ubehagelig bakrus. Dette kan ta fra en alkoholiker lysten til å drikke i særlige mengder, så lenge personen tar medikamentet. En niårig studie fant at oppfølging der en inkorporerte disulfiram og den beslektede forbindelsen karbamid i et omfattende behandlingsprogram resulterte i en avholdenhetsrate på over 50 %.[95]
  • Kalsiumkarbimid fungerer på samme måte som Disulfiram, men har den fordel at de sporadisk forekommende effektene av Disulfiram, levertoksisitet og døsighet, ikke forekommer med kalsiumkarbimid.[95][96]
  • Naltrexon er en kompetitiv antagonist for opioidreseptorer, som effektivt blokkerer effekten av endorfiner og opiater. Naltrexon brukes til å redusere trangen til alkohol og understøtter avholdenhet. Alkohol får kroppen til å skille ut endorfiner, som frigjør dopamin og aktiverer hjernens belønningssystemer. Naltrexon reduserer nytelsen som kommer etter inntak av alkohol.[97]

Medikamenter på eksperimentstadiet

  • Topiramat er et derivat av det naturlig forekommende sukkeret monosakkarid D-fruktose, og har blitt funnet å være effektivt i å hjelpe alkoholikere til å slutte med alkohol eller kutte ned på mengden de drikker. Forskning tyder på at topiramat motvirker eksitatoriske glutamat-reseptorer, hemmer dopaminfrigjøringen, og forsterker den hemmende virkningen av gamma-aminosmørsyre (GABA). En gjennomgang i 2008 av effektiviteten av topiramat konkluderte med at resultatene fra publiserte studier er lovende, men per 2008 var dataene utilstrekkelige for å støtte bruk av topiramat sammen med kort, ukentlig rådgivning om etterlevelse av behandlingen, som et preparat i førstelinjebehandlingen av alkoholavhengighet.[99] En gjennomgang i 2010 fant at topiramat kan være bedre alternativ enn eksisterende farmakoterapeutiske alternativer mot alkoholisme. Topiramat reduserer effektivt trangen etter alkohol og alvorlighetsgraden av abstinens, samtidig som resultatene av livskvalitetsmålinger blir bedre.[100]

Medikamenter som kan forverre utfallet

  • Mens benzodiazepiner er nyttige i behandlingen av akutt alkoholabstinens, forårsaker de ved alkoholisme dårligere resultater hvis de brukes over lang tid. Alkoholikere som bruker benzodiazepiner over lang tid lykkes i mindre grad med å avstå fra å innta alkohol, sammenlignet med de som ikke tar benzodiazepiner. Denne gruppen legemidler blir vanligvis foreskrevet for alkoholikere mot søvnløshet eller for å håndtere angst.[101] Å igangsette forskrivning av benzodiazepiner eller sedativa/hypnotika hos personer i rekonvalesens gir høy risiko for tilbakefall. En forfatter rapporterer at mer enn en fjerdedel av alle som ble forskrevet sedativa/hypnotika senere fikk tilbakefall. Pasienter tror ofte feilaktig at de er kvitt avhengigheten til tross for at de fortsetter å ta benzodiazepiner. De som er langtidsbrukere av benzodiazepiner bør ikke avbryte behandlingen raskt, da de ellers kan utvikle alvorlig angst, som igjen er en kjent risikofaktor for tilbakefall til alkoholmisbruk. Regimer for gradvis nedtrapping over 6-12 måneder er funnet å være de mest vellykkede, og gir mindre kraftige abstinenssymptomer.[102][103]

Behandlinger som har støtte i kvalitetsvurdert forskning[rediger | rediger kilde]

Ut over de behandlinger som er nevnt, fins en lang rekke tiltak for å forebygge, følge opp og behandle alkoholavhengighet og alkoholmisbruk. Kritisk vurdering av nytten av rundt 30 tiltak mot alkoholrelaterte problemer

Dobbel avhengighet[rediger | rediger kilde]

Alkoholikere kan også trenge behandling for avhengighet av andre psykoaktive stoffer. De vanligste tilleggsavhengighetene ved alkoholavhengighet er benzodiazepinavhengighet. Studier viser at 10-20 % av alkoholavhengige personer hadde problemer med avhengighet og/eller misbruk av benzodiazepiner. Benzodiazepiner forsterker trangen til å drikke alkohol og øker mengden alkohol som blir konsumert hos problemdrikkere.[104] Benzodiazepinavhengighet krever forsiktig nedtrapping av doseringen for å unngå benzodiazepinabstinens-syndrom og andre uheldige helsemessige konsekvenser.

Avhengighet av andre sedative hypnotika som zolpidem og zopiklon samt opiater og illegale stoffer er vanlig hos alkoholikere. Alkohol er i seg selv er et beroligende og søvnfremkallende middel og er krysstolerant med andre sedative/hypnotika som barbiturater, og benzodiazepiner. Samtidig avhengighet av og brå avholdenhet fra sedativa/hypnotika kan være medisinsk alvorlig, og som med alkoholavholdenhet, foreligger det en risiko for psykose eller krampeanfall dersom ikke problemet blir håndtert riktig.[14]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Uførhetsjusterte leveår for alkoholbrukslidelser per 100 000 innbyggere i 2004.

██ ingen data

██ mindre enn 50

██ 50–150

██ 150–250

██ 250–350

██ 350–450

██ 450–550

██ 550–650

██ 650–750

██ 750–850

██ 850–950

██ 950–1050

██ mer enn 1050

Totalt registrert årlig alkoholforbruk per innbygger (15+), i liter ren alkohol[105]

Rusbrukslidelser er et vesentlig offentlig helseproblem mange land står overfor. «Det vanligste stoffet pasienter som kommer til behandling misbruker eller er avhengige av, er alkohol.»[90] I Storbritannia ble antall alkoholavhengige i 2001 beregnet til å være over 2,8 millioner.[106] Rundt 12 prosent av amerikanske voksne har hatt problemer med alkoholavhengighet en eller annen gang i sitt liv.[107] Verdens helseorganisasjon anslår at om lag 140 millioner mennesker over hele verden lider av alkoholavhengighet.[17][18] I USA og Vest-Europa vil 10 til 20 prosent av alle menn og 5 til 10 prosent av kvinnene på et tidspunkt i livet oppfylle kriteriene for alkoholisme.[108]

Alkoholisme har en høyere forekomst blant menn, men i de siste tiårene har andelen kvinnelige alkoholikere økt.[16] Oppdatert dokumentasjon indikerer at alkoholisme er 50-60 prosent genetisk bestemt hos både menn og kvinner, de gjenværende 40-50 prosent bestemmes av miljøpåvirkninger.[109] De fleste alkoholikere utvikler alkoholisme i ungdomsårene eller ung voksen alder.[66]

Prognose[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske undersøkelsen «National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions (NESARC)», som ble gjennomført av the National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (NIAAA) i 2001-2002 og igjen i 2003-2004, har gitt oss ny innsikt i utvikling og forløp av alkohomisbruk og avhengighet. Undersøkelsen viste at 72 prosent av de som i løpet av livet oppfyller kriteriene for alkoholavhengighet kun har en enkeltstående episode med en gjennomsnittlig varighet på 3,4 år. De resterende 28 prosent har i gjennomsnitt 5 episoder med alkoholavhengighet i løpet av livet hvor hver episode i gjennomsnitt varer i 2,4 år.[110]

I første bølge av NESARC-undersøkelsen ble et representative utvalg på 43.093 personer intervjuet. Blant disse hadde 4.422 personer oppfylt kriteriene for alkoholavhengighet forut for det foregående året. Ved første intervjurunde oppfylte 25 prosent fortsatt kriteriene for alkoholavhengig i løpet av det siste året, 27,3 prosent var i delvis remisjon (enkelte symptomer vedvarte), 11,8 prosent hadde risikofylt alkoholbruk uten å ha symptomer og 35,9 prosent var blitt helt friske. De 35,9 prosentene bestod av 17,7 prosent som inntok alkohol men hadde lav risiko, pluss 18,2 prosent som var helt avholdende. Undersøkelsen viste i tillegg at kun 25,5 prosent noen gang hadde mottatt behandling[111][112]

I andre bølge av NESARC-undersøkelsen ble 34 653 (86,7 %), av de 39 959 deltagerne fra første bølge som fremdeles var i live, intervjuet på nytt. I løpet av tre års perioden fra første til andre intervju, fant man at blant dem som oppga å ha drukket alkohold det siste året og ikke hadde en alkohollidelse ved første gangs intervju, var det:

  • 67,9 prosent som fortsatt drakk alkohol
  • 11,9 prosent som hadde sluttet å drikke
  • 4,7 prosent som hadde utviklet et alkoholmisbruk
  • 3,1 prosent som hadde utviklet alkoholavhengighet[110]

Alkoholavhengighet er ikke uunngåelig progressiv tilstand, men kan ha lange perioder med stabilitet og veksle mellom stordrikking, lettere drikking og totalavhengighet.[113]

Resultatene av en langvarig (60 år) oppfølging av to grupper av alkoholavhengige menn, av George Vaillant ved Harvard Medical School, indikerte at «å gå tilbake til å drikke alkohol med måte vedvarte sjelden i mye mer enn et tiår uten tilbakefall eller overgang til avholdenhet.»[114] Vaillant bemerket også at «å gå over til å drikke med måtehold, som rapportert i korttids-studier, er ofte en luftspeiling.»

Den vanligste dødsårsaken hos alkoholikere er knyttet til komplikasjoner i hjerte- karsystemet.[115] Selvmordsraten hos kroniske alkoholikere er høy, og øker jo lenger en person drikker. Årsakene antas å være at alkohol gir fysiologiske forstyrrelser i hjernen, i tillegg til sosial isolasjon. Selvmord er også vanlig hos unge alkoholmisbrukere. 25 prosent av selvmord hos ungdom er knyttet til alkoholmisbruk.[116] Om lag 18 prosent av alkoholikere begår selvmord,[117] og forskning har funnet at over 50 prosent av alle selvmord er forbundet med alkohol- eller stoffavhengighet. Tallet er høyere for ungdom, og alkohol- eller narkotika-misbruk spiller en rolle i opp til 70 prosent av selvmord.[118]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fransk plakat fra 1918 som anskueliggjør farene ved alkoholisme. Nederst på plansjen sammenliknes for eksempel indre organer hos en alkoholiker og en avholdsmann.

Alkohol har en lang historie med bruk og misbruk gjennom hele menneskehetens nedskrevne historie. Bibelske, egyptiske og babylonske kilder skildrer misbruk og avhengighet av alkohol. I noen gamle kulturer ble alkohol tilbedt og i andre ble misbruk fordømt. Overdrevet alkoholmisbruk og fyll ble erkjent å forårsake problemer for flere tusen år siden. Men hva som definerte «vanemessig fyll» som problemet da var kjent som, og de negative konsekvensene, var ikke godt etablert før på 1700-tallet.

En gresk munk ved navn Agapios var i 1647 den første som dokumenterte at kronisk alkoholmisbruk kunne medføre forgiftning av nervesystemet og kroppen, som igjen resulterte i en rekke medisinske problemer, eksempelvis krampeanfall, lammelser og indre blødninger. I 1919 førte virkningene av alkoholmisbruk og kronisk fyll til det mislykkede forbudet mot alkohol i USA, som over en kort periode ble håndhevet, flere andre nasjoner, blant de Norge (Brennevinsforbudet innført i 1916), vedtok også ulike restriksjoner på alkohol.

Samfunn og kultur[rediger | rediger kilde]

William Hogarth's Gin Lane, 1751

De ulike helseproblemene knyttet til langvarig alkoholmisbruk blir generelt oppfattet som nedbrytende for samfunnet. Eksempler er tapte arbeidstimer og kostnader knyttet til medisinsk behandling og oppfølging. Alkoholbruk er en viktig medvirkende faktor ved hodeskader, trafikkulykker, vold og overgrep. Ut over det økonomiske, er det også betydelige sosiale kostnader både for alkoholikeren selv, familie og venner.[52] Eksempelvis kan alkoholbruk hos en gravid kvinne føre til føtalt alkoholsyndrom,[119] en uhelbredelig og skadelig tilstand.[120]

Anslagene over de økonomiske kostnadene ved alkoholmisbruk, samlet av Verdens helseorganisasjon, varierer fra en til seks prosent av et lands BNP.[121] Et australsk estimat vurderte alkoholens sosiale kostnader til å utgjøre 24 prosent av alle kostnadene knyttet til stoffmisbruk, en lignende kanadisk studie konkluderte med at kostnadene knyttet til alkohol utgjorde 41 prosent.[122] En studie vurderte kostnadene i Storbritannia for alle former for alkoholmisbruk i 2001 til å ligge mellom 18,5 og 20 milliarder britiske pund.[106][123] I 2005 ble kostnadene for alkoholavhengighet og misbruk anslått å koste den amerikanske økonomien rundt 220 milliarder amerikanske dollar per år, mer enn kreft og overvekt.[124]

Stereotypier av alkoholikere forekommer hyppig i fiksjon og populærkultur. «Byens alkis» er en klassisk rollefigur i vestlig populærkultur. I norsk og dansk litteratur er Jeppe på Bjerget den mest kjente. Stereotypier av drukkenskap kan være basert på rasisme eller fremmedfrykt, som i beskrivelsen av irske stordrikkere.[125]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MedlinePlus; National Library of Medicine (15 January 2009). Alcoholism. National Institute of Health.
  2. ^ [Department of Health and Human Services Department of Health and Human Services]. Alcohol Dependence (Alcoholism) (PDF). National Institutes of Health.
  3. ^ [American Medical Association American Medical Association]. DEFINITIONS (PDF). AMA.
  4. ^ Glavas MM, Weinberg J (2006). «Stress, Alcohol Consumption, and the Hypothalamic-Pituitary-Adrenal Axis». I: Yehuda S, Mostofsky DI. Nutrients, Stress, and Medical Disorders. Totowa, NJ: Humana Press. ss. 165–183. ISBN 978-1-58829-432-6. 
  5. ^ (Apr 2000) «[Genetic predisposition for alcoholism]». Ther Umsch 57 (4): 179–84.
  6. ^ (Mar 2009) «Early-onset drug use and risk for drug dependence problems.». Addict Behav 34 (3): 319–22. doi:10.1016/j.addbeh.2008.10.021.
  7. ^ a b (Jul 1996) «Alcohol dependence: a commentary on mechanisms.». Alcohol Alcohol 31 (4): 333–40.
  8. ^ Caan, Woody; Belleroche, Jackie de, redaktører. (11 April 2002). Drink, Drugs and Dependence: From Science to Clinical Practice (1st utgave). Routledge. ss. 19–20. ISBN 978-0-415-27891-1. http://books.google.co.uk/books?id=nPvbDUw4w5QC. 
  9. ^ a b Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-IV. Washington, DC: American Psychiatric Association. 31 July 1994. ISBN 978-0-89042-025-6. http://books.google.co.uk/books?id=W-BGAAAAMAAJ. 
  10. ^ a b (Apr 1996) «Identifying and managing problem drinkers.». Can Fam Physician 42: 661–71.
  11. ^ a b (Feb 2005) «Ambulatory detoxification of patients with alcohol dependence.». Am Fam Physician 71 (3): 495–502.
  12. ^ a b (May 2006) «Analytic complexities associated with group therapy in substance abuse treatment research: problems, recommendations, and future directions.». Exp Clin Psychopharmacol 14 (2): 265–73. doi:10.1037/1064-1297.14.2.265.
  13. ^ a b (2001) «[Psychotherapy of alcohol addiction—principles and new findings of therapy research]». Wien Med Wochenschr 151 (15–17): 380–8; discussion 389.
  14. ^ a b Johansson BA, Berglund M, Hanson M, Pöhlén C, Persson I (November 2003). «Dependence on legal psychotropic drugs among alcoholics» (PDF). Alcohol Alcohol. 38 (6): 613–8. doi:10.1093/alcalc/agg123.
  15. ^ a b c d Blume Laura N., Nielson Nancy H., Riggs Joseph A., et all (1998). «Alcoholism and alcohol abuse among women: report of the council on scientific affairs». Journal of women's health 7 (7): 861–870. doi:10.1089/jwh.1998.7.861.
  16. ^ a b c d (Nov 2003) «Gender-specific differences in alcoholism: implications for treatment.». Arch Womens Ment Health 6 (4): 253–8. doi:10.1007/s00737-003-0014-8.
  17. ^ a b [Gro Harlem Brundtland Dr Gro Harlem Brundtland] (19 February 2001). WHO European Ministerial Conference on Young People and Alcohol. World Health Organisation.
  18. ^ a b Ms Leanne Riley (31 January 2003). WHO to meet beverage company representatives to discuss health-related alcohol issues. World Health Organisation.
  19. ^ American Heritage Dictionaries (12 April 2006). The American Heritage dictionary of the English language (4 utgave). Boston: Houghton Mifflin. ISBN 978-0-618-70172-8. http://books.google.co.uk/books?id=uPCFIQAACAAJ. «To use wrongly or improperly; misuse: abuse alcohol» 
  20. ^ a b c Diagnostic Criteria for Alcohol Abuse and Dependence - Alcohol Alert No. 30-1995. Besøkt 17 April 2010.
  21. ^ a b WHO. Lexicon of alcohol and drug terms published by the World Health Organization. World Health Organisation.
  22. ^ Tracy, Sarah J. (25 May 2005). Alcoholism in America: from reconstruction to prohibition. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ss. 31–52. ISBN 978-0-8018-8119-0. http://books.google.co.uk/books?id=JkYyd4qmme0C&pg=PA31. 
  23. ^ alcoholism at Dorland's Medical Dictionary
  24. ^ a b VandenBos, Gary R. (15 July 2006). APA dictionary of psychology. Washington, DC: American Psychological Association. ISBN 978-1-59147-380-0. http://books.google.co.uk/books?id=OSoZAQAAIAAJ. 
  25. ^ Martin CS, Chung T, Langenbucher JW (August 2008). «How should we revise diagnostic criteria for substance use disorders in the DSM-V?». J Abnorm Psychol 117 (3): 561–75. doi:10.1037/0021-843X.117.3.561.
  26. ^ Proposed Revision | APA DSM-5. Besøkt 17 April 2010.
  27. ^ A System to Convert ICD Diagnostic Codes for Alcohol Research. Besøkt 17 April 2010.
  28. ^ Peters, Uwe Henrik (April 30, 2007). Lexikon Psychiatrie, Psychotherapie, Medizinische Psychologie. Urban Fischer bei Elsev. ISBN 978-3-437-15061-6. 
  29. ^ Valverde, Mariana (1998). [google books Diseases of the Will]. Cambridge: Cambridge University Press. s. 48. ISBN 978-0-521-64469-3. google books. 
  30. ^ [google books Alcoholismus chronicus, eller Chronisk alkoholssjukdom:]. Stockholm und Leipzig. google books. Besøkt 19 February 2008. 
  31. ^ a b c Anonymous; The first 100 members of AA (1939, 2001). [www.aa.org Alcoholics Anonymous: the story of how many thousands of men and women have recovered from alcoholism]. New York City: Alcoholics Anonymous World Services. xxxii, 575 p.. ISBN 1-893007-16-2. www.aa.org. 
  32. ^ The Big Book Self Test:. intoaction.us. Besøkt 19 February 2008.
  33. ^ Kay AB (2000). «Overview of 'allergy and allergic diseases: with a view to the future'». Br. Med. Bull. 56 (4): 843–64. doi:10.1258/0007142001903481.
  34. ^ OCTOBER 22 DEATHS. todayinsci.com. Besøkt 18 February 2008.
  35. ^ Nora Volkow. Science of Addiction (PDF). American Medical Association.
  36. ^ Müller D, Koch RD, von Specht H, Völker W, Münch EM (March 1985). «[Neurophysiologic findings in chronic alcohol abuse]» (German). Psychiatr Neurol Med Psychol (Leipz) 37 (3): 129–32.
  37. ^ Testino G (2008). «Alcoholic diseases in hepato-gastroenterology: a point of view». Hepatogastroenterology 55 (82–83): 371–7.
  38. ^ a b Professor Georgy Bakalkin (8 July 2008). Alcoholism-associated molecular adaptations in brain neurocognitive circuits. eurekalert.org. Besøkt 14 February 2009.
  39. ^ Oscar-Berman, Marlene; Marinkovic, Ksenija (2003). «Alcoholism and the brain: an overview». Alcohol Res Health 27 (2): 125–33.
  40. ^ Wetterling T (September 2000). «Psychopathology of alcoholics during withdrawal and early abstinence». Eur Psychiatry 15 (8): 483–8. doi:10.1016/S0924-9338(00)00519-8.
  41. ^ Schuckit MA (November 1983). «Alcoholism and other psychiatric disorders». Hosp Community Psychiatry 34 (11): 1022–7.
  42. ^ Cowley DS (January 24, 1992). «Alcohol abuse, substance abuse, and panic disorder». Am J Med 92 (1A): 41S–48S. doi:10.1016/0002-9343(92)90136-Y.
  43. ^ Cosci F (June 2007). «Alcohol use disorders and panic disorder: a review of the evidence of a direct relationship». J Clin Psychiatry 68 (6): 874–80. doi:10.4088/JCP.v68n0608.
  44. ^ Grant BF, Harford TC (October 1995). «Comorbidity between DSM-IV alcohol use disorders and major depression: results of a national survey». Drug Alcohol Depend 39 (3): 197–206. doi:10.1016/0376-8716(95)01160-4.
  45. ^ Kandel DB, Huang FY, Davies M (October 2001). «Comorbidity between patterns of substance use dependence and psychiatric syndromes». Drug Alcohol Depend 64 (2): 233–41. doi:10.1016/S0376-8716(01)00126-0.
  46. ^ Cornelius JR, Bukstein O, Salloum I, Clark D (2003). «Alcohol and psychiatric comorbidity». Recent Dev Alcohol 16: 361–74. doi:10.1007/0-306-47939-7_24.
  47. ^ Schuckit MA, Tipp JE, Bergman M, Reich W, Hesselbrock VM, Smith TL (July 1997). «Comparison of induced and independent major depressive disorders in 2,945 alcoholics». Am J Psychiatry 154 (7): 948–57.
  48. ^ Schuckit MA, Tipp JE, Bucholz KK (October 1997). «The life-time rates of three major mood disorders and four major anxiety disorders in alcoholics and controls». Addiction 92 (10): 1289–304. doi:10.1111/j.1360-0443.1997.tb02848.x.
  49. ^ Schuckit MA, Smith TL, Danko GP (November 2007). «A comparison of factors associated with substance-induced versus independent depressions». J Stud Alcohol Drugs 68 (6): 805–12.
  50. ^ Schuckit M (June 1983). «Alcoholic patients with secondary depression». Am J Psychiatry 140 (6): 711–4.
  51. ^ a b c d Karrol Brad R. (2002). «Women and alcohol use disorders: a review of important knowledge and its implications for social work practitioners». Journal of social work 2 (3): 337–356. doi:10.1177/146801730200200305.
  52. ^ a b c McCully, Chris (2004). Goodbye Mr. Wonderful. Alcohol, Addition and Early Recovery.. London: Jessica Kingsley Publishers. ISBN 978-1-84310-265-6. http://www.jkp.com/catalogue/book/9781843102656/contents. 
  53. ^ Isralowitz, Richard (2004). Drug use: a reference handbook. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. ss. 122–123. ISBN 978-1-57607-708-5. http://books.google.co.uk/books?id=X0mxxfbIbp4C. 
  54. ^ Langdana, Farrokh K. (27 March 2009). Macroeconomic Policy: Demystifying Monetary and Fiscal Policy (2nd utgave). Springer. s. 81. ISBN 978-0-387-77665-1. http://books.google.co.uk/books?id=GCYWQn79JYwC. 
  55. ^ Gifford, Maria (22 October 2009). Alcoholism (Biographies of Disease). Greenwood Press. ss. 89–91. ISBN 978-0-313-35908-8. http://books.google.co.uk/books?id=2OJV12astRUC. 
  56. ^ Schadé, Johannes Petrus (October 2006). The Complete Encyclopedia of Medicine and Health. Foreign Media Books. ss. 132–133. ISBN 978-1-60136-001-4. http://books.google.co.uk/books?id=j8DuEHxSCU4C. 
  57. ^ Galanter, Marc; Kleber, Herbert D. (1 July 2008). The American Psychiatric Publishing Textbook of Substance Abuse Treatment (4th utgave). United States of America: American Psychiatric Publishing Inc. s. 58. ISBN 978-1-58562-276-4. http://books.google.co.uk/books?id=6wdJgejlQzYC. 
  58. ^ a b Dart, Richard C. (1 December 2003). Medical Toxicology (3rd utgave). USA: Lippincott Williams & Wilkins. ss. 139–140. ISBN 978-0-7817-2845-4. http://books.google.co.uk/books?id=qDf3AO8nILoC. 
  59. ^ Idemudia SO, Bhadra S, Lal H (June 1989). «The pentylenetetrazol-like interoceptive stimulus produced by ethanol withdrawal is potentiated by bicuculline and picrotoxinin». Neuropsychopharmacology 2 (2): 115–22. doi:10.1016/0893-133X(89)90014-6.
  60. ^ Chastain, G (October 2006). «Alcohol, neurotransmitter systems, and behavior.». The Journal of general psychology 133 (4): 329–35. doi:10.3200/GENP.133.4.329-335.
  61. ^ Martinotti G (2008). «Alcohol protracted withdrawal syndrome: the role of anhedonia». Subst Use Misuse 43 (3–4): 271–84. doi:10.1080/10826080701202429.
  62. ^ Stojek A (May–June 1990). «[Correction of the symptoms of late substance withdrawal syndrome by intra-conjunctival administration of 5% homatropine solution (preliminary report)]». Psychiatr Pol 24 (3): 195–201.
  63. ^ Le Bon O (August 2003). «Double-blind, placebo-controlled study of the efficacy of trazodone in alcohol post-withdrawal syndrome: polysomnographic and clinical evaluations». J Clin Psychopharmacol 23 (4): 377–83. doi:10.1097/01.jcp.0000085411.08426.d3.
  64. ^ (17 December 2003) «Changes in GABA(A) receptor gene expression associated with selective alterations in receptor function and pharmacology after ethanol withdrawal». The Journal of neuroscience : the official journal of the Society for Neuroscience 23 (37): 11711–24.
  65. ^ Idemudia SO, Bhadra S, Lal H (June 1989). «The pentylenetetrazol-like interoceptive stimulus produced by ethanol withdrawal is potentiated by bicuculline and picrotoxinin». Neuropsychopharmacology 2 (2): 115–22. doi:10.1016/0893-133X(89)90014-6.
  66. ^ a b c d (Dec 2006) «Genetic and environmental influences on the development of alcoholism: resilience vs. risk.». Ann N Y Acad Sci 1094: 193–201. doi:10.1196/annals.1376.019.
  67. ^ (2000) «Co-occurring risk factors for alcohol dependence and habitual smoking.». Alcohol Res Health 24 (4): 233–41.
  68. ^ (2009) «Evidence for an Interaction Between Age at First Drink and Genetic Influences on DSM-IV Alcohol Dependence Symptoms». Alcoholism: Clinical and Experimental Research 33: 2047. doi:10.1111/j.1530-0277.2009.01044.x.
  69. ^ a b Early Age At First Drink May Modify Tween/Teen Risk For Alcohol Dependence. Medical News Today (21 September 2009).
  70. ^ (2007) «Variations in alcohol-metabolizing enzymes in people of East Indian and African descent from Trinidad and Tobago.». Alcohol Res Health 30 (1): 28–30.
  71. ^ (2007) «ALDH2, ADH1B, and ADH1C genotypes in Asians: a literature review.». Alcohol Res Health 30 (1): 22–7.
  72. ^ (2007) «Health-related effects of genetic variations of alcohol-metabolizing enzymes in African Americans.». Alcohol Res Health 30 (1): 18–21.
  73. ^ (2007) «Variations in ADH and ALDH in Southwest California Indians.». Alcohol Res Health 30 (1): 14–7.
  74. ^ (Oct 2006) «Native Americans and alcohol: past, present, and future.». J Gen Psychol 133 (4): 435–51.
  75. ^ (May 2007) «A theory of reservation-dwelling American Indian alcohol use risk.». Psychol Bull 133 (3): 395–418. doi:10.1037/0033-2909.133.3.395.
  76. ^ 4 spørsmål for å identifisere alkoholproblemer - www.legevakthandboken.no
  77. ^ Ewing JA (October 1984). «Detecting alcoholism. The CAGE questionnaire». JAMA : the journal of the American Medical Association 252 (14): 1905–7. doi:10.1001/jama.252.14.1905.
  78. ^ CAGE questionnaire – screen for alcohol misuse (PDF).
  79. ^ (2007) «The CAGE questionnaire for alcohol misuse: a review of reliability and validity studies.». Clin Invest Med 30 (1): 33–41.
  80. ^ Thomas F. Babor; John C. Higgins-Biddle, John B. Saunders, Maristela G. Monteiro. The Alcohol Use Disorders Identification Test, Guidelines for Use in Primary Care (PDF). World Health Organization.
  81. ^ Smith, SG (September 1996). «Detection of alcohol misusing patients in accident and emergency departments: the Paddington alcohol test (PAT)». Journal of Accident and Emergency Medicine 13 (5): 308–312. doi:10.1093/alcalc/agh049. Besøkt 19 November 2006.
  82. ^ a b Nürnberger jr, John I. og Bierut, Laura Jean. «Søker tilkoblinger: alkoholisme og genene våre.» Scientific American, Apr 2007, vol. 296, Issue 4.
  83. ^ New York Daily News (William Sherman) Test målene avhengighet genet 11.02.2006
  84. ^ Berggren U, Fahlke C, Aronsson E (September 2006). «The taqI DRD2 A1 allele is associated with alcohol-dependence although its effect size is small» (Free full text). Alcohol and alcoholism (Oxford, Oxfordshire) 41 (5): 479–85. doi:10.1093/alcalc/agl043.
  85. ^ (2006) «Urine as a biological specimen for forensic analysis of alcohol and variability in the urine-to-blood relationship.». Toxicol Rev 25 (1): 15–35. doi:10.2165/00139709-200625010-00002.
  86. ^ (2008) «Biomarkers of alcoholism: an updated review.». Scand J Clin Lab Invest 68 (2): 81–92. doi:10.1080/00365510701532662.
  87. ^ World Health Organisation (2010). Alcohol.
  88. ^ Alcohol policy in the WHO European Region: current status and the way forward (PDF). World Health Organisation (12 September 2005).
  89. ^ (Feb 2007) «Adolescent cortical development: a critical period of vulnerability for addiction.». Pharmacol Biochem Behav 86 (2): 189–99. doi:10.1016/j.pbb.2006.12.001.
  90. ^ a b Gabbard, Glen O. (2001). Treatments of psychiatric disorders (3 utgave). Washington, DC: American Psychiatric Press. ISBN 978-0-88048-910-2. http://books.google.co.uk/books?id=hLVrAAAAMAAJ. 
  91. ^ Cochrane Collaboration (15 mai 2005). Benzodiazepines for alcohol withdrawal. Cochrane Collaboration.
  92. ^ (2005) «Recovery from DSM-IV alcohol dependence: United States, 2001–2002». Addiction 100 (3): 281. doi:10.1111/j.1360-0443.2004.00964.x.
  93. ^ (2007) «Rates and correlates of relapse among individuals in remission from DSM-IV alcohol dependence: a 3-year follow-up». Alcoholism: Clinical and Experimental Research 31: 2036. doi:10.1111/j.1530-0277.2007.00536.x.
  94. ^ (2003) «A 60-year follow-up of alcoholic men». Addiction (Abingdon, England) 98 (8): 1043–51.
  95. ^ a b Krampe H, Stawicki S, Wagner T (January 2006). «Follow-up of 180 alcoholic patients for up to 7 years after outpatient treatment: impact of alcohol deterrents on outcome». Alcoholism, clinical and experimental research 30 (1): 86–95. doi:10.1111/j.1530-0277.2006.00013.x.
  96. ^ (June 2000) «Identifying and treating patients with alcohol-related problems.». CMAJ 162 (12): 1705–8.
  97. ^ (Nov 2008) «Opioid antagonists for pharmacological treatment of alcohol dependence – a critical review.». Curr Drug Abuse Rev 1 (3): 280–91.
  98. ^ (Jan 2010) «The neurobiology, clinical efficacy and safety of acamprosate in the treatment of alcohol dependence.». Expert Opin Drug Saf 9 (1): 177–88. doi:10.1517/14740330903512943.
  99. ^ Olmsted CL, Kockler DR (October 2008). «Topiramate for alcohol dependence». Ann Pharmacother 42 (10): 1475–80. doi:10.1345/aph.1L157.
  100. ^ (May 2009) «Review of topiramate: an antiepileptic for the treatment of alcohol dependence.». Curr Drug Abuse Rev 2 (2): 135–42.
  101. ^ Lindsay, S.J.E.; Powell, Graham E., redaktører. (28 July 1998). The Handbook of Clinical Adult Psychology (2nd utgave). Routledge. s. 402. ISBN 978-0-415-07215-1. http://books.google.co.uk/books?id=a6A9AAAAIAAJ&pg=PA380. 
  102. ^ Gitlow, Stuart (1 October 2006). Substance Use Disorders: A Practical Guide (2nd utgave). USA: Lippincott Williams and Wilkins. ss. 52 and 103–121. ISBN 978-0-7817-6998-3. http://books.google.co.uk/books?id=rbrSdWVerBUC. 
  103. ^ Kushner MG, Abrams K, Borchardt C (March 2000). «The relationship between anxiety disorders and alcohol use disorders: a review of major perspectives and findings». Clin Psychol Rev 20 (2): 149–71. doi:10.1016/S0272-7358(99)00027-6.
  104. ^ Poulos CX, Zack M (November 2004). «Low-dose diazepam primes motivation for alcohol and alcohol-related semantic networks in problem drinkers». Behav Pharmacol 15 (7): 503–12. doi:10.1097/00008877-200411000-00006.
  105. ^ [266]
  106. ^ a b Alcohol misuse: How much does it cost? (PDF). Cabinet Office Strategy Unit (September 2003).
  107. ^ Hasin D et al. (2007). «Prevalence, Correlates, Disability, and Comorbidity of DSM-IV Alcohol Abuse and Dependence in the United States». Archives of General Psychiatry 64 (7): 830. doi:10.1001/archpsyc.64.7.830.
  108. ^ alcoholism. Encyclopædia Britannica (2010).
  109. ^ Dick DM, Bierut LJ (April 2006). «The genetics of alcohol dependence». Current psychiatry reports 8 (2): 151–7. doi:10.1007/s11920-006-0015-1.
  110. ^ a b Hasin, D.S.; Stinson, F.S.; Ogburn, E. og Grant, B.F. (2007). Prevalence, correlates, disability, and comorbidity of DSM­IV alcohol abuse and dependence in the United States: Results from the National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions. Archives of General Psychiatry 64(7):830–842, 2007.
  111. ^ Dawson DA, Grant BF, Stinson FS, Chou PS, Huang B, Ruan WJ. (2005). Recovery from DSM-IV alcohol dependence: United States, 2001-2002. Addiction. 2005 Mar;100(3):281-92.http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1360-0443.2004.00964.x/abstract
  112. ^ The National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism; U.S. Department of Health and Human Services, NIH News (18 January 2005). 2001–2002 Survey Finds That Many Recover From Alcoholism. National Institutes of Health.
  113. ^ Willenbring, M.L. (2010). The Past and Future of Research on Treatment of Alcohol Dependence. Alcohol Research & Health. Vol. 33, Nos. 1 and 2, 2010
  114. ^ Vaillant GE (August 2003). «A 60-year follow-up of alcoholic men». Addiction. 98 (8): 1043–51. doi:10.1046/j.1360-0443.2003.00422.x.
  115. ^ (Dec 2006) «[Alcoholism—how it affects health and working capacity]». Arh Hig Rada Toksikol 57 (4): 413–26.
  116. ^ O'Connor, Rory; Sheehy, Noel (29 Jan 2000). Understanding suicidal behaviour. Leicester: BPS Books. ss. 33–37. ISBN 978-1-85433-290-5. http://books.google.co.uk/books?id=79hEYGdDA3oC. 
  117. ^ Wilson, Richard; Kolander, Cheryl A. (2003). Drug abuse prevention: a school and community partnership. Sudbury, Mass.: Jones and Bartlett. ss. 40–45. ISBN 978-0-7637-1461-1. http://books.google.com/?id=Cm1MfcBSucUC. 
  118. ^ (1991) «Suicide risk associated with drug and alcohol dependence.». Journal of addictive diseases 10 (3): 49–61. doi:10.1300/J069v10n03_06.
  119. ^ Julie Louise Gerberding; José Cordero, R. Louise Floyd (May 2005). Fetal Alcohol Syndrome: Guidelines for Referral and Diagnosis (PDF). Centers for Disease Control and Prevention.
  120. ^ Streissguth, Ann Pytkowicz (1 September 1997). Fetal alcohol syndrome: a guide for families and communities. Baltimore, MD, USA: Paul H Brookes Pub.. ISBN 978-1-55766-283-5. http://books.google.co.uk/books?id=kptHAAAAMAAJ. 
  121. ^ Global Status Report on Alcohol 2004 (PDF). World Health Organization. Besøkt 3 January 2007.
  122. ^ Economic cost of alcohol consumption. World Health Organization Global Alcohol Database. Besøkt 3 January 2007.
  123. ^ Q&A: The costs of alcohol. BBC (19 September 2003).
  124. ^ Potter, James V. (14 January 2008). Substances of Abuse. 2. AFS Publishing Co. ss. 1–13. ISBN 978-1-930327-46-7. http://books.google.co.uk/books?id=WU73eJAIDI4C&pg=PA1. 
  125. ^ World/Global Alcohol/Drink Consumption. Finfacts Ireland (2009).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]