Alfred av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den britiske filmen fra 1969, se Alfred den store (film)
Alfred den store
Konge av England
Alfred av England
Navn: Alfred the Great, Aelfred
Regjeringstid: 87126. oktober 899
Født: Ca. 849, Wantage, Oxfordshire
Død: 26. oktober 899, -
Foreldre: Ethelwulf og Osburga
Ektefelle: Ealhswith
Barn: Edvard, Æthelflæd, tre eller fire barn til

Alfred (født ca. 849, død 26. november 899) var konge av England fra 871 til sin død. Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet «den store». Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen «konge av England». I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire. Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga. Hans tre eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred.

Som barn skal han ha vært vakker og lovende. Som femåring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo IV. Paven skal også ha «salvet ham som konge». Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de tre eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex. Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge.

Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring ni år gammel.

Offentlig liv[rediger | rediger kilde]

De to eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid; henholdsvis 856860 og 860–865. I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder. Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig.

I 868 giftet Alfred seg med Eahlswith, en datter av Ethelred Mucill som var ealdorman blant gainerne, et folk som levde i området rundt, og har gitt navn til, dagens Gainsborough i Lincolnshire. Hun var barnebarn av en konge av Mercia, og en av deres døtre, Æthelflæd, ble selv regjerende dronning av Mercia.

Samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte to nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt «Alfreds slagår».

I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er:

På tronen[rediger | rediger kilde]

Statue av Alfred i Winchester.

I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen.

I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul. Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene.

Omkring midten av mai 878 var Alfred ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de to styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, og Guthrum og 29 av hans menn lot seg døpe. England ble dermed delt i to ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen. Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner.

Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet. I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel.

Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893. Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i to flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria. Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury.

Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene. Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene. Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området. Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen.

Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth. Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet.

Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også tre viktige militærreformer han innførte:

  • Den nasjonale styrken ble delt i to deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett.
  • Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter.
  • Alle som eide mer enn fem huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær.

Død[rediger | rediger kilde]

Alfred døde 26. oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.

Han ble gravlagt i Winchesterkatedralen.


Forgjenger:
 Ethelred 
Konge av Wessex
(871899)
Etterfølger:
 - 
Bretwalda
(871899)
Forgjenger:
 - 
Konge av England
(871899)
Etterfølger:
 Edvard den eldre