Alfred Austin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfred Austin, 1900

Alfred Austin (30. mai 18352. juni 1913) var en engelsk poet som ble utpekt som poet laureate, en posisjon som offisiell «hoffpoet», i 1896 da Alfred Tennyson døde.

Liv[rediger | rediger kilde]

Alfred Austin ble født i Headingley i nærheten av Leeds i 1835. Hans far, Joseph Austin, var en handelsmann i Leeds, og hans mor var en søster av parlamentsmedlemmet Joseph Locke for Honiton. Austin fikk sin utdannelse ved Stonyhurst College (Clitheroe, Lancashire), og ved Universitet i London, fra hvor han ble uteksaminert i 1853.[1]

Han ble en skrankeadvokat i 1857 før han forlot lovverket for å konsentrere seg om litteraturen.[1] Politisk var han konservativ, redigerte National Review i flere år, et organ for det konservative partiet som han selv var med å grunnlegge, og skrev lederartikler for The Standard.[1]

Ved Tennysons død i 1892 var den almene følelsen at ingen av de da levende poetene, unntatt Algernon Charles Swinburne eller William Morris, som begge var utenfor betraktning av andre grunner, var tilfredsstillende kvalifiserte for å bære laurbærkronen, og i en rekke år var det ikke nominert en ny poet laureate. Til slutt, i 1896, ble Austin utpekt etter at Morris hadde avslått æren.

Austin døde av ukjente årsaker i Ashford i Kent i 1913.

Poesi[rediger | rediger kilde]

I 1861, etter to falske begynnelser i poesi og prosa, gjorde Austin sin første bemerkelsesverdige opptreden med The Season: a Satire, som inneholdt flengende linjer, og var merket av en del løfter i både tenksomhet og observasjon. I 1870 utga han et bind med litterær kritikk, The Poetry of the Period, som ble mottatt som satire ved at teksten angrep Tennyson, Browning, Matthew Arnold og Swinburne på en uhemmet måte. Boken vekket en del diskusjon i sin tid, men dens bedømmelser var meget ukritiske.[1]

Som poet laureate unnslapp hans aktuelle dikt ikke negativ kritikk; en hastig skrevet dikt i 1896 er et karakteristisk eksempel: det priset Jameson-raidet, et mislykket angrep på Paul Krugers Transvaal nyttårshelgen 1895–1896 som førte til at blant annet andre boerkrig brøt ut. Austin var ingen målestokk for det beste i engelsk poesi, slik Tennyson og William Wordsworth tidligere hadde vært. Om han selv ble utsatt for parodier, maktet han selv på sitt verste å være likeledes parodisk, og beryktet er de linjer han skrev (her i oversettelse) i anledningen av prinsen av Wales var syk:

Med telegrafens tråder ble det gjort oss klart
han er ei bedre, har det like hardt.[2]

Den mest effektive karakteristikk av Austins poesi, som den beste av hans prosa, var den ektefølte og intime kjærlighet til naturen. Hans prosaidyll, The Garden that I love og In Veronica's Garden, er preget av behagelig utendørsaroma. Hans lyriske dikt mangler spontanitet og individualitet, men noen av dem har en enkel, velordnet sjarme. Han hadde en sann kjærlighet til England, tidvis ikke uten at man kunne mistenke en form for trangsynhet, men alltid frisk og åpenhjertig. Et drama, Flodden Field, ble oppført på His Majesty's theatre i 1903.[1]

Blant hans mane verker er Pacchiarotto, Prince Lucifer og The Human Tragedy (1862). Hans selvbiografi ble utgitt i 1911, to år før han døde.

Nasjonale dikt[rediger | rediger kilde]

Som poet laureate var det meningen at Austin skulle hylle og prise England og det nasjonale ved passende anledninger. Hans dikt To England er karakteristisk i så måte:

Now upon English soil I soon shall stand,
Homeward from climes that fancy deems more fair;
And well I know that there will greet me there
No soft foam fawning upon smiling strand,
No scent of orange-groves, no zephyrs bland;
But Amazonian March, with breast half bare
And sleety arrows whistling through the air,
Will be my welcome from that burly land.
Yet he who boasts his birth-place yonder lies
Owns in his heart a mood akin to scorn
For sensuous slopes that bask 'neath Southern skies,
Teeming with wine and prodigal of corn,
And, gazing through the mist with misty eyes,
Blesses the brave bleak land where he was born.[3]

Austins selvhøytidelig stil ble ofte gjenstand for spott og han ble karikert som «Sir Austed Alfrin» av Lyman Frank Baum i dennes roman fra 1906, John Dough and the Cherub.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Encyclopædia Britannica, 1911
  2. ^ Beyer, Edvard (red.): Verdenslitteraturhistorie, bind 10, Oslo 1973. Side 186.
  3. ^ Alfred Austin

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]