Alf Nordhus
| Alf Nordhus | |||
|---|---|---|---|
| Født | Alf Magnus Nordhus 25. aug. 1919[1][2][3]  Bergen (Bergen fylke)[1] | ||
| Død | 19. des. 1997[1][3] (78 år) Oslo (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, sakprosaforfatter | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Søsken | Gunnar Nordhus (halvbror)[4] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Alf Magnus Nordhus (født 25. august 1919 i Bergen, død 19. desember 1997 i Oslo) var en norsk jurist. Han var fra 1950-årene en av Norges mest kjente forsvarsadvokater.[5][6]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var født i Bergen og ble cand.jur. i 1943 og høyesterettsadvokat i 1953. Mens han studerte under 2. verdenskrig ledet han et illegalt studentutvalg ved det juridiske fakultetet.
Han var hjelpestatsadvokat 1946–1947, juridisk konsulent for Norsk Sjømannsforbund fra desember 1947[7], senere juridisk konsulent for Norsk bygningsindustriarbeiderforening fra 1952, sensor ved juridisk embedseksamen fra 1955 og fast forsvarer i Oslo byrett fra 1961. I årene 1956–1959 var Nordhus leder for avviklingsstyret for Kongsberg Sølvverk,[5], hvor Harry Lindstrøm var sekretær.[8]
«Aktivt forsvar»[rediger | rediger kilde]
Han ble etter hvert en meget kjent og etterspurt forsvarsadvokat og introduserte begrepet «aktivt forsvar». Med dette begrepet mente han at forsvaret ikke skulle overlate all etterforskning til politiet, og at forsvaret skulle drive egen etterforskning med private etterforskere og fremskaffe egne sakkyndige. For å unngå justismord i alvorlige saker, ment Nordhus at forsvarerne burde foreta selvstendig etterforskning, og også om nødvendig bidra med egne sakkyndige.[9]
Kjente straffesaker[rediger | rediger kilde]
Han var forsvarer i mange alvorlige straffesaker. Han var for eksempel forsvarer i Liland-saken i 1970 og forsøkte å få denne saken gjenopptatt i 1971 etter at Sten og Vibeke Ekroth hadde drevet privat etterforskning og innlevert en dokumentsamling på 1700 sider. Gjenopptakelsessaken ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976. (Per Liland ble forøvrig frifunnet i 1994). Alf Nordhus var også medforsvarer sammen med Arne Haugestad for Arne Treholt i ankesaken hans. Det oppstod etter hvert samarbeidsproblemer mellom de to forsvarerne, og oppdraget endte med et brudd mellom Nordhus og Treholt etter Nordhus' håndtering av Treholts fluktplaner.[10] Nordhus begjærte i 1986 Treholts sak gjenopptatt.[11]
En av hans mest kjente saker er Hollekim-saken i 1965, der han gikk imot sin egen klient, Sigurd Hollekim, som hadde tilstått mordet på frisøren Astrid Aardal og fastholdt tilståelsen i retten.[12] Nordhus fikk ham frikjent fordi Nordhus mente at han umulig kunne ha begått drapet.
Annen aktivitet[rediger | rediger kilde]
Nordhus var en profilert røyker.[13]
Nordhus var i mange år fast deltager i radioprogrammet 20 spørsmål på NRK, der han bl.a. gjorde seg bemerket med sin høylytte latter.[14][15][6] Ved en anledning var løsningen på en oppgave (som ble foreslått av lytterne) «Latteren til Nordhus».[14]
Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]
Alf Nordhus utga flere bøker om livet i rettssalen, bl.a. Jeg tar saken (1967) og (sammen med Jens Haugland) Bølger i Retten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Dagbladet, «Alf Nordhus er død», utgitt 19. desember 1997, besøkt 4. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Alf_Nordhus[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Alf Magnus Nordhus, Norsk biografisk leksikon ID Alf_Nordhus, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nettavisen.no, besøkt 31. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Stanghelle, Harald (28. september 2014). «Alf Nordhus». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 30. januar 2020.
- ^ a b Jensen, Jan H. (1985). Ekte kjendiser smiler ikke gratis. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250916271.
- ^ Norsk Sjømannsforbunds medlemsblad nr 9/1950, s 362. (Løpende sidenr i hele årgangen.)
- ^ Markussen, Hjalmar (2000). Prosessen mot Lindstrøm: et politisk justismord. [Botnhamn]: Dokumentarforl. ISBN 8299567602.
- ^ Arne Gunnar Aas. «Aktivt forsvar» (PDF). Advokatfirmate Hjort DA. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2016. Besøkt 11. april 2015.
- ^ Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, s. 257-259
- ^ Nordhus, Alf (1986). Treholt-saken: begjæring om gjenopptakelse av straffesak nr. 21/1985 : den offentlige påtalemyndighet mot Arne Treholt. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200183254.
- ^ Christensen, Christian (1987). Advokaten: et portrett av Alf Nordhus. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107180.
- ^ Aftenposten.no:Den lange kampen
- ^ a b BA.no:Alf Nordhus (1919-1997)
- ^ Kirkvaag, Rolf (1980). Kom nærmere!. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205123977.
Kilder[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Alf Nordhus på Internet Movie Database