Aleksej Kuropatkin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksej Kuropatkin, av Ilja Repin (1903)

Aleksej Kuropatkin (født 17. marsjul./ 29. mars 1848greg., død 16. januar 1925) var en russisk politiker. Kuropatkin var krigsminister i Russland mellom 1898 og 1904.

Kuropatkin ble utdannet ved Pavlovskij Military School og begynte deretter i den russiske hæren i 1864. Den 8. august 1866 ble han forfremmet til løytnant i var stasjonert i Turkestan. I august 1870 ble Kuropatkin forfremmet til major. I 1874 ble Kuropatkin sendt som en militær attaché til Berlin og Paris, han fullførte sin militære utdannelse, og han var stasjonert sammen med den franske tropper i Alger, tilhørende en fransk ekspedisjon som gikk til Sahara. Kuropatkin reiste tilbake til Russland i slutten av 1875 og ble stasjonert i Turkestan.

Kuropatkin ble tildelt Order of St. George av fjerde klasse for hans rolle i den russiske erobringen av Kokand i Usbekistan i 1876. I store deler av 1870-tallet hadde Kuropatkin forskjellige diplomatiske oppdrag for russiske myndigheter. Fra september 1877 til september 1878 var Kuropatkin stabssjef for den sekstende infanteridivisjon i Russland. I august 1879 ble Kuropatkin valgt til sjef for en brigade, som gjennomførte en atten dager lang marsj over flere hundre mil i ørkenen for å bli med under general Mikhail Skobelev sin invasjon av Turkmenistan. Kuropatkin ledet en av de største angrepet mot Turkmenistan den 12. januar 1881 og han ble tildelt Order of St. George av tredje klasse for hans seier under dette slaget.

Etter denne krigen skrev Kuropatkin en detaljert og kritisk historie om de forskjellige slagene og operasjonene som russiske styrker gjennomførte i løpet av krigen. Dette litterære verket ble høyt ansett i hjemlandet. Den 29. januar 1882, ble Kuropatkin forfremmet til generalmajor og han sluttet seg til generalstaben året etter. I 1890 ble Kuropatkin forfremmet og fikk generalløytnant. Fra 1890 til 1898 var Kurokatkin generalguvernør for en russisk region i Sentral-Asia. I løpet av hans periode som guvernør ble Kuropatkin godt kjent for å ha utviklet handel, landbruk og flere byer i et område som tidligere kun var bedre kjent for et endemisk bandittvesen og stor slaveri-virksomhet. Kuropatkin etablerte også en lokal domstol og et skole-system.

I 1898, ble Kuropatkin kalt tilbake til St. Petersburg der han ble utnevnt til krigsminister til den russiske regjeringen. Hans første prioritet var å forbedre kommandostrukturen innenfor den russiske hæren, samt levekårene til de høyere offiserene. Hans reformer inkluderte tiltak for å øke perioden som offiserer var på utplassering. Han forsøkte også å forbedre kvaliteten på offiserene ved å heve treningsprogrammet for kadetter fra to år til tre år, og ved å åpne syv nye kadett-skoler. Han økte også antallet militære trenings-manøvrer.

Den 7. februar 1904, like før den russisk-japanske krigen brøt ut, ble Kuropatkin utnevnt til kommandør over de russiske infanteri-styrkene i Mandsjuria i det nord-østlige Kina. Kuropatkin sin forsiktighet og nøling påvirket gjentatte russiske nederlag under den russisk-japanske krigen. Militære historikere anser hans ubesluttsomhet og organisatoriske mangler i beste fall mangelfull ettersom han ikke hadde nok erfaring med lignende slag på denne størrelsen fra før.

Kuropatkin var deltakende under flere russiske operasjoner under den første verdenskrig før han i 1916 ble beordret til Turkestan der det osmanske riket var ekstremt upopulær blant urbefolkningen i i landet, samtidig som Kuropatkin var veldig populær og han var en viktig brikke i å undertrykke et stort opprør fra å bryte ut i dette området. Under den russiske februarrevolusjonen i 1917 var Kuropatkin tilstede i St. Petersburg, og lovet raskt sin troskap til den russiske provisoriske regjeringen og han fjernet de kongelige insignia fra militæruniformen sin.