Aleksandr Laktionov
| Aleksandr Laktionov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. mai 1910 Rostov-na-Donu | ||
| Død | 15. mars 1972[1][2] (61 år) Moskva[3] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, grafiker, kunstlærer | ||
| Utdannet ved | Repin Institute of Arts | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av | Sovjetunionens kunstnerforbund | ||
| Utmerkelser | Stalinprisen Arbeidets røde fanes orden Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Folkets kunstner i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk | ||
Aleksandr Ivanovitsj Laktionov, russisk Александр Иванович Лактионов, (født 16. maijul./ 29. mai 1910greg. i Rostov-na-Donu, død 15. mars 1972 i Moskva) var en feiret maler i etterkrigstidens Sovjetunionen. Hans nøyaktige og nærmest fotografiske stil var svært populær, men høstet motbør fra kunstkritikere og andre kunstnere.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Laktionov var født i Rostov-na-Donu og studerte ved Leningrad kunstakademi 1926-29 og senere, 1938-44, tok han etterutdanning. Laktjonov var elev av maleren Isaak Brodskij og var påvirket av Brodskijs tekniske og realistiske tilnærming, i samsvar med tradisjonene til de gamle mesterne. Laktionovs gjennombruddsarbeid var Et brev fra fronten (1947), et verk som fanget den rådende tidsstemningen i Sovjetunionen etter den store fedrelandskrigen. Det er et svært optimistisk verk, badene i en varm glød, og er kjennetegnet ved sitt fravær av konflikt, noe som ble motiv i Laktjonovs senere arbeider og i den sosialistiske realismen generelt.
Laktionov ble mest berømt for sine sjangermalerier, som for eksempel Inn i et nytt husvære (1952) og Sørgd for alderdommen (1958-60). Disse samvitighetsfullt realistiske verkene maler et overveldende positivt bilde av sovjet-samfunnet, fremstillinger som for mange mennesker må ha vært i sterk kontrast med den harde hverdagen. Disse maleriene var svært populære hos det store publikum, til tross for en mer blandet kritikk. Kritikken bunnet i hovedsak i at Laktionovs oppmerksomhet mot detaljene, skygget for det kunstneriske uttrykket til gunst for naturalismen.
Til tross for dette hadde Laktionov mange støttespillere i det statlige kulturbyråkratiet, som støttet hans nasjonalistiske og optimistiske behandling av emnet for maleriet. Dette sikret Laktionov en svært suksessrik karriere og tilgang til omgås folk i det høyeste sjiktet i sovjet-samfunnet. I sine senere leveår fikk Laktionov i oppdrag å male portrett av mange av de ledende skuespillerne, kirurgene, soldatene, politikerne og kosmonautene, i tillegg til et særlig berømt portrett av selveste kamerat Stalin.