Albert Bitter
| Albert Bitter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. aug. 1848[1][2] Melle | ||
| Død | 19. des. 1926[2] (78 år) Melle | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1874–), katolsk biskop (1893–1922) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Katholischer Studenten-Verein Germania | ||
| Utmerkelser | Pro Ecclesia et Pontifice | ||
Albert Bitter (født 15. august 1848 i Melle i Preussen, død 19. desember 1926 i Melle i Tyskland) var en tysk katolsk prelat som virket i den katolske kirke i Sverige fra 1886 til 1922, med biskops rang fra 1893. Ved sin sykdomsbetingede fratreden i høy alder ble han hedret ved elevasjon til titulærerkebiskop.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Albert Bitter var sønn av legen Johann Heinrich Bitter og hans hustru. Faren var geheime Sanitätsrat og kretsfysikus, og mottok i 1876 æresborgerskap i Melle for sine fortjenester i helsevesenet.[trenger referanse]
Bitter gikk på den katolske folkeskolen i Melle og på Gymnasium Carolinum i Osnabrück. Han studerte katolsk teologi i Münster og Würzburg.[trenger referanse]
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 24. september 1874 ordinerte Osnabrücks biskop Johann Heinrich Beckmann han til prest i Osnabrücks domkirke. Bitter ble kort etter sendt for ett år som kapellan til Stockholm og forvaltet i ti år den katolske misjonsstasjon i Göteborg, til 1885. Så kom han tilbake til keiserdømmet Tyskland og ble sogneprest der, ved den katolske hoffmenighet i Ludwigslust (Mecklenburg).[trenger referanse]
Apostolisk vikar og titulærbiskop[rediger | rediger kilde]
Etter åtte måneder i Ludwigslust ble han den 27. juni 1886 utnevnt av pave Leo XIII til apostolisk vikar for Sverige, men uten biskops rang. Den fikk han inidlertid fikk han etter noen år: Den 23. mai 1893 ble han utnevnt av Leo XIII til titulærbiskop av Doliche. Den 24. september 1893 ble han bispeviet av Osnabrücks biskop Johann Bernhard Höting. De medkonsekrerende biskoper var Hermann Jakob Dingelstad av Münster og Johannes von Euch, titulærbiskop av Anastasiopolis som var apostolisk vikar for Danmark.[trenger referanse]
Ved sitt fine vesen, sin rike personlighet og sin vennlighet fikk Bitter mange venner i Sverige.[3]
Han ledet den katolske kirke i 30 år. Antallet katolikker vokste i løpet av denne perioden fra 1 100 til nesten 4 000,[trenger referanse] og de var spredt over hele landet. Biskopen var derfor meget på reiser, og bygde nye kirker og opprettet nye menigheter.[trenger referanse]
I hans tid ble den katolske domkirke på Söder i Stockholm bygget, og dedikert til den svenske konge og nasjonalhelgen Erik. Han klarte å bringe Elisabethsøstrene til landet og forstod å interessere såvel enkeltstående prester som ordenssamfunn i utlandet for den katolske misjon i Norden.[trenger referanse]
I Sverige tilkom ved hans initiativ tolv katolske foreninger med forskjellige oppgaver (Familieforeningen Concordia Catholica 1895, mariakongregasjonen Auxilium Christianorum med flere).
Bitter interesserte seg for spredningen av katolsk litteratur og virket uttrettelig for dette, dels ved den for dirmålet i 1907 særlig stiftede Birgittaföreningen, dels ved frikostig understøttelse fra egne midler.[trenger referanse] Slik tilkom oversettelser av Det nye testamente etter Vulgata, Frans av Sales' «Filothea», Thomas a Kempis' Kristi Efterföljelse, et stort antall lære- og andaktsbøker så som den katolske katekese, Själatröst, Oremus og Cecilia.[trenger referanse]
Den 25. mars 1903 ble svenske Maria Elisabeth Hesselblad (1870–1957), fermet (konfirmert) av ham i Roma. Hun stiftet en moderne gren av birgittinerordenen og ble helligkåret etter sin død.[trenger referanse]
Under første verdenskrig, da mange barn i Tyskland led av sult, sørget han for at flere tusen fikk komme til Sverige for å komme seg.[trenger referanse] Dessuten var han med på å organisere utveksling av tyske og østerrikske krigsfanger.
Titulærerkebiskop[rediger | rediger kilde]
Med tiden var hans giktlidelser blitt såpass ille at han måtte legge ned sitt bispeembede.[trenger referanse] Pave Pius XI hedret hans virke for den katolske kirke ved det at han den 9. oktober 1922, før sin inntreden i pensjonistenes rekker ble elevert til titulærerkebiskop av Sultania (et historisk bispesete i Persia), hvorpå han i 1923 forlot Sverige og ble etterfulgt som apostolisk vikar av Johannes Evangelista Erik Müller.[trenger referanse]
Han virket deretter i sine hjemlige trakter i provinsen Westfalen i Preussen, der han forsøkte å lindre etterkrigsnøden, og virket for forbedrede svensk-tyske relasjoner.[trenger referanse] Han bodde i foreldrehjemmet i Grönenberger Strasse i Melle. Høsten 1924 feiret han sitt femti års prestejubileum med to feiringer: den første - på selve dagen - fant sted den 19. september i Stockholm den andre 9. oktober i St. Mattheus-kirken i Melle - ved denne høytidelighet var det Osbabrücks biskop Wilhelm Berning som presederte ved festmessen.[trenger referanse]
Han døde i hjembyen den 19. desember 1926. Han ble gravlagt i Melle.
I Melles Grönegaumuseum er hans bispering og en rekke medaljer og utmerkelser han mottok, blant dem storkorset pro Ecclesia et Pontifice og Malteserordenens storkors.[trenger referanse]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
- Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
- Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
- Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
- Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
- Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
- Biskop Johannes Heinrich Beckmann (1803-1878) *1866
- Biskop Daniel Wilhelm Sommerwerk (Jacobi) (1821-1905) *1871
- Biskop Johann Bernard Höting (1821-1898) *1882
- Biskop Albert Bitter (1848-1926 *1893[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Svenskt biografiskt lexikon, «J F Albert Bitter», Svensk biografisk leksikon-ID 18247[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svensk biografiskt lexikon
- ^ bitter, lest 29. desember 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bitter, Johan i Vem är det 1925
- Svensk uppslagsbok. Malmö 1939
- Yvonne Maria Werner: Världsvid men främmande - den katolska kyrkan i Sverige 1873-1929, Katolska bokförlaget 1996.
- Barbro Lindqvist: År för år: kyrkans väg i Sverige 1783-1983 / framgrävd av Barbro Lindquist, Stockholm: Katolsk kyrkotidning, 1983. ISBN 91-7260-943-5.
| Forgjenger: |
Apostolisk vikar av Sverige |
Etterfølger: Johann Evangelist Müller |