Al-Tûsi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frimerke fra Aserbajdsjan 2009.

Nasir al-Din al-Tusi eller Muḥammad ibn Muḥammad ibn al-Ḥasan al-Ṭūsī (født i Tus i Iran 18. februar 1201, død i Bagdad 26. juni 1274) var en muslimsk matematiker, naturforsker, astronom, filosof og teolog, beskrevet som «kanskje den mest berømte og mest innflytelsesrike lærde i hele den klassiske shiatradisjonen[1][2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tusi-par i Vatican Arabic ms 319, fol. 28v, 13. årh.

Nasir al-Din Tusi begynte sine studier i ung alder. I Hamadan og Tus studerte han Koranen, hadith, shi'amuslimsk jurisprudens, logikk, filosofi, matematikk, medisin og astronomi.[3]

Han mistet sin far tidlig. I pakt med farens ønsker for ham, tok han sin utdannelse svært alvorlig og reiste vidt og bredt for å lære av aktede lærde og tilegne seg den viten som rettleder mennesker til den neste verdens lykke.

Han flyttet til Nishapur for å studere filosofi under Farid al-Din Damad og matematikk under Muhammad Hasib.[4] Han møtte også Farid al-Din 'Attar, den sufimester som senere ble drept av de mongolske erobrere, og hørte på Qutb al-Din al-Misris forelesninger.

I Mosul studerte han matematikk og astronomi under Kamal al-Din Yunus (død 639/1242). Senere korresponderte han med Sadr al-Din al-Qunawi, svigersønn til Ibn al-'Arabi, og det synes som om mystisismem, slik den ble forkynt av sufiene, ikke hadde særlig tiltrekning på ham. Så snart han fant passende anledning til det, utviklet han en egen håndbok for filosofisk sufisme i form av en liten bok kalt Awsaf al-Ashraf.

Med støtte fra khan Hülegü etablerte han i 1259 Maragha-observatoriet ved Maragheh. Hans studier av planetenes bevegelser ble oppsummert i verket Zij-i Ilkhani («de ilkanske tabeller»)[5] Hans studier førte også til teorien om tusi-par. Innenfor matematikken studerte han også tangenssetningen og skrev fembindsverket Kitāb al-Shakl al-qattāʴ om trigonometri. Innenfor biologi drøftet han i verket Akhlaq-i-Nasri («nasireisk etikk») en teori om artenes utvikling.

Han skal ha skrevet omlag 165 bøker[2], på både arabisk, persisk og tyrkisk. Blant titlene kan nevnes Al-Tadhkirah fi'ilm al-hay'ah – en personlig bok om astronomisk virksomhet, al-Risalah al-Asturlabiyah – en veiledning til astrolabium, en kommentar til Avicennas Isharat, foruten bøker om mineralogi, medisin og kommentarer til klassiske greske naturvitere.[6]

Teologisk sett tilhørte Nasir ismailittene. Han vokste opp i en familie tilknyttet tolvertradisjonen, og konverterte selv til ismailittene etter studier.[1] Han skrev flere bøker om trosspørsmål. Han var skeptisk til sufismen, og skrev sin egen versjon av en «filosofisk sufisme» i Awsaf al-ashraf.

En småplanet (10269 Tusi) og et krater på månens sørlige halvkule er oppkalt etter ham. Det samme er et teknisk universitet i Teheran og et observatorium i Şamaxı i Aserbajdsjan.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Amund Bjørsnøs' innledning til Klassiske islamske tekster, 2013. Et utdrag fra Nasirs selvbiografi Vandring og veiledning (Sayr wa sulûk) er gjengitt i antologien Klassiske islamske tekster.
  2. ^ a b S. J. Badakhchani. Nasir al-Din Tusi (1201—1274); Internet Encyclopedia of Philosophy
  3. ^ Dabashi, Hamid. "Khwajah Nasir al-Din Tusi: The philosopher/vizier and the intellectual climate of his times". Routledge History of World Philosophies. Vol I. History of Islamic Philosophy. Seyyed Hossein Nasr and Oliver Leaman (eds.) London: Routledge. 1996. s. 529
  4. ^ Siddiqi, Bakhtyar Husain. «Nasir al-Din Tusi». i A History of Islamic Philosophy. bind 1. M. M. Sharif (red.). Wiesbaden:: Otto Harrossowitz. 1963. s. 565
  5. ^ Al-Tûsi i Store norske leksikon
  6. ^ O’Connor, John og Robertson, Edmund F. «Al-Tûsi». MacTutor History of Mathematics archive. Universitetet i St. Andrews. 
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Nasir al-Din Tusi – bilder, video eller lyd