Aktualitetsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I vitenskapsteorien betegner aktualitetsprinsippet eller uniformitarisme antagelsen om at de naturlige prosesser som foregikk i fortiden er de samme som kan observeres i dag. Det sammenfattes ofte i begrepet «Nåtiden er nøkkelen til fortiden».

Prinsippet ble først formulert innenfor geologien på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.[1] Geologiene James Hutton og Charles Lyell viste at de geologiske prosessene som virker i dag, må være de samme som også virket i en fjern fortid.[2] Denne teorien sto i motsetning til katastrofismen som hadde rådet fram til da, en teori som forutsatte at jordens overflate var blitt dannet plutselig gjennom geologiske prosesser som var ulike noe av det man kan observere i nåtiden. Aktualitetsprinsippet fordrer at planeten er svært gammel, og forbindes gjerne med Huttons idé om «deep time».[3] Gjennom å benytte moderne mål på sedimentasjonshastigheter og hvor fort elver sliter på terrenget rundt seg ble det for første gang mulig å gjennomføre dateringer av Jorda.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Albritton, Claude C, The Abyss of Time. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 104-107
  2. ^ Gohau, Gabriel, A History of Geology. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 144
  3. ^ Albritton, Claude C. The Abyss of Time. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980. p. 104-107
  4. ^ England, Philip; Molnar, Peter; Richter, Frank (2007). «John Perry's neglected critique of Kelvin's age for the Earth: A missed opportunity in geodynamics». GSA Today. 17: 4. doi:10.1130/GSAT01701A.1.