Akademiet i Gundishapur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Akademiet i Gundishapur (persisk: دانشگاه گنديشاپور, Dânešgâh Gondišâpur) var et renommert vitenskapsakademi i byen Gundeshapur i senantikken, og det intellektuelle sentrum for Sasanide-dynastiet. Det underviste i medisin, filosofi, teologi og vitenskap. Det var ikke bare kyndig i zoroastriske og persiske tradisjoner, men også i greske og indiske lærdommer. Det var et helt vesentlig innslag av kristne medisinere og forskere ved akademiety. I det 6. og det 7. århundre var akademiet det viktigste medisinske senter i den gamle verden, som omfattet Europa og Midtøsten.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

I år 489 e.Kr. stengte den bysantinske keiser Zeno det fremste øst-syrisk/nestorianske læresetet innen teologi og naturvitenskap, som lå i Edessa i øvre Mesopotamia. Læresetet ble da omdannet, og ble til Nisibisskolen,[2], også kjent som Nisibīn. Den la sine sekulære fakulteter til den persiske byen Gundishapur i Khuzestan. Der foretok kristne akademikere, sammen med hedenske lærde som var blitt forvist fra Athen av keiser Justinian i 529, viktig forskning innen medisin, astronomi og matematikk.[3]

Det var imidlertid først under under den sassinidiske keiser Khosrau I (531-579), som ble kalt Anushiravan, «den udødelige sjel», og av grekere og romere var kjent som Chosroes, at Gundishapur ble kjent for sin medisinske vitenskap. Khosrau gav forskjellige greske filosofer, syriske kristne, og nestorianere på flukt, asyl under religiøse forfølgelser i det bysantinske rike. Sassanidene hadde lenge kriget mot romerne og bysantinerne om områdena som nå kallws Irak og Syria, og så på flyktingene som sine naturlige forbundsfeller.

Kongen gav flyktningene i oppdrag å oversette greske og syriske tekster til pahlavi. De oversatte diverse arbeider om medisin, astronomi, filosofi og håndverksfag. Filosofene, som for eksempel nyplatonikeren Simplikios, sies imidlertid å ha vantrives i Persia og skal ha vendt tilbake til Grekenland.

Khosrau vendte seg også mot øst, og utsendte den store legen Borzouye dit for å innby indiske og kinesiske lærde til Gundishapur. Disse besøkere oversatte indiske tekster i astronomi, astrologi, matematikk oo medicin, og kinesiske tekster om urtemedisin og religion. Borzouye uppgis selv å ha oversatt Pañcatantra fra sanskrit til persisk med tittelen Kalila u Dimana.

Gundishapurs betydning[rediger | rediger kilde]

I følge Cyril Elgood i A Medical History of Persia, kom Gundishapurakademiet til å spille en avjørende rolle for den medisinske vitenskap: «I stor utstrekning må æren for hele sykepleiesystemet tilskrives Persia»[4]. Bortsett fra å systematisere den medisinske behandlingen og kunnskapen, ga de lærde også medisinsk undervisning; snarare enn å tas hånd om av én lege, ble det krevds at medisinstudentene arbeidet på sykekhus under tilsyn og rettledning av hele det medisinske fakultet.

George Ghevarghese Joseph, i hans Crest of the Peacock [5] påtaler også at Gundishapurakademiet spilte en avgjørende rolle i matematikkens historie.

Gundishapurakademiet under muslimene[rediger | rediger kilde]

Sassanidenes dynasti falt for de muslimske araberne i år 638. Akademiwr overlevde denne politiske forandring, og bestod videre under flere århundrer etter muslimenes errobring som et institutt for høyere vitenskap. Det ble imidlertid utkonkurrert av et læresete som abbasidene grunnla i sin hovedstad Bagdad. År 832 grunnla kalifen al-Ma'mūn det berømte Baytu l-Hikma, Visdommens hus. Metodene som var blitt benyttet ved Gundishapurakademiet ble i høyeste grad averført til Visdommens hus, og dets akademiske stab var folk som hadde tatt eksamen der. Det formodes at Gundishapurakademiet ble oppgitt av de herskende under Al-Mutawakkil, Al-Ma'mūns etterfølger. Det var etter at det abbasidske kalifatets læresentrum definitivt hadde blitt Bagdad, og av den grunn finnes få henvisninger til Gundishapurakademiet i samtidens litteratur.

Læresetets betydning avtok gradvis. I følge LeStranges kompendium over arabiske geografer (1905), ble Gundishapur beskrevet av 900-tallsforfatteren Muqaddasi som forfallent.[6]

Kjente leger ved Gundishapurakademiet[rediger | rediger kilde]

Det moderne Gundishapur[rediger | rediger kilde]

Dr. Tal'at Basāri.

Under Pahlavidynastiet ble arven fra Gundishapur lødtet frem ved grunnleggelsen av Jondishapour University og dets tvillinginstitudjon Jondishapur University of Medical Sciences, nær byen Ahvaz i 1959. [8] Jondishapur University byttet navn til Shahid Chamran University of Ahvaz i 1981 til minne om Mostafa Chamran.

Den første kvinne som noensinne ble viaekansler ved et universitet i Iran, Dr. Tal'at Basāri, fikk dette embede ved dette universitet på midten av 1960-årene, og i 1968 utformet arkitekten Kamran Diba planene til den moderne campus.[9]

Antikkens Gundishapur gjennomgår arkeologiske undersøkelser, med utgravninger som begynte i 2000-årene. [10].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Cambridge History of Iran, Volum 4, s. 396
  2. ^ [1]
  3. ^ Donald Hill: Islamic Science and Engineering. 1993. Edinburgh Univ. Press. ISBN 0-7486-0455-3, s. 4
  4. ^ Cambridge University Press, s. 173
  5. ^ Princeton University Press, 2000
  6. ^ LeStrange, The Lands of the Eastern Caliphate, 1905, s. 238
  7. ^ (E. Browne: Islamic Medicine, 2002, s. 11, ISBN 81-87570-19-9)
  8. ^ [2] [3]
  9. ^ [4]
  10. ^ [5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Cambridge History of Iran, Vol 4, ISBN 0-521-20093-8
  • William Bayne Fisher: The Cambridge History of Iran, Volum 4, Cambridge University Press, 2003, ISBN 0-521-20093-8, ISBN 9780521200936
  • Louis Cheikho: Les savants arabes chrétiens en Islam (622-1300), Beyrouth, 1983.
  • Michael Dols: «The Origin of the Islamic Hospital : Myth and Reality», i Bulletin of the History of Medicine 61, s. 367-391.
  • Cyril Elgood: A medical history of Persia, Cambridge University Press, 1951.
  • Richard Nelson Frye: The Golden Age of Persia, Weidenfeld & Nicolson, 1993.
  • Raymond Le Coz: Les médecins nestoriens au Moyen Âge : Les maîtres des Arabes, L'Harmattan, Paris, 2004.
  • George Ghevarghese Joseph: In his Crest of the Peacock. Princeton University Press, 2000
  • Friedrun R. Hau: «Gondeschapur: eine Medizinschule aus dem 6. Jahrhundert n. Chr.», i Gesnerus, XXXVI (1979), 98-115.
  • Donald Hill: Islamic Science and Engineering. 1993. Edinburgh Univ. Press. ISBN 0-7486-0455-3
  • Mansoureh Piyrnia: Salar Zanana Iran. 1995. Maryland: Mehran Iran Publishing.
  • Heinz Herbert Schöffler: Die Akademie von Gondischapur. Aristoteles auf dem Wege in den Orient. Mit einem Geleitwort von Friedrich Hiebel. 2. Aufl., Stuttgart 1980 (= Logoi 5), ISBN 3-7725-0701-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]