Aiguntraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De områder som ble abstått til Russland i 1858 (Aigun, beige) og i 1860 (Peking, rødt).

Aiguntraktaten (kinesisk: 瑷珲条约, pinyin: Aìhún Tiáoyuē, russisk: Айгунский договор) ble inngått mellom Russland og Qing-Kina den 28. mai 1858 i den mandsjuriske byen Aigun. Den føyer seg inn i rekken av «ulikeverdige traktater» som den gang ble påtvunget Kina av fremmede makter. Den russiske side ble anført av generalguvernøren av Østsibir, Nikolai Nikolajevitsj Muravjov-Amurski og med Nikolaj Ignatiev som pådriver/rådgiver, den kinesiske ved øverstkommanderende for den kinesiske hær, Yishan.

Traktaten ble ratifisert den 14. juni 1858 av den kinesiske keiser og den 20. juli av den russiske regjering.

Kina hadde ved en tidligere traktat, Nertsjinsktraktaten av 1689, fått definert sin nordgrense et godt stykke nord for elven Amur, men kineserne hadde aldri effektivt etablert noe nærvær nord for elven eller varig etablert vesentlige handelsstasjoner. Etterhvert hadde russerne de facto begynt å gjøre seg mer gjeldende i området. Det kinesiske keiserrikes blikk var vendt mot mer akutte utfordringer, ikke minst i 1850 til 1864 fa Taipingopprøret utgjorde en dødelig fare i de sørlig-senttrale deler av det egentlige Kina.

Traktaten føyde seg inn i rekken av russisk ekspansjonisme østover til Amur-området og Det Fjerne Østen. En særlig viktig rolle for denne fremtrengen var Amur-ekspedisjonen ledet av den russiske forsker Gennadij Ivanovitsj Nevelskoi. Den russisk-kinesiske grense ble vesentlig flyttet i kinesernes disfavør; den venstre bredd av elven Amur fra elven Argun og til havsmunningen ble nå russisk. Området øst for elven Ussuri og til havet ble «inntil videre» definert som «område til felles utnyttelse». Andre stater ble nektet adgang til seilas langs disse elvene.

Dermed tapte Kina store deler av Mandsjuria som var blitt anerkjent som kinesisk ved Nertsjinsktraktaten i 1689.

Aiguntraktaten ble revidert ved Pekingkonvensjonen allerede to år etter; igjen i kinesernes disfavør.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. München 2001. ISBN 3423307951
  • Michael Weiers (red.): Die Verträge zwischen Russland und China, 1689-1881. Bonn: Wehling, 1979.