Afaia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Afaia
Afaia
Tempelet til Afaia
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ἀφαία
Aspekt Jordbruk / fruktbarhet
Tekster Pausanias

Afaia (gresk: Ἀφαία, Afaía; «ikke-mørke» eller «det skinnende») var i henhold til gresk mytologi en gudinne som ble dyrket nesten utelukkende ved en helligdom på øya Egina (Aigina). Hun hadde sitt opphav så tidlig som på 1300-tallet f.Kr. som en lokal guddom knyttet til fruktbarhet og jordbrukssyklusen.[1]

Identifisert med andre guddommer[rediger | rediger kilde]

Da Aigina kom inn under Athens herredømme, ble Afaia under athensk innflytelse etter hvert til å bli identifisert og assosiert med gudinnene Athene og Artemis, og dessuten på Pausanias' tid, 100-tallet e.Kr., også med nymfen Britomartis.[2] I henhold til Pausanias:

«På Aigina mens man går mot fjellet til fellesgreske Zevs, kommer helligdommen til Afaia opp og som Pindaros komponerte en ode for på bud av aiginerne. Kreterne sier (mytene om henne er innfødte på Kreta) at Euboulos var sønn av Karmanor, som renset Apollon for drapet på Python, og de sier at Britomartis var datter av Zevs og Karme (datter av denne Euboulos). Hun likte hesteveddeløp og jakt og var særskilt kjær for Artemis. Mens hun flyktet fra Minos, som begjærte henne, kastet hun seg selv i garnene for å fange fisk. Artemis gjorde henne til en gudinne, og ikke bare kreterne, men også aiginerne beæret henne. Aiginerne sier at Britomartis viser seg selv for dem på deres øy. Hennes epitet blant aiginerne er Afaia, og det er Diktynna av Garnene på Kreta.»[3]

Helligdommen[rediger | rediger kilde]

Tempelet til Afaia (gresk: Ναός Αφαίας) er lokalisert innenfor helligdommen på Aigina ved Saroniabukta. Det står på en rundt 160 meter høyde på den østlige siden av øya, rundt 13 km øst langs veien fra den fremste havnebyen.[4] Helligdommen ligger også 29,5 km sørøst for Akropolis i Athen og som er synlig tvers over bukta på en klar dag. Levningene av dagens tempel er fra rundt 500 f.Kr., men ble bygget over et tidligere tempel som ble ødelagt av brann. Det var antagelig et annet tempel under dette igjen på 600-tallet f.Kr., men antagelig langt mindre og enklere i utformingen.

Det er funnet betydelig mengder statuetter fra sen bronsealder, særlig et stort antall kvinnelige statuetter (kourotrophoi), noe som kanskje kan indikere at kultaktiviteten har eksistert uavbrutt siden 1300-tallet f.Kr. og antyder en minoisk forbindelse til kulten.[5]

Et potteskår med inskripsjon fra 400-tallet f.Kr. som er funnet innenfor området til Apollon Epikourios-templet i Bassae på Arkadia, kan synes som om det er en dedikasjon til Afaia: ΑΦΑΙ. Om dette er tilfellet er det også den første dokumentasjon på en forbindelse utenfor Afaias helligdom på Aigina, og en indikasjon på at hennes kult har vært langt mer betydningsfull i eldre tider, men siden har dens myter blitt overtatt av andre guddommer og dens tyngdepunkt blitt fortrengt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pilafidis-Williams, Korinna. (1987): The Sanctuary of Aphaia; forfatteren argumenterer at karakteren og de relative proporsjonene i de arkeologiske funnene fører til konklusjonen at guddommen ble dyrket som kvinnelig fruktbarhet/jordbruksgudinne og daterer hennes kult til 1300-tallet f.Kr. Kulten var med sikkerhet fortsatt i virksomhet på 600-tallet f.Kr.
  2. ^ «Britomartis», Greek Myth Index. Sitat: «She was worshipped not only in Crete, but appeared to the inhabitants of Aegina, and was there called Aphaea, , whereas in Crete she received the surname Dictymna or Dictynna...» og «Artemis was considered as the goddess of the moon, Britomartis likewise appears in this light: her disappearance in the sea, and her identification with the Aeginetan Aphaea, who was undoubtedly a goddess of the moon, seem to contain sufficient proof of this, which is confirmed by the fact, that on some coins of the Roman empire Dictynna appears with the crescent.»
  3. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 2.30.3
  4. ^ Den fremste havnebyen er kalt Aigina, etter øya, og tempelet til Afaia er 9,6 km øst for denne byen.
  5. ^ Pilafidis-Williams, Korinna (1987): The Sanctuary of Aphaia

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bankel, Hansgeorg (1993): «Der spätarchaische Tempel der Aphaia auf Aegina» i: Denkmäler antiker Architektur 19. Berlin; New York: W. de Gruyter.
  • Cook, R. M. (1974): «The Dating of the Aegina Pediments» i: Journal of Hellenic Studies 94, s. 171.
  • Cooper, Frederick A. (1996): The Temple of Apollo Bassitas: The architecture. Princeton: American School of Classical Studies at Athens, s. 63-64
  • Diebold, William J. (1995): «The Politics of Derestoration: The Aegina Pediments and the German Confrontation with the Past» i: Art Journal, 54.2 s. 60–66.
  • Furtwängler, Adolf, Ernst R. Fiechter & Hermann Thiersch (1906): Aegina, das Heiligthum der Aphaia. München: Verlag der K. B. Akademie der wissenschaften in Kommission des G. Franz’schen Verlags (J. Roth).
  • Ohly, Dieter (1977): Tempel und Heiligtum der Aphaia auf Ägina. München: Beck.
  • Pilafidis-Williams, Korinna (1987): The Sanctuary of Aphaia on Aigina in the Bronze Age. München: Hirmer Verlag.
  • Schwandner, Ernst-Ludwig (1985): Der ältere Porostempel der Aphaia auf Aegina. Berlin: W. de Gruyter.
  • Webster, T. B. L. (1931): «The Temple of Aphaia at Aegina» i: Journal of Hellenic Studies 51.2 s. 179–183.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]