Aeronomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Aeronomi er en gren innen atmosfærisk dynamikk som omhandler de øvre områdene av atmosfæren, der dissosiasjon og ionisering er viktige prosesser.[1] Uttrykket aeronomi ble innført av Sydney Chapman i 1960.[2] I dag omfatter uttrykket også de tilsvarende områdene av andre planeters atmosfærer.

For å drive forskning i den øvre atmosfæren, brukes ballonger, satellitter og sonderaketter, som kan gi data fra dette området. Atmosfærisk tidevann dominerer dynamikken i mesosfæren og den nedre termosfæren, og forståelse av denne effekt er viktig for å forstå atmosfæren som en helhet.[3] Andre fenomen som studeres innen aeronomi er lyn i den øvre atmosfæren.

Atmosfærisk tidevann[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Atmosfærisk tidevann

Atmosfærisk tidevann er en viktig mekanisme for å transportere energi fra den nedre atmosfæren til den øvre atmosfæren, og er en dominerende prosess i mesosfæren og den nedre termosfæren. Modellering og observasjoner av atsmofærisk tidevann er derfor viktig for å kunne overvåke og varsle endringer i jordatmosfæren.[3]

Lyn i den øvre atmosfæren[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon som viser lyn og andre fenomener knyttet til elektriske utladninger i den øvre atsmosfæren

Utdypende artikkel: Lyn i den øvre atmosfæren

Lynnedslag påvirker den øvre atmosfæren og fører til fenomen som skjer langt over selve lynene. Disse blir av og til kalt forbigående lyshendelser (transient luminous events eller TLF) og viser til en kategori elektriske utladninger som skjer i den øvre atmosfæren, langt over vanlig lyn. Forbigående lyshendelser omfatter blant annet røde lysånder (red sprites), åndehaloer, blå jetter, gigantiske jetter og alver (elves).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sydney Chapan (1960). The Thermosphere - the Earth's Outermost Atmosphere. Physics of the Upper Atmosphere. (engelsk). Academic Press. s. 4. ISBN 978-0-12-582050-9. 
  2. ^ Andrew F. Nagy m.fl. (2008). Comparative Aeronomy (engelsk). Springer. s. 1-2. ISBN 978-0-387-87824-9. 
  3. ^ a b Hans Volland (1988). Atmospheric Tidal and Planetary Waves (engelsk). Springer. s. 124, 228. ISBN 9789027726308.