Adrian Bergmann-saken

Adrian Bergmann-saken er en betegnelse på en norsk rettssak som handlet om plikten til å møte til militær sesjon.

Saken har fått navn etter den saksøkte pasifisten Adrian Bergmann, som nektet å møte til militær sesjon. Vanligvis er det ved oppmøte på sesjon at vernepliktige gir uttrykk for en pasifistisk overbevisning, og søker om overføring til siviltjeneste. Bergmann ønsket å gjennomføre en fredsrelatert siviltjeneste, og krevde direkte opptak til siviltjeneste uten først å måtte gjennomgå sesjonen.

Saksforløpet

Søknad om fritak for oppmøte på sesjon

Bergmann mottok 18. desember 2003 innkallelse til sesjon, med møtedato 4. februar 2004. Umiddelbart etter å ha mottatt innkallelsen, sendte han brev tilbake til Vernepliktsverket, der han orienterte om at han ikke aktet å møte, da det ville stride imot hans pasifistiske grunnholdning, og søkte om formelt fritak for oppmøte. Søknaden ble avslått, og Bergmann anket avgjørelsen til Justisdepartementet.

Bergmann skrev i brev til Justisdepartementet av 31. januar 2004 dette om bakgrunnen for sitt krav:

Mitt grunnlag for å nekte militærtjeneste er først og fremst basert på en pasifistisk kritikk av det militærapparat hvori tjenesten inngår. Som det viktigste system i anskaffelsen av soldater til dette apparat, anser jeg den militært organiserte sesjon ikke prinsipielt annerledes enn institusjonen militær førstegangstjeneste. Følgelig kan jeg ikke etterkomme den militære ordre som kom til uttrykk i innkallelsen, om å stille til en sesjon der jeg ville være underlagt militær kommando og militær straffelov.

Adrian Bergmann

Justisdepartementet bemerket i brev av 10. mars 2004 at

tidligere praksis i slike saker er at vernepliktige som av samvittighetsårsaker ikke kan delta på sesjonen har fått behandlet søknad om sivil verneplikt direkte, uten sesjonering. Dette følger etter Justisdepartementets oppfatning av militærnekterlovens §3, 2. ledd jf. vernepliktslovens § 48. (...) Departementet kan ikke se at det foreligger nye omstendigheter som skulle tilsi at forvaltningen bør endre praksis på dette felt. Man overlater imidlertid den konkrete behandlingen av saken til Vernepliktsverket.

Justisdepartementet

Tingrettens avgjørelse

Vernepliktsverket svarte ikke på Bergmanns klage over vedtaket om at han måtte møte til sesjon, men politianmeldte Bergmann etter samme bestemmelser som totalnektere behandles. Det ble reist tiltale, og Krigsadvokaten for Sør-Norge førte saken mot ham da den kom opp i Indre Follo Tingrett den 17. desember 2004. Aktoratet nedla påstand om nitti dagers fengsel, hvorav seksti skulle gjøres betinget. Både forsvaret og aktoratet kunne presentere sammenhengende modeller for hvorledes lovverket skulle tolkes i denne type saker, og det ble foreslått av Bergmann at retten således måtte søke å forstå lovgivers hensikt, heller enn å skulle velge sin foretrukne modell ut fra lovteksten. Tingrettens flertall fant Bergmann skyldig i å ha brutt sesjonsplikten i vernepliktsloven § 49 jf. § 48 nr. 2. Han ble ilagt en straff på nitti dagers betinget fengsel, med en prøvetid på to år. Bergmann anket dommen ved forkynnelse.

Lagmannsrettens avgjørelse

Saken kom opp for ny behandling i Borgarting lagmannsrett 28. juni 2005. Lagmannsretten avsa dom i ankesaken den 1. juli 2005. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at Bergmann ikke kunne påberope seg militærnekterloven som hjemmel for at han hadde unnlatt å møte til sesjon 4. februar 2004. Allikevel fant rettens flertall, fire mot tre dommere, at Adrian Bergmann måtte frifinnes. Flertallet anså det nemlig som sannsynlig at tiltalte ved oppsatt oppmøtetidspunkt var overbevist om at det fantes lovgrunnlag for å nekte oppmøte til militær sesjon på pasifistisk grunnlag. Flertallet vektla i denne vurdering at Bergmann hadde satt seg inn i tidligere praksis i sesjonsnektersaker, der Justisdepartementet på slutten av 1980-tallet innvilget en sesjonsnekter direkte opptak til siviltjeneste, at han hadde satt seg inn i det relevante lovverk, foruten å søke telefonisk og skriftlig kontakt med både Justisdepartmentet og Vernepliktsverket for å avklare saken. Dessuten ble det tatt med i vurderingen at Bergmanns søknad om direkte opptak til siviltjeneste, uten militær sesjon, fremdeles står ubehandlet. Slik fant retten at kravene til forsett, som er et vilkår for dom, ikke var oppfylt, og at tiltalte måtte frifinnes på grunn av rettsvillfarelse; at han hadde en rimelig overbevisning om hvorledes lovverket skulle forstås, selv om den ikke var i overensstemmelse med rettens syn.

For Bergmann var dette å anse som nok et prinsipielt tap; retten hadde unnlatt å ta opp spørsmålet om hvorvidt Vernepliktsverket i sin behandling hadde tatt feil da det fastslo at det ikke finnes grunnlag for nekting av sesjon. Bergmann mener at dette var en feil konklusjon, og at beslutningen om ikke å vurdere hvorvidt fritak for sesjonsoppmøte skulle innvilges følgelig ble gjort på feil grunnlag.

Høyesteretts kjennelse

Både Bergmann og påtalemyndigheten anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. I kjennelse avsagt 22. desember 2005 fastslo Høyestrett at uteblivelsen fra sesjon var lovlig, og sendte saken tilbake til Borgarting lagmannsrett for behandling av spørsmålet om eventuell straffereaksjon mot Bergmann.

Dom i lagmannsretten

I oktober 2006 falt den endelige avgjørelsen i Borgarting lagmannsrett. Aktoratet hadde lagt ned påstand om at Bergmann måtte idømmes en straff på 90 dagers betinget fengsel. Lagmannsretten dømte Bergmann til å betale en bot på 3000 kroner.^{[trenger referanse]}

Innvilget fritak for militærtjeneste

Vernepliktsverket innvilget Bergmanns søknad om fritak for militærtjeneste 21. mai 2007, etter pålegg fra Justis- og politidepartementet.^{[trenger referanse]} Bergmann ble imidlertid aldri innkalt til avtjening av sivil verneplikt, og mottok 25. mai 2009 orientering om at han var slettet i rullen for avtjening av sivil verneplikt.^{[trenger referanse]}

Se også

• Sesjonsnekting