Adopsjon
Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til en annen person, vanligvis et barn. Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til barn som av ulike grunner ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn.
Ca. 70 000 adopterte lever i Norge, inkludert stebarnsadopterte og ca. 20 000 som er adoptert fra utlandet. De eldste er over 80 år gamle. Adopterte over 18 år har rett til opplysinger om sine opprinnelige foreldre utlevert av statens adopsjonsmyndighet. Norsk Koreaforening fikk først i 1969 unntak, som de første, fra lovforbudet av 1953 mot formidling av barn med adopsjon for øye.
Vilkår for adopsjon av barn født i Norge[rediger | rediger kilde]
Alle juridiske foreldre har rett til å bortadoptere sitt barn ved å gi sitt samtykke[trenger referanse]. Det kreves samtykke fra den adopterte dersom personen er over 12 år. I Norge kan gifte par og enslige vurderes som adoptivforeldre, mens ektefeller og partnere i registrert partnerskap i visse tilfeller kan adoptere barn av sin ektefelle eller partner[trenger referanse].
Loven setter klare vilkår for adopsjon. Det skilles mellom de ufravikelige vilkår (A) og de skjønnsmessige vilkår (B). Det er forbudt å drive adopsjonsformilding i Norge som gjelder barn født i Norge[trenger referanse].
Ufravikelige vilkår[rediger | rediger kilde]
Intet barn kan adopteres, eller frigjøres for adopsjon, om de ufravikelige vilkårene ikke er oppfylt.
- Lovlig samtykke må være gitt av barnets foresatte eller de med det formelle foreldreansvaret.
- Lovlig samtykke må være dokumentert i et rettslig gyldig samtykkedokument.
- Samtykkedokumentet må være rettslig gyldig i Norge.
- Adoptantene må være minst 25 år.
Skjønnsmessige vilkår[rediger | rediger kilde]
- God helse er viktig, og vekt på omsorgsevne over tid.
- Stabil økonomi.
- Barnet som adopteres bør være det yngste i familien.
- I tillegg til disse krav, må søkerne tilfredsstille krav fra organisasjonenes samarbeidsland.
- Man kan ikke adoptere hvis man samtidig forsøker å bli gravid.
Ansvaret for at barn blir lovlig adoptert, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir).
Innenlandsadopsjoner i Norge[rediger | rediger kilde]
- 1893: 40 % av barn født utenfor ekteskap døde før de fylte ett år.
- 1902: Katti Anker Møller stiftet det første hjem for enslige mødre i Parkveien 9 i Oslo.[2]
- 1915: De castbergske barnelover sikret arverett for barn født utenfor ekteskap. Ugifte mødre fikk rett til bidrag fra barnefar, men måtte selv kreve inn bidragene. Jordmor og lege pliktet å melde svangerskap til bidragsfogden i mors hjemkommune.
- 1917: «Svak adopsjon» ble tillatt, dvs. den første adopsjonsloven, der biologisk familie var kjent for barnet, som beholdt sin arverett.
- 1938: «Sterk adopsjon» tillates. Alle juridiske bånd til biologisk familie brytes. Adoptivbarn ble arverettslig sidestilt med biologiske barn, bortsett fra odelsrett. Antall adopsjoner økte.
- 1947: Et utvalg som utredet en ny barnevernslov, oppdaget en uheldig praksis som ikke var til barnets beste på fødehjem, et økonomisk samrøre mellom jordmødre og advokater.
- 1948: Fem års angrerett på adoptivbarn, hvis barnet skulle vise seg å være fysisk eller psykisk sykt, eller leve et «lastefullt eller forbrytersk liv.»
- 1953: Privat adopsjonsformidling ble forbudt. Noen jordmødre fortsatte, men risikerte fengsel i inntil tre måneder og bøter. Når noen likevel tok sjansen på å fortsette, skyldtes det skammen som heftet ved å få barn uten å være gift, som skapte et hemmelighold som igjen gjorde det mulig for lyssky krefter å sko seg på formidling som en inntektskilde - upåvirket av hva som var til barnets beste.
- 1956: Lov om «arvemerker». Nå kunne retten kreve blodtypetest eller andre arvemerker i farskapssaker.
- 1964: Lovpålagt barnebidrag fra barnefar. Tidligere fikk ikke moren bidrag før barnefar hadde bekrefte farskapet. Nå pliktet morens oppholdskommune å støtte henne økonomisk om barnefar ikke betalte. Den gravide kunne også søke en abortnemnd om tillatelse til å avbryte svangerskapet. Fra 1964 het det likevel i retningslinjene for Oslo helseråd at kvinnene skulle hjelpes til å beholde barnet; men i stedet ble adopsjonskontrakten svært ofte undertegnet av mor på første møte. Olso helseråd gjennomførte 3.902 adopsjoner. De fleste mødrene var arbeiderklassejenter som adopterte etter press fra sine foreldre. Helserådet snakket ikke med barnefaren.[3]
- 1972: En adopsjonsavtale ble bindende først seks uker etter fødselen. I Oslo ble dette likevel ignorert frem til 1989.
- 1978: Selvbestemt abort.
- 1986: Adoptivbarn sidestilles med biologiske barn på alle områder (også odelsrett), og angreretten bortfalt. Adopterte over 18 år fikk rett til kunnskap om sine biologiske foreldre. «Barnets gagn» ble eneste rettesnor.[4]
I 1943 rapportere Bergen sunnhetsråds barnekontor at de bare klarte å skaffe barn til tolv av 149 par. I 1946 ble 230 av 541 par på Oslo helseråds venteliste strøket fordi de hadde hentet barn «andre steder». Overlege Eyvind Ek ved helserådet uttalte i 1953 til VG at «adoptivforeldre står nærmest i kø», og understreket at helserådet bare stod for ti % av norske adopsjoner. Denne adopsjonsboomen varte gjennom hele femtitallet. Nesten halvparten av de ugifte gravide som oppsøkte Oslo helseråd, valgte å adoptere bort. Formuleringen til «det beste for barnet» gikk igjen i begrunnelsene. Kanskje ble ugifte mødre nå forbundet med tyskertøser, eller borgerklassens normer hadde spredd seg til arbeiderklassen, som tidligere hadde hatt større aksept for utenomekteskapelige barn. Professor Astri Andresen poengterte i sin bok Hender små at man på femtitallet fikk en familienorm med far i arbeid, mens mor stelte i hjemmet, og i dette bildet hørte det med barn for å regnes som en ordentlig familie. Barn ga status og fin fasade. Ved velstandssamfunnets fremvekst ødela eneansvar for barn de mulighetene kvinner etterhvert hadde fått for utdannelse og personlig frihet. Og for myndighetene var adopsjon en langt billigere og enklere løsning enn å opprette og drifte barnehjem. Det kommunale barnehjemsutvalget i Bergen i 1947 tilrådet at kommunen utrustet adopsjonskontoret ved barneforsorgen så godt som mulig. En helsesøster ble ansatt på heltid for å hjelpe mødrene til å holde fast ved beslutningen om å adoptere bort barnet. Da Bergen mødrehjem ble kommunalt i 1949, fikk ikke lenger mødre som skulle adoptere bort barnet sitt, bo der. Man hadde sett at de ofte ombestemte seg når de fikk ha barnet hos seg etter fødselen. Ved helserådet ønsket man å holde avtalen som var inngått med adoptivforeldrene.[5]
Ventelistene skapte lønnsomme tider for private aktører. Jordmødre og sakførere utnyttet markedet, og overlege Ek var bekymret over at hvem som helst kunne «drive slik formidling». Myndighetene førte ingen sentral kontroll med adopsjonsformidling eller adoptivhjem. Det holdt å vise frem en helseattest og skatteseddel, gjerne en vielsesattest. Skammen som heftet ved å få barn uten å være gift, skapte et ønske om diskresjon og hemmelighold som gjorde det mulig for lyssky krefter å sko seg på formidling som en inntektskilde - uten noe hensyn til barnets beste.[3]
Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange norskfødte barn som er adoptert. Bergens Tidendes beregninger viser at det gjelder rundt 30.000 barn. Det foreligger en rapport fra 1972, Adoptivbarn og deres familier, der 27 adoptivfamilier i og utenfor Oslo ble intervjuet. Norskadopterte barn og deres familier var ikke inkludert i dette forskningsprosjektet.[6]
Utenlandsadopsjon[rediger | rediger kilde]
Ansvaret for at kun lovlige og gagnlig adopsjoner blir offentlig anerkjent, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som er sentralmyndighet for adopsjon.
For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man ha et gyldig forhåndssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter (Bufetat). Når forhåndssamtykke er gitt, vil en påfølgende utenlandsk adopsjon gjelde i Norge. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon. Det er tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt.
Et forhåndssamtykke gis for en periode på tre år, med mulighet for forlengelse i to år (Tidligere var dette 3 år + 1 års forlengelse). Ved søknad om forlengelse må det vedlegges ny helse- og vandelsattest som ikke er eldre enn 6 måneder gamle. Søknad om forlengelse må sendes inn i god tid før forhåndssamtykkets varighet går ut.
Nordmenn stasjonerte i utlandet og andre som bor i utlandet på midlertidig basis, skal følge samme fremgangsmåte og regelverk som adopsjonssøkere som bor i Norge. Utenlandske statsborgere som har varig opphold i Norge skal også adoptere etter norsk lov.
De siste års statistikk for utenlandsadopsjon gjennom de tre foreningene Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt gjengis nedenfor. (Tallene avviker noe fra SSB sine tall, da SSB ofte registrerer adopsjonene først i det påfølgende året etter at barna er kommet til Norge).
I 2002 ble 747 barn adoptert fra utlandet gjennom de tre adopsjonsforeningene.
I 2003 ble 714 barn adoptert
I 2004 ble 706 barn adoptert
I 2005 ble 582 barn adoptert
I 2006 ble 448 barn adoptert
I 2007 ble 426 barn adoptert
I 2008 ble 304 barn adoptert
I 2009 ble 347 barn adoptert
I 2010 ble 343 barn adoptert
I 2011 ble 304 barn adoptert
I 2012 ble 239 barn adoptert
I 2013 ble 144 barn adoptert
I 2014 ble 152 barn adoptert
I 2015 ble 132 barn adoptert
En viktig grunn til nedgangen i antall adopterte er at Kina fra 1. mai 2007 innførte strengere regler for hvem som kan adoptere. Dette henger sammen med at Kina kort tid før hadde ratifisert Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon fra 1993. [trenger referanse]. Globalt har internasjonal adopsjon gått kraftig tilbake fra toppåret 2004, så nedgangen er ikke spesiell for Norge.
Saksgangen ved utenlandsadopsjon[rediger | rediger kilde]
Søknadsprosessen starter ved at søkerne kontakter Barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i sin region. Søkere må normalt først bli medlem av en av adopsjonsorganisasjonene som må kunne bekrefte at de har mulighet for å formidle adopsjon til søkerne før man kan søke om statens vedtak om forhåndssamtykke.
Sosialrapport[rediger | rediger kilde]
Fra februar 2015 er det ikke lenger barnevernet i kommunen men fosterhjemstjenesten i det statlige Bufetat som utreder søkerne og skriver en sosialrapport. Rapporten er basert på intervjuer med søkerne og gjerne flere hjemmebesøk. Søkerne må legge frem fødselsattest, vigselsattest, ligningsattest, legeattest og egenerklæring om helsetilstand, samt uttømmende politiattest i forbindelse med utredningen. Fra 1. oktober 2014 kan også samboere som kan dokumentere felles adresse i minst to år søke om adopsjon, men i praksis er det få land som aksepterer søkere som ikke er gift. Førstegangs søkerne må etter en lovendring fra 2014 ha gjennomgått et adopsjonsforberedende kurs før søknaden kan behandles endelig. Fosterhjemstjenesten oversender søknaden til Bufetats regionkontor for behandling, sammen med deresvurdering av søkerne og tilråding i saken.
Forhåndssamtykke[rediger | rediger kilde]
Alle som ønsker å adoptere et barn fra utlandet, må søke om forhåndssamtykke til dette. Norge tillater adopsjon fra et begrenset antall land, i hovedsak land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993 om beskyttelse barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon. Etter norsk lov har man rett til å søke om statens forhåndssamtykke uten å være medlem av en norsk adopsjonsforening, men statlig praksis på dette området er svært restriktiv. Ca 1 % av utenlandsadopsjonene skjer utenom forening, og da vil det normalt være Barne-, ungdoms- og familidirektoratet som saksbehandler saken i forhold til utenlandske myndigheter[trenger referanse].
Et forhåndssamtykke gir rett til formidlingsbistand fra en av de tre norske adopsjonsorganisasjonene med mål om å oppnå en lovlig og gyldig adopsjon av et utenlandsk barn i ett bestemt land. Forhåndssamtykket gir ikke i seg selv rett til å bli adoptivforeldre. Utenlandsadopsjoner gjennomføres i henhold til lovgivningen i barnets opprinnelsesland.
Et forhåndssamtykke er gyldig i tre år med mulighet for forlenge dette med to år. Er en adopsjon ikke gjennomført innenfor samtykkets varighet, må søkerne fremme helt ny sak overfor norske myndigheter for å få nytt forhåndssamtykke.
Saksbehandlingstid[rediger | rediger kilde]
Når regionkontoret i Bufetat har registrert søknaden, vil søkerne normalt få tilsendt en søknadsbekreftelse, med opplysninger om forventet saksbehandlingstid.
Det er et mål at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden skal være 3 måneder etter at den ble mottatt ved regionkontoret. Ved senere søknader, annengangssøknader, er det et mål at søknaden skal være avgjort innen 1 måned.
Det kan imidlertid oppstå forhold som gjør at saksbehandlingstiden kan bli lengre enn først anslått, f.eks når det viser seg nødvendig å innhente tilleggsopplysninger eller tilleggsrapport fra kommunen før søknaden kan avgjøres, eller i etterkant av ferieavviklingen om sommeren.
Tildeling av barn[rediger | rediger kilde]
Når søkere er blitt forespurt om adopsjon av et utenlandsk barn fra barnets hjemland, skal Haag-konvensjonens § 17 C tre i kraft for at adopsjonsprosessen skal kunne fortsette i forhold til de land som har ratifisert konvensjonen.
Klage på vedtak[rediger | rediger kilde]
Vedtak om forhåndssamtykke er et vedtak som gir rett til å søke seg en lovlig adopsjon av et barn med en bestemt nasjonalitet i et bestemt land. Dersom Bufetats regionkontor gir avslag på søknad om forhåndssamtykke, kan avgjørelsen påklages til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Klagen må sendes via regionkontoret. Klagefristen er tre uker fra et eventuelt avslag er mottatt.
Gjør staten avslagsvedtak om adopsjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon, kan både de bortadopterende foreldrene og/eller adoptantene prøve vedtaket for domstolen.
Adopterte kan domstolsprøve statens adopsjonsbevilling når som helst etter at den er gitt og helt frem til sin død. I praksis har adopterte ingen domstolsprøveadgang før de er blitt 18 år.
Kunnskap om opprinnelige foreldre[rediger | rediger kilde]
Adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om biologiske foreldre. Det er bare den adopterte selv som har rett til å få tilgang til disse opplysningene, og ingen andre.
For norskadopterte er det Bufdir som har ansvar for å gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige biologiske foreldre er. For adopsjoner gjennomført før 1999 er det fylkesmannsembetet på det stedet hvor adoptivforeldrene bodde på adopsjonstidspunktet som har ansvaret for å gi slik informasjon. For å motta slik informasjon må den adopterte henvende seg skriftlig til rette instans. Følgende må vedlegges søknaden:
- Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat.
- Den adoptertes navn og fødselsdato
- Adopsjonstidspunktet
- Adoptivforeldrenes navn
For utenlandsadopterte er det Bufdir som har ansvar for å gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige foreldrene er. For å motta slik informasjon må den adopterte henvende seg skriftlig (ikke e-post) til Bufdir. Følgende må vedlegges søknaden:
- Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat.
- Den adoptertes navn og fødselsdato
- Adoptivforeldrenes navn
- Hvilket land man er adoptert fra
- Hvilket år man kom til Norge
- Hvilken adopsjonsorganisasjon som formidlet adopsjonen
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://thegildedhour.com/sister-mary-irene-fitzgibbon/
- ^ https://digitaltmuseum.no/011085439766/katti-anker-moller
- ^ a b «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. desember 2019. Besøkt 28. desember 2019.
- ^ Helle Aarnes: «Norsk adopsjon», Bergens Tidende, 24. mars 2012
- ^ Helle Aarnes: «Norsk adopsjon», Bergens Tidende, 24. mars 2012
- ^ https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/29gRr/ingen-forskning-paa-norsk-adopsjon
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Marianne Hognestad og Knut R. Steenberg Adopsjonsloven 2000 ISBN 9788251839600
- NOU 2014:9 Ny adopsjonslov (oktober 2014). Lovforslaget har vært på høring og ligger til behandling i departementet.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Adoption – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Adopsjonsloven
- Bufetat
