Adirondack-fjella

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over delstaten New York med Adirondack statspark markert med grønt
For omtale av steinen på Mars som er oppkalt etter fjella, se Adirondack (Mars).

Adirondack-fjella (Adirondack Mountains) er et fjellområde i den nordøstlige delen av delstaten New York i USA. Det er en del av et delvis verna statsparkområde, Adirondack statspark. Det høyeste fjellet er Mount Marcy på 1629 meter. Den mest kjente byen i området er Lake Placid, som var vertsby for vinter-OL i 1932 og i 1980.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Adirondacks ligger innafor fylkene Clinton, Essex, Franklin, Fulton, Hamilton, Herkimer, Lewis, Saint Lawrence, Saratoga, Warren og Washington.

I øst ligger Champlainsjøen og Lake George som et skille mot Green Mountains i Vermont. I sør ligger Mohawkdalen og i vest Tug Hill-platået. I nord avgrenses området av St. Lawrence-elva.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Adirondack-fjella består i hovedsak av metamorfe bergarter, stort sett gneis; i de høyeste delene med ei kjerne av eruptive bergarter, særlig anortositt. Geografisk regnes området gjerne som en del av Appalachene, men geologisk er de mer i slekt med Laurentinerfjella i Quebec. De utgjør en sørlig utløper av det kanadiske skjold, og alderen er dermed mellom 880 millioner og 1 milliard år.

Enda om bergartene er gamle, er det landheving de siste fem millioner år som har forma området, som – om en ser stort på det – likner en kuppel med en diameter på ca. 260 km og en høyde på rundt 1600 meter. Denne landhevinga pågår fortsatt. Omfanget er omdiskutert.[1]

I området har det i den seinere tid forekommet jordskjelv på over 5 på Richters skala.[2]

Gruvedrift var tidligere en betydelig næring i Adirondacks. Området er rikt på jernmalm, og også grafitt, granat, pyritt, wollastonitt, sink og titan har vært utvunnet.

Adirondack statspark[rediger | rediger kilde]

Adirondack-fjella utgjør en stor del av den nesten 25 000 km² store Adirondack statspark.

Fjelltoppene[rediger | rediger kilde]

Adirondacks er ikke en sammenhengende fjellkjede, men består av mange topper samla i større og mindre grupper. Det er mer enn hundre topper med høyder fra rundt 400 meter til den høyeste, som er Mount Marcy på 1629 meter.

Toppene er populære blant både turgåere og fjellklatrere. Et spesielt begrep er «De 46» eller «Adirondack High Peaks». Dette er 46 topper som brødrene Robert og George Marshall besteig mellom 1918 og 1924. En antok da at det var alle områdets topper på over 4000 fot (1219 meter). Seinere målinger har vist at fire av toppene er lavere enn denne grensa, mens en topp på akkurat 4000 fot, (MacNaughton), var oversett. Det finnes en egen klubb for dem som har vært på alle «de 46», som er:

  • 1. Mount Marcy (1629 m – 5344 fot) M
  • 2. Algonquin-toppen (1559 m – 5114 fot) I
  • 3. Mount Haystack (1512 m – 4960 fot) M
  • 4. Mount Skylight (1500 m – 4920 fot) M
  • 5. Whiteface-fjellet (1483 m – 4867 fot)
  • 6. Dix Mountain (1480 m – 4857 fot) D
  • 7. Gray Peak (1475 m – 4840 fot) M
  • 8. Iroquois Peak (1475 m – 4840 fot) I
  • 9. Basin Mountain (1471 m – 4827 fot) G
  • 10. Gothics (1444 m – 4736 fot) G
  • 11. Mount Colden (1437 m – 4714 fot) M
  • 12. Giant Mountain (1410 m – 4627 fot)
  • 13. Nippletop (1408 m – 4620 fot) C
  • 14. Santanoni Peak (1404 m – 4607 fot) Sa
  • 15. Mount Redfield (1404 m – 4606 fot) M
  • 16. Wright Peak (1396 m – 4580 fot) I
  • 17. Saddleback Mountain (1376 m – 4515 fot) G
  • 18. Panther Peak (1354 m – 4442 fot) Sa
  • 19. Table Top Mountain (1349 m – 4427 fot)
  • 20. Rocky Peak Ridge (1347 m – 4420 fot)
  • 21. Macomb Mountain (1343 m – 4405 fot) D
  • 22. Armstrong Mountain (1341 m – 4400 fot) G
  • 23. Hough Peak (1341 m – 4400 fot) D
  • 24. Seward Mountain (1329 m – 4361 fot) Se
  • 25. Mount Marshall (1329 m – 4360 fot) I
  • 26. Allen Mountain (1323 m – 4340 fot) M
  • 27. Big Slide Mountain (1292 m – 4240 fot)
  • 28. Esther Mountain (1292 m – 4240 fot)
  • 29. Upper Wolfjaw Mountain (1276 m – 4185 fot) G
  • 30. Lower Wolfjaw Mountain (1273 m – 4175 fot) G
  • 31. Street Mountain (1270 m – 4166 fot) St
  • 32. Phelps Mountain (1268 m – 4161 fot)
  • 33. Mount Donaldson (1262 m – 4140 fot) Se
  • 34. Seymour Mountain (1256 m – 4120 fot) Se
  • 35. Sawteeth (1250 m – 4100 fot) G
  • 36. Cascade Mountain (1249 m – 4098 fot)
  • 37. South Dix (1237 m – 4060 fot) D
  • 38. Porter Mountain (1237 m – 4059 fot)
  • 39. Mount Colvin (1237 m – 4057 fot) C
  • 40. Mount Emmons (1231 m – 4040 fot) Se
  • 41. Dial Mountain (1225 m – 4020 fot) C
  • 42. East Dix (1223 m – 4012 fot) D
  • 43. Blake Peak (1207 m – 3960 fot) C
  • 44. Cliff Mountain (1207 m – 3960 fot) M
  • 45. Nye Mountain (1187 m – 3895 fot) St
  • 46. Couchsachraga Peak (1164 m – 3820 fot) Sa

Adirondack-fjella består av flere fjellkjeder og grupper. I lista ovafor er det markert hvilken av følgende grupper enkelte fjell tilhører: Colvin-kjeden (C), Dix-kjeden (D), Marcy-gruppa i Great Range (M), Great Range for øvrig (G), MacIntyre-fjella (I), Santanoni-fjella (Sa), Seward-fjella (Se) og Street-kjeden (St). MacNoughton hører til sistnevnte kjede.

Vann og elver[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra de høyeste toppene har heile Adirondack-området i tidligere tider vært dekka av isbre. Erosjonen har skapt et stort antall (over 1300) små og store innsjøer – og elver med mange fosser og stryk. De største sjøene er Lake George, Fultonkjeden (åtte sjøer med navna Første sjø, Andre sjø osv.), Øvre og Nedre Saranac Lake, Store og Lille Tupper Lake, Schroon Lake, Lake Placid, Long Lake, Raquette Lake og Blue Mountain Lake.

De viktigste elvene er Hudsonelva, Black River, Oswegatchie River, Grasse River, Raquette River, Saranac River, Schroon River og Ausable River.

Fjella utgjør et vannskille. På sør- og sørvestsida går vannet ut i Hudsonelva, enten direkte eller via Mohawkelva. I nord og øst renner det via Lake George og Champlainsjøen ut i St. Lawrence-elva, og i vest når det denne elva direkte eller via Ontariosjøen.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Fjellområdet blei døpt Adirondacks (som tidvis skrives uten c) i 1838 av geologen Ebenezer Emmons.[3] Det er ei forvanskning av mohawk-ordet ratirontaks, som betyr «de som spiser trær». Dette var en nedsettende betegnelse mohawkene brukte på nabostammer som i uår spiste bark og knopper av trær.[4]

Ordet uttales med trykk på tredje staving (ron). Det forkortes i blant til «Dacks» eller «Dax».

På et engelsk kart fra 1761 er området benevnt «Deer Hunting Country» («hjortejaktlandet»).[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Algonquian- og mohawk-stammene er de første kjente brukerne av Adirondack-området. Det vites ikke om de hadde faste bosetninger her, men jakt forekom i alle fall.

I 1609 seilte Samuel de Champlain opp St. Lawrence-elva og Irokeserelva (Rivière des Iroquois), og han var muligens den første europeeren i området. På 1640-tallet kom jesuittmisjonærer og franske fangstfolk hit.

Da England og Frankrike sloss i det som er blitt kalt Den franske og indianske krig (1754–63), skjedde det delvis i Adirondacks ytterområder. Britene bygde Fort William Henry i sørenden av Lake George i 1755; og franskmennene svarte med å bygge Fort Carillon i nord.

Mot slutten av 1700-tallet blei det oppdaga rike jernforekomster i Champlaindalen, noe som førte med seg skogrydding, bosettinger og naturligvis gruvedrift. Behovet for tømmer økte også, og store mengder skog blei avvirka fra stadig mer utilgjengelige områder. I mange av dalene blei etter hvert satt i gang jordbruk.

Det var imidlertid først mot slutten av 1800-tallet at en satte i gang grundige undersøkelser av de indre deler av Adirondacks. Det var for eksempel ikke før i 1872 at en fant Hudsonelvas kilder ved Lake Tear of the Clouds nær Mount Marcy.

For folk flest var fjellområder og villmark som dette i utgangspunktet sett på som lite interessante, ja nærmest som skremmende, utover den reine nytteverdien. Romantikken bidro til å endre dette. I 1826 kom James Fenimore Coopers fortelling om «den siste mohikaner», der handlinga delvis finner sted i Adirondack-fjella. Flere malere og forfattere fant etter hvert både arbeidsro og motiver i området, blant annet ved et sted som fikk tilnavnet «Filosofenes leir» (Philosophers Camp ved Follensby Pond).

Adirondacks som arena for friluftsliv og turisme fikk sin første blomstringsperiode etter at William H. H. Murray gav ut Adventures in the Wilderness; Or Camp-Life in the Adirondacks («Opplevelser i villmarka; eller leirliv i Adirondack-fjella») i 1869. Hoteller blei bygd og diligense-linjer etablert. Det blei også anlagt jernbane fra Saratoga Springs til North Creek.

I 1875 var det over to hundre hoteller i området. Det mest berømte var Paul Smith's Hotel, som opp gjennom åra hadde flere presidenter og mange andre berømtheter som faste gjester. Samtidig bygde rikfolk seg storslagne feriesteder (omtalt som The Great Camps). Noen av disse er i dag nasjonale minnesmerker.

I 1873 utgav juristen Verplanck Colvin en rapport der han argumenterte for bevaring av heile Adirondack-området som et delstatlig skogsreservat. Hovedbegrunnelsen var å sikre vanntilførselen til Eriekanalen, som på den tida var av vesentlig betydning for New Yorks økonomi. Et slikt skogsreservat blei etablert i 1885, og i 1892 blei Adirondack statspark oppretta.

Bevaringsbestemmelsene blei kraftig motarbeidd og forsøkt omstøtt av dem som hadde økonomiske interesser i området. I 1894 lyktes det imidlertid for vernekreftene å få inn en bestemmelse i delstatens grunnlov om at vern av skogsområder skulle vare evig («be forever kept as wild forest lands»).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Beavan: Kinematics and Dynamics of Strain Accumulation in the Adirondacks, Final Report, appendix I; besøkt 15. januar 2011.
  2. ^ Se for eksempel John Nábelèk og Gerardo Suárez: «The 1983 Goodnow earthquake in the central Adirondacks, New York: Rupture of a simple, circular crack», i Bulletin of the Seismological Society of America, desember 1989; besøkt 15. januar 2011.
  3. ^ Se biografi over Ebenezer Emmons på nettsidene til Rensselaer Polytechnic Institute; besøkt 15. januar 2011.
  4. ^ Alfred L. Donaldson: A History of the Adirondacks, New York: Century, 1921, side 34–35.
  5. ^ William Chapman White: Adirondack Country, Syracuse University Press 1985, side 50.