Adenosintrifosfat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler den kjemiske substansen som brukes av celler som en energibærer. For ATP i andre sammenhenger, se ATP (andre betydninger).
Strukturformelen til ATP
Kulepinnemodell, basert på data fra røntgendiffraksjon
Kalottmodell med hydrogenatomene utelatt

Adenosin-5'-trifosfat (ATP, etter det engelske navnet Adenosine triphosphate) er et multifunksjonelt nukleotid som brukes i celler som et koenzym. ATP blir ofte kalt «molekylær valutaenhet» for intracellulær energioverføring.[1] ATP frakter kjemisk energi i cellene for metabolismen. ATP dannes under fotofosforylering og cellulær respirasjon, og brukes av enzymer og strukturelle proteiner i mange cellulære prosesser, herunder biosyntetiske reaksjoner, motilitet og celledeling.[2] Ett ATP-molekyl inneholder tre fosfatgrupper, og det blir produsert fra uorganisk fosfat og adenosindifosfat (ADP) eller adenosinmonofosfat (AMP) ved hjelp av enzymet ATP-syntase.

Metabolske prosesser som bruker ATP som en energikilde omdanner det tilbake til dets forløpere. ATP er derfor i kontinuerlig resirkulasjon i levende organismer. Menneskekroppen inneholder i gjennomsnitt 250 gram ATP.[3]

ATP blir brukt som et substrat i signaltransduksjonsveiene av kinaser som fosforylerer proteiner og lipider, samt av adenylat-syklase, som bruker ATP til å produsere det sekundære budbringermolekylet syklisk AMP. Forholdet mellom ATP og AMP brukes av en celle til å oppfatte hvor mye energi som er tilgjengelig og kontrollere de metabolske veiene som produserer og forbruker ATP etter behov.[4] I tillegg til sin rolle i energimetabolismen og signalisering, blir også ATP inkorporert i nukleinsyrer av polymeraser under DNA-replikasjon -og transkripsjon.

Strukturelt sett består dette molekylet av en purinbase (adenin) festet til et 1'-karbonatom i et pentosesukker (ribose). Tre fosfatgrupper er festet på 5'-karbonatomet i pentosesukkeret. Det er påhekting og avhekting av disse fosfatgruppene som hele tiden står for interkonvertering av ATP, ADP og AMP. Når ATP brukes i DNA-syntese, blir monosakkaridet ribose først omdannet til deoksyribose av ribonukleotid reduktase.

ATP ble oppdaget av Karl Lohmann i 1929,[5] men dets korrekte struktur ble ikke bestemt før noen år senere. Det ble i 1941 foreslått av Fritz Albert Lipmann at ATP var det viktigste energioverføringsmolekylet i cellen.[6] ATP ble kunstig syntetisert for første gang av Alexander Todd i 1948.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knowles JR (1980). «Enzyme-catalyzed phosphoryl transfer reactions». Annu. Rev. Biochem. 49: 877–919. doi:10.1146/annurev.bi.49.070180.004305.
  2. ^ Campbell, Neil A.; Brad Williamson; Robin J. Heyden (2006). Biology: Exploring Life. Boston, Massachusetts: Pearson Prentice Hall. ISBN 0-13-250882-6. http://www.phschool.com/el_marketing.html. 
  3. ^ 'Nature's Batteries' May Have Helped Power Early Lifeforms. Science Daily (25. mai 2010). Besøkt 26. mai 2010. «At any one time, the human body contains just 250g of ATP — this provides roughly the same amount of energy as a single AA battery. This ATP store is being constantly used and regenerated in cells via a process known as respiration, which is driven by natural catalysts called enzymes.»
  4. ^ Hardie DG, Hawley SA (December 2001). «AMP-activated protein kinase: the energy charge hypothesis revisited». Bioessays 23 (12): 1112–9. doi:10.1002/bies.10009.
  5. ^ Lohmann K (August 1929). «Über die Pyrophosphatfraktion im Muskel» (tysk). Naturwissenschaften 17 (31): 624–5. doi:10.1007/BF01506215.
  6. ^ Lipmann F (1941). «». Adv. Enzymol. 1: 99–162.
  7. ^ History: ATP first discovered in 1929. The Nobel Prize in Chemistry 1997. Nobel Foundation. Besøkt 26. mai 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]