Absalon Taranger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Absalon Taranger (født 10. august 1858 i Sund i Hordaland, død 20. november 1930) var en norsk rettshistoriker.

Liv[rediger | rediger kilde]

Absalon Taranger var eldste sønn av landhandleren/bakeren Anders Absalonsson Taranger (1829-1910) fra Austevoll og Inga Nilsdotter Oldereide (1831-1915) fra Bømlo. Faren oppholdt seg i 1880-årene tre år i Clarkfield i Minnesota. Ifølge Inntrykk fra America (1927) var det da kona, som verken kunne skrive eller regne, som bestyrte butikken i Sund på en fremragende måte. Hun hadde alle regnskapstall i hodet. Absalon gikk i snekkerlære i Bergen, før han 1877–79 var elev ved Stord seminar. I 1883 tok han examen artium i Kristiania og begynte først å studere teologi, men måtte oppgi dette studiet på grunn av en halssykdom. Fra 1885 var han assistent i Riksarkivet, og her debuterte han i 1888 som historiker med en avhandling «Om betydningen af herað og herðskirkja i de ældre kristenretter» i Historisk tidsskrift. Året etter fikk han Kronprinsens gullmedalje for en en avhandling om «Den angelsaksiske kirkes indflytelse paa den norske».

Taranger studerte siden jus, tok embetseksamen i 1893 og ble deretter universitetsstipendiat i historie. I 1897 tok han juridisk doktorgrad og ble i 1898 utnevnt til ekstraordinær professor i rettshistorie. Fra 1904 var han dessuten lærer i kirkerett ved det praktisk-teologiske seminaret. Han var medlem av den departementale universitetslovkomiteen som ble nedsatt i 1900 og skrev sammen med byråsjef Klaus Hoel utkastet som lå til grunn for universitetsloven av 1905.

Han gikk av som professor i 1928.

Taranger og Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

I 1906 ble Taranger medlem av en komité som skulle utarbeide forslag til en ny kirkeforfatning, og som formann ledet han arbeidet med å forberede lovforslagene som forberedte statskirkens overgang til «folkekirke». 1908–11 var han medlem av en kommisjon hvor flertallet forkastet forslaget til folkekirke og det utarbeidede forslaget til en lov om menighetsråd og menighetsmøter. I 1907 deltok han ved stiftelsen av Det norske Kirkeparti, og var formann i partiet fra 1910 til 1920, da partiet ble reorganisert som «Det kirkelige landslag». Fra 1908 var han medlem av Det kirkelige landsutvalg, som i 1923 ble omdannet til Det frivillige kirkeråd.

Taranger som historiker og forfatter[rediger | rediger kilde]

Fra 1896 arbeidet Taranger med en utgave av Norges gamle lover mellom 1388 og 1604. Det første bindet utkom i 1912. Siden utga han en Norsk samfundslære til bruk i skolen og en Udsigt over den norske rets historie i fire bind. Etter arbeidet i kirkekommisjonen utarbeidet han to halvbind av Norges historie fremstillet for det norske folk, omfattende årene 1319–1536. Deretter gikk han tilbake til sine rettshistoriske studier.

Foruten de nevnte bøkene offentliggjorde Taranger en rekke mindre skrifter, samt artikler i tidsskrifter og aviser. Etter en reise i USA utga han sine Inntrykk fra America.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Taranger var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania fra 1902 og Hon. Life Member of the Viking Club i London fra 1906. Samme år ble han utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Aberdeen.

Verker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Studenterne fra 1883

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Absalon Taranger – originaltekster av og om forfatteren