Abram Hanibal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Abram Hanibal
Abram Hanibal
Født ca. 1696
Logone eller Lagone – det var antakelig i det som i dag er sultanatet Logone-Birni[1] i Kamerun, Sentral-Afrika
Død 14. mai 1781
Suida i Gatsjina-distriktet, Russland
Ektefelle 1. Evdokia Dioper
2. Christina Regina Siöberg
Yrke Militær ingeniør – general-en-chef for sjøfort og kanalbygging

Abram Hanibal (russisk: Абрам Петрович Ганнибал [Abram Petrovitsj Gannibal]; født ca. 1696, død 14. maijul./ 25. mai 1781greg.[2]) var en russisk offiser og embetsmann.

Hanibal var en afrikaner som kom til Russland til tsar Peter den stores hoff i 1704, fikk utdannelse innen matematikk og militær fortifikasjon i Frankrike, var guvernør i Reval (nå: Tallinn) i 1742–1752, stod i spissen for bygging av kanaler og sjøfort i Russland og endte sin militære karriere som general-en-chef i 1762.

Han er også kjent under navnene Abram Hannibal, Abram Petrov og Ibrahim Petrovitsj Gannibal.[3] Han er også kjent som oldefaren til forfatteren Aleksandr Pusjkin.

Afrika – fødested[rediger | rediger kilde]

Det er ikke helt klarlagt hvor Abram Hanibal ble født. I et brev han skrev i 1742, oppgav han at han var født i byen Logone eller Lagone i Afrika. I tidligere russiske kilder ble dette tolket som en by i Abessinia (Etiopia).[4][5] Den nyeste forskningen viser imidlertid at Abram Hanibal antakelig var født i det som i dag er sultanatet Logone-Birni like sør for Tsjadsjøen i Kamerun i Sentral-Afrika.[6] Faren regjerte over Logone og to andre byer, og Abram var den yngste sønnen. Som syvåring ble han i 1703 bortført av tyrkere og tatt med til Konstantinopel.[7][8]

Tyrkia – slave hos sultanen[rediger | rediger kilde]

I Konstantinopel fikk Abram det islamske navnet Ibrahim og ble slave for den ottomanske sultanen Ahmed III. Ett år senere ble Abram kjøpt av en utsending fra tsar Peter den store, og etter en lang reise fra Konstantinopel ankom følget Moskva den 13. november 1704.

Russland – ved tsarens hoff[rediger | rediger kilde]

Abram ble pasje ved Peter den stores hoff, og tsaren skjønte raskt at Abram var en oppvakt gutt. Foruten sitt morsmål kunne han tyrkisk, og han hadde allerede på den 10 uker lange reisen mot Moskva rukket å lære seg en god del russisk. Abram fikk være med tsaren på reiser, og under et opphold i Vilnius (dagens Litauen) ble han den 13. juli 1705 døpt i den russisk-ortodokse kirken St. Paraskevas. Tsaren var hans gudfar og gav ham navnet Peter Petrovitsj Petrov. Dette likte ikke Abram, så han beholdt navnet Abram.

Etter hvert fikk Abram også være med tsaren i krigen, bl.a. til Poltava (nå i Ukraina) hvor det stod et stort slag mot svenskene i 1709, og 13-åringen fungerte som tsarens personlige sekretær i felten. Tsaren sørget for at han fikk god undervisning i barne- og ungdomsårene, og Abram viste spesielle anlegg for språk og matematikk. Peter den store tok ham derfor med seg til Paris i 1717 for at han skulle få videre utdannelse i Frankrike.

Frankrike – studier[rediger | rediger kilde]

Etter grunnleggende studier i Paris, bl.a. i matematikk, ønsket Abram Hanibal å fortsette sin utdannelse på det franske militærakademiet. Siden han var russer, lot det seg ikke gjøre, men han vervet seg til de franske styrkene som kjempet mot Spania og deltok i 1719 i stridighetene i Pyrenéene, bl.a. i San Sebastian. Etter dette ble han opptatt på militærakademiet i La Fère og fullførte sin utdannelse i militær fortifikasjon i Metz i 1722. Da ønsket tsaren at han skulle komme tilbake til Russland.

Russland – militær ingeniør[rediger | rediger kilde]

Kommandantboligen i Tallinn.

Abram Hanibal gjenopptok i 1723 sine plikter som tsarens personlige sekretær og fikk ansvar for hans bibliotek, samtidig som han fungerte som ingeniør ved militære byggeprosjekter, for eksempel festningen Kronsjtadt i Finskebukten like vest for St. Petersburg. Hanibal fikk også tid til å oversette bøker for tsaren fra fremmede språk (for eksempel fransk, hollandsk, tysk og italiensk) og til selv å skrive en lærebok, Geometri og Fortifikasjon, som nå oppbevares i biblioteket til det russiske vitenskapsakademiet i St. Petersburg.

Knappe to år etter at Abram Hanibal kom tilbake til Russland, i januar 1725, døde Peter den store, og hans kone, Katarina I, overtok tronen. Hun lot afrikaneren få fortsette sin virksomhet, og han fikk dessuten i oppdrag å undervise den lille tronarvingen, 9 år gamle Peter II, i matematikk og geometri.

I 1727 døde også Katarina I, og hun ble etterfulgt av tsar Peter II. Siden han bare var 11 år, måtte Russland styres av et øverste riksråd, men i praksis ble det den lille tsarens formynder, Aleksander Mensjikov, som hadde makten det første året. Mensjikov hadde vært en av Peter den stores nære medarbeidere og kjente til Abram Hanibals nære forhold til hoffet. Fordi han utgjorde en trussel for Mensjikov, ble Hanibal umiddelbart beordret til å overvåke festningsbygging i Sibir – først i Kazan og Tobolsk, deretter i Selenginsk ved Irkutsk.

Teksten på skiltet på kommandantboligen i Tallinn lyder: I denne bygningen bodde i 1742-1752 oldefaren til A. S. Pusjkin, Abram Petrovitsj Hannibal (1696-1781)

Peter II døde også tidlig, i 1730, og Anna I overtok tronen. Det ble like etterpå sendt bud til Abram Hanibal at han kunne få komme tilbake til Europa, og han ble overført til Ingeniørkorpset i St. Petersburg. Der traff han Andrej Dioper, en gresk marinekaptein som tjenestegjorde i den russiske flåten. Han hadde en datter, Evdokia, og faren medvirket sterkt til at hun den 17. januar 1731 ble Abram Hanibals første kone.

Livland – kaptein[rediger | rediger kilde]

Noen uker etter bryllupet ble kaptein Abram Hanibal beordret til Pärnu i Livland (nå i Estland), som nå var blitt russisk område, for å undervise ved ingeniørhøyskolen der. Hanibal ble imidlertid forsøkt forgiftet av sin kone og av en av sine elever, og ekteskapet hans holdt bare i ett års tid. Hanibal hadde en vanskelig tid i Pärnu, men måtte bli der i nesten tre år inntil han endelig fikk innvilget sin søknad om avskjed.

Estland – oberstløytnant[rediger | rediger kilde]

I 1733 flyttet Abram Hanibal til Reval (nå: Tallinn) i Estland hvor han kjøpte seg en eiendom og trakk seg tilbake. Ikke lenge etter traff han Christina Regina Siöberg som han giftet seg med i 1736, se Familie nedenfor.

Fire år senere ble det igjen tronskifte i Russland. Anna I døde etter å ha regjert i ti år, og den nye tsaren, Ivan VI, var da bare to måneder gammel. Babyens mor, Anna Leopoldovna, fungerte som regent, og i 1741 utnevnte hun Abram Hanibal til oberstløytnant i et artilleri-regiment og gav ham landsbyen Rakhula i utkanten av Reval.

Estland – generalmajor[rediger | rediger kilde]

Brev signert av А. Ганибал (A. Ganibal) 22. mars 1744. Byarkivet i Tallinn

Etter at Peter den stores datter, Elisabeth I, overtok tronen i 1741, ble Hanibal igjen en prominent person ved hoffet. I januar 1742 ble han forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommandant av Reval og sjef for garnisonen. Dessuten gav Elisabeth ham eiendommen Mikhailovskoje i nærheten av Pskov med nesten 600 livegne bønder. Stillingen som kommandant hadde han fra 1742 til 1752.

I 1743 signerte Russland og Sverige en fredstraktat i Åbo, og i 1745 utnevnte Elisabeth I Abram Hanibal til sjef for en russisk delegasjon som ble sendt til Finland for å foreta en grenseoppgang. Tre år senere måtte Hanibal igjen reise til Finland for å fortsette forhandlingene med Sverige. Han fikk gjennomslag for russernes krav og ble i 1748 dekorert av Elisabeth I med Sankta Annas orden.

I løpet av de ti årene Hanibal var kommandant i Reval, signerte han mange brev og forordninger. Ett av disse brevene, signert 22. mars 1744 av «A. Ganibal», er fotografert i Byarkivet i Tallinn (se illustrasjon). Underskriften hans viser at han i virkeligheten skrev navnet sitt med bare én «n», mens de aller fleste omtaler av ham nevner ham som enten Hannibal eller Gannibal.

Russland – general-en-chef[rediger | rediger kilde]

I 1752 ble Abram Hanibal overført til St. Petersburg og ble der teknisk sjef for fortifikasjon i den russiske armé. Han skulle bl.a. kontrollere utdanningen av militære ingeniører i Moskva og St. Petersburg og innførte da (sivil) arkitektur som en del av undervisningen. I 1755 ble Hanibal utnevnt til guvernør i provinsen Vyborg, i 1756 til generalingeniør (øverste militære ingeniør i det russiske imperium), og i 1759 nådde han toppen av sin militære karriere – han ble utnevnt til general-en-chef med ansvar for sjøfortene og for kanalbygging (Kronstadt- og Ladoga-kanalene). Året etter dekorerte Elisabeth I ham med Aleksander Nevskij-ordenen.

Russland – de siste årene[rediger | rediger kilde]

Ivan Abramovich Hanibal (1735-1801), admiral og sønn av Abram Hanibal

I en alder av 66 år trakk Abram Hanibal seg tilbake i 1762. Han tilbrakte de siste 19 årene av sitt liv på sine gods Mikhailovskoje ved Pskov og Suida ved St. Petersburg. Parkene på eiendommene var holdt i fransk stil, og i hagen i Suida dyrket han grønnsaker – han bidro for eksempel til å innføre poteten til Russland. Dessuten bygget han drivhus, slik at han kunne dyrke appelsiner og annen frukt. Abram Hanibal døde 85 år gammel den 14. mai 1781 i Suida.

Familie[rediger | rediger kilde]

Abram Hanibal var gift to ganger. Hans første kone het Evdokia Dioper og var datter av en gresk marineoffiser som tjenestegjorde i den russiske flåten. Paret giftet seg i 1731, men Evdokia hadde ingen følelser for sin mann, for hun var blitt tvunget til å gifte seg med ham. Hun hadde derimot et forhold til en marineoffiser, og etter noen måneder fødte Evdokia en hvit datter. Da Hanibal så at hun hadde vært utro, fikk han henne arrestert og fengslet.

I 1733 begynte Abram Hanibal å bo sammen med en annen kvinne, Christina Regina Siöberg, og han giftet seg med henne i Reval (nå: Tallinn) i 1736, ett år etter at deres første sønn, Ivan, var født og før han var skilt fra sin første kone. Saken mot Evdokia Dioper trakk ut i tid, og skilsmissen ble ikke endelig før i 1753. Evdokia ble dømt til å tilbringe resten av sitt liv i kloster og Hanibals annet ekteskap ble dømt lovlig, til tross for bigami.

På sin fars side nedstammet Hanibals annen kone, Christina Regina Siöberg, fra adelsfamilier i Skandinavia og Tyskland: Siöberg (Sverige), Galtung (Norge) og Grabow (Danmark og Brandenburg).[9][10] Abram Hanibal og Christina Regina Siöberg fikk ti barn.

Alle sønnene hadde en militær løpebane, og den eldste sønnen, Ivan, ble admiral og grunnla byen Kherson ved Svartehavet i 1779. Sønn nummer tre, Osip, fikk en datter, Nadesjda, som ble mor til den store russiske dikteren Aleksandr Pusjkin.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «But it was Mr. Gnammankou who first made a strong case i 1995 that 'Lagon' was Logone, the capital of the ancient Kotoko kingdom of Logone-Birni on the southern side of Lake Chad, now located in northern Cameroon.», fra International Herald Tribune, «Of African princes and Russian poets», side 9, Saturday-Sunday 13-14 november 2010
  2. ^ Э. Г. Лихауг [E. G. Lihaug]. «Предки А. С. Пушкина в Германии и Скандинавии: происхождение Христины Регины Шёберг (Ганнибал) от Клауса фон Грабо из Грабо [Forfedrene til A. S. Pusjkin i Tyskland og Skandinavia: Christina Regina Siöberg Hannibals nedstamming fra Claus von Grabow zu Grabow]». Генеалогический вестник [Genealogisk Herold]. Санкт-Петербург [St. Petersburg], 27, November 2006, s. 35, 38.
  3. ^ Navnet skrives noen ganger med G, fordi det kyrilliske alfabetet ikke har «h», slik at man bruker «g» istedenfor.
  4. ^ Дмитрий Николаевич Анучин [Dmitrij Nikolajevitsj Anutsjin]. А. С. Пушкин. Антропологический эскиз. [A. S. Pusjkin: Antropologisk skisse], Moskva 1899.
  5. ^ Vladimir Nabokov. Notes on prosody and Abram Gannibal: From the commentary to the author’s translation of Pushkin’s Eugene Onegin, Princeton NJ, USA 1964.
  6. ^ Dieudonné Gnammankou. Abraham Hanibal – l’aïeul noir de Pouchkine, Paris 1996.
  7. ^ Gnammankou 1996.
  8. ^ Hugh Barnes. Gannibal: the Moor of Petersburg, London 2005.
  9. ^ Э. Г. Лихауг [E. G. Lihaug] 2006, s. 31–38.
  10. ^ Elin Galtung Lihaug. «Aus Brandenburg nach Skandinavien, dem Baltikum und Rußland. Eine Abstammungslinie von Claus von Grabow bis Alexander Sergejewitsch Puschkin 1581–1837». Archiv für Familiengeschichtsforschung, 11, 32–46, 2007.
  11. ^ Наталья Константиновна Телетова [Natalja Konstantinovna Teletova]. Жизнь Ганнибала – прадеда Пушкина [Livet til Hannibal, Pusjkins oldefar], St. Petersburg 2004, s. 264–271.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Дмитрий Николаевич Анучин [Dmitrij Nikolajevitsj Anutsjin]. А. С. Пушкин. Антропологический эскиз. [A. S. Pusjkin: Antropologisk skisse], Moskva 1899.
  • Vladimir Nabokov. Notes on prosody and Abram Gannibal: From the commentary to the author’s translation of Pushkin’s Eugene Onegin, Princeton NJ 1964.
  • Dieudonné Gnammankou. Abraham Hanibal – l’aïeul noir de Pouchkine, Paris 1996.
  • Наталья Константиновна Телетова [Natalja Konstantinovna Teletova]. Жизнь Ганнибала – прадеда Пушкина [Livet til Hannibal, Pusjkins oldefar], St. Petersburg 2004.
  • Hugh Barnes. Gannibal: the Moor of Petersburg, London 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]