Aachtopf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over karstsystemet mellom Donau og Aachtopf

Aachtopf (uttales «a:X-tåpf») er Tysklands største karstkilde. Den fører vann fra Donaus øvre løp til Rhinens tilsigsfelt. Dermed krysser vannet i denne kilden det europeiske hovedvannskillet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Aachtopf ligger på 475 moh. om lag 15 km nordvest for Bodensee. Aachtopf danner et lite tjern, der vannet stiger opp fra en 18 meter dyp karsthule. I gjennomsnitt strømmer 8,6 m³ vann per sekund opp fra kilden (med sesonale variasjoner mellom 1,3 og 24 m³/s). Når vannet kommer opp i Aachtopf, har det strømmet underjordisk fra området rundt byen Tuttlingen, som ligger 12 km lenger nord. På begge sider av byen passerer Donau et kalksteinsområde og mister derfor vann i et system av karsthuler i undergrunnen. Vanntapet er så stort at Donaus leie i dette avsnittet av elveløpet er fullstendig tørrlagt i mer enn halvparten av året.

Aachtopfs kildetjern

Fra Aachtopf renner vannet gjennom en elv som heter Radolfzeller Aach eller Hegauer Aach. Denne munner etter 32 km ut i Bodensee ved Radolfzell. I Bodensee blander den seg med Rhinens vann.

Geologisk forklaring[rediger | rediger kilde]

I Bodensee-området ligger Donau ca. 200 meter høyere enn Rhinen. Høydeforskjellen mellom Tuttlingen og Aachtopf er 170 meter. Samtidig passerer Donau her et område med kalksteinsedimenter fra jura. Siden kalk lett løses i vann, siger vann ned i grunnen og utvider etter hvert sprekkene.

På denne måten oppstod et karstsystem under Donau som sannsynligvis består av huler og underjordiske elver. Vannet forsvinner ikke gjennom ett hull, men over mange små sprekker, som er fordelt over en strekning på flere kilometer. Tolv kilometer lenger sør kommer vannet så til overflaten igjen. Vannet trenger om lag 60 timer for å tilbakelegge denne distansen. Det tilsvarer en underjordisk strømhastighet på ca. 200 meter per time.

Oppdagelsen[rediger | rediger kilde]

Allerede på 1700-tallet ble det spekulert i om vannet i Aachtopf kom fra Donau. Hypotesen ble testet av geologen Adolf Knop i 1877 ved å tilsette Donau-vannet flere kjemikalier og farge det grønt. Etter 60 timer kom det grønne vannet frem i Aachtopf, og også de resterende kjemikaliene kunne påvises.

Donaus fremtid[rediger | rediger kilde]

Ved Immendingen er Donaus elveleie fullstendig tørrlagt store deler av året.

Jo mer vann som renner gjennom kalksteinssprekkene under Donau, desto mer kalk vil bli løst opp. Sprekkene vil altså bli større med tiden, det samme vil vannmengden som forlater Donau. På sikt vil dette føre til at Donaus øvre løp blir til en bielv til Rhinen, selv om det vil ta minst noen hundre år før dette er et faktum. Etter hvert kan også karsthulene kollapse, slik at elven blir synlig på overflaten. Donau vil i så fall ha mistet sine nåværende kildeelver (Brigach og Breg). Istedenfor vil Lauchert, som nå er en ubetydelig bielv, være Donaus kildeelv. Donaus betydning som en av Europas største elver vil ikke være berørt av dette, siden de viktigste bielvene møter Donau lenger nedstrøms.

Det er ikke første gangen at Donau mister noen av sine kildeelver. Sist dette skjedde var for 20 000–70 000 år siden, da elven Wutach flyttet sitt leie sørover og ble til en bielv av Rhinen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Hötzl, H. (1996). «Origin of the Danube–Aach system». Environmental Geology, 27, s. 87–96. doi:10.1007/BF01061676.  Oppdatert beskrivelse av geologien bak fenomenet
  • Knop, A. (1878). «Über die hydrographischen Beziehungen zwischen der Donau und der Aachquelle im badischen Oberlande». Neues Jahrbuch für Mineralogie, Geologie und Palaeontologie, s. 350–363.  Originalbeskrivelsen av det første eksperimentelle beviset for forbindelsen mellom Donau og Aachtopf

Koordinater: 47°50′48″N 8°51′29″Ø