A-klasse undervannsbåt
| A-klassen | |||
|---|---|---|---|
 A-4 | |||
| Karriere | |||
| Land | Norge | ||
| Skipstype | Undervannsbåt | ||
| Oppkalt etter | ingen verdi | ||
| Bygget | ved Germaniawerft i Kiel, Tyskland | ||
| Operativ | 1909–1940 | ||
| Byggeperiode | 1907–1914 | ||
| Skip planlagt | 5 | ||
| Skip bygget | 5 | ||
| Skip ute av tjeneste | *A-1 (1919) A-2 (1940) A-3 (1940) A-4 (1940) A-5 (1914) | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 242 tonn (overflatestilling) 353 tonn (neddykket | ||
| Lengde | 46,47 m | ||
| Bredde | 4,78 m | ||
| Dypgående | 2,7 m (overflatestilling) | ||
| Framdrift | 2 Krupp-dieselmotorer, 2 x 350 AHK og el: 2 x 190 AHK. | ||
| Hastighet | 14 knop (overflatestilling) 9 knop (neddykket) | ||
| Rekkevidde | 1 000 nm ved 9 knop (overflatestilling) 100 nm ved 3 knop (neddykket) | ||
| Bestykning | 3 x 450mm torpedorør (2 i baug, 1 akter) 1 x 76mm kanon | ||
| Mannskap | 16 | ||
| Note | *A-1 («Kobben») var annerledes enn resten av båtene. Se tekst. A-5 ble konfiskert av tyske myndigheter i 1914. | ||
A-klassen var Norges første undervannsbåt-klasse, og ble bygget på bakgrunn av erfaringene gjort med Norges første ubåt – «Kobben». «Kobben» ble bestilt våren 1907;[1] kontrakten om bygging ble undertegnet av Christian Michelsen. De første båtene i A-klassen, A-2 til A-4, ble bestilt 11. mai 1911, og det ble besluttet, om lag et halvt år etterpå, at «Kobben» skulle døpes om til A-1, og gå inn i A-klassen. A-5 ble ikke bestilt før 25. september 1912. Skipene i A-klassen hadde forskjellig skjebne. A-1 ble kondemnert i 1926, A-2, A-3 og A-4 ble alle senket av egen besetning i aprildagene 1940, mens A-5 aldri ble levert til Norge, men ble konfiskert av den tyske marinen ved krigsutbruddet i 1914.
Konstruksjon[rediger | rediger kilde]
A-klassen var bygget som forholdsvis små fartøyer, men viste seg godt egnet til norske forhold med trange fjorder og små holmer. De trange forholdene i ubåtene gjorde dem derimot slitsomt for mannskapet å oppholde seg over lengre perioder, så korvetten «Ellida» ble ombygget til moderskip for ubåter. Som det står i «Norges Sjøforsvar 1814–1914»: Disse baater egner seg nemlig ikke for beboelse over længre tid, hvorfor besetningen utenfor øvelsestiden bør oppholde sig på et moderskib, hvor også samtidig det nødvendige til baatens utrustning og betjening vil forefindes, f.eks. torpedoer, proviant, dynamo til opladning av de elektriske akkumulatorer [batterier], en del redningsapparater etc. etc.»
De nyanskaffede fartøyene i A-klassen ble bygget litt større enn den opprinnelige Kobben, og bygget på en mer moderne teknologi. A-1 ble overført til reserven allerede etter 10 år, den 30. september 1919. De andre fartøyene fulgte dermot med Marinens forfall utover mellomkrigsårene, da nyanskaffelsen av fartøyer var relativt laber. B-klassen ble derimot bestilt like etter 1. verdenskrig, som et forsøk på å oppgradere ubåtvåpenet.
A-klassen hadde alle totalt tre torpedoutskytningsrør for 45 cm torpedoer. Ett var plassert i hekken på båten (på «A-1» var dette utvendig), mens de to andre var innfelt i skroget foran. Båtene hadde to reservetorpedoer («A-1» kun én), så totalt antall torpedoer ble 5. Båtene var dessuten utstyrt med «(...) et fire meter langt kikkertrør (det saakaldte periskop) (...) elektrisk lys, radiotelegraf, gyroskopkompas, undervannssignalklokke o. s. v.»[2]
«A-2» til «A-5» hadde dessuten 1 stk 75 mm luftvernkanon montert på dekk, noe «A-1» ikke hadde.
Båtene som ble bestilt i 1912, var utstyrt med sterkere dieselmotorer enn A-1, og hadde derfor større overflatehastighet. Forøvrig var de nokså like A-1 i innredning, men var både bredere og lengre, og hadde derfor bedre plass til mannskapet; besetningen var dog øket til 16 mann, mot A-1s 12.
Skjebne[rediger | rediger kilde]
Etter at A-1 var kondemnert, fortsatte de andre båtene i A-klassen å delta på øvelser, men noen år etter 1. verdenskrig var det slutt, og båtene ble lagt i opplag. Båtene hadde så å si null militær verdi, og lite å stille opp mot den moderne tyske flåten som trengte inn i Oslofjorden om morgenen den 9. april 1940. Likevel ble A-2, A-3 og A-4 gjort klare til kamp, og seilte utover fjorden. A-2 ble oppdaget av den tyske minesveiperen R 22, og ble bombet med synkeminer. A-2 var da verdens eldste ubåt i aktiv krigstjeneste. Skadene som oppsto som følge av synkeminene var så alvorlige at ubåten måtte gå opp til overflaten der hvor mannskapet ble tatt til fange. De ble imidlertid frigitt dagen etter. A-2 drev inn mot stranden ved Vallø, hvor den ble brakt flott av noen besetningsmedlemmer og seilt til Teie ubåtstasjon, hvor den senere ble etterlatt som vrak da det ble besluttet å evakuere stasjonen.
A-3 og A-4 kom aldri i kamp med tyske styrker, og ble senket av egen besetning natten mellom 15. og 16. april i Verkbukta i Tønsbergfjorden. Tyskerne prøvde siden å heve de to ubåtene, men lykkes ikke. Med det var kapittelet om A-klassen, de aller første norske ubåtene, avsluttet.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Forsvarets museer: Undervannsbåter Arkivert 15. mai 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 4. oktober 2014
- ^ Norges Sjøforsvar 1814–1914 Aschehoug 1914. Side 58
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Viceadmiral C. Sparre (red.) (opplysninger hentet fra Fartøier, av kommandørkapt. Chr. Blom, underdirektør ved marinens hovedverfts skibsbyggeri): Norges Sjøforsvar 1814–1914 Aschehoug 1914.
- Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, s. 83.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- uboat.net, A-klassen - besøkt 20. april 2008
- uboat.net, klasse UA
- uboat.net, ubåt UA
- u-boot.net.de, byggeliste fra Germaniawerft, Kiel