En midtsommernattsdrøm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra A Midsummer Night's Dream)
Gå til: navigasjon, søk
Forstudie til Tretten mellom Oberon og Titania.
Joseph Noel Paton, 1849

En midtsommernattsdrøm (engelsk A Midsummer Night's Dream) er en komedie av William Shakespeare, første gang framført i 1595. Stykket er en av dikterens mest populære komedier, og fremføres hyppig. Den løse handlingen følger tre-fire separate grupper av personer gjennom kjærlighetsforviklinger og amatørteater. Stykket veksler mellom scener fra realistisk verden, satt til antikkens Hellas, og scener fra en eventyrverden bebodd av figurer fra gresk mytologi. Stykket har ingen egentlig hovedperson, men djevelen Puck er en motor i handlingen, i begge verdener, og regnes som stykkets mest interessante rolle.

Kontekst: tid og inspirasjonskilder[rediger | rediger kilde]

Tittelsiden på First quarto, 1600

Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1594 og 1596 og ble etter alt å dømme urfremført i 1595,[1] men dette kan ikke regnes som helt sikkert.[2] Det ble utgitt for første gang i 1600 i to ulike utgaver, kjent som First Quarto, or Fisher's Quarto (med tittelen A midsommer nightes Dreame) og Second, or Roberts' Quarto.[2] En vanlig teori er at det skal ha blitt urfremført i et adelig bryllup, hvor endog dronning Elisabeth I var tilstede.[1][3] Enkelte forskere går langt i å fastslå hvor og hvilket bryllup det var snakk om.[4] Bryllupsfestteorien gir god mening i forhold til stykkets rammefortelling med et høyadelig bryllup.

Stykket inneholder flere av de faste elementene som en komedie burde ha i det engelsk renessanseteateret i den elisabetansk tiden. Disse elementene er blant annet adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring og personforveksling, og ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende

Shakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små ordspill, blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov farse, karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum.[5] I dette stykket er det sterkeste farseinnslaget amatørteatergrupppen som øver inn «det tragiske lystspillet om Pyramus og Thisbe» til fremføring ved det kongelige bryllupet.

Shakespeare tekst har hentet intrige og elementer fra flere tidligere tekster. Rammefortellingen om ekteskapet mellom Thesevs og amasonedronningen Hippolyta er kjent fra gresk mytologi i ulike varianter, også hos Plutark. På samme måte som Chaucer gjorde i Ridderens fortelling i Canterbury-fortellingene (1378–1400) har også Shakespeare plassert Thesevs i en verdslig stilling som hertug i Athen.

Historien om mannen som forvandles til et esel er kjent fra Lucius Apuleius Platonicus' (125 – 180) pikareskroman Det gylne esel. Puck har mange forbilder, men tydeligst røtter i figuren Robin Goodfellow fra engelske folklore. Alvekongens navn Oberon er hentet fra det franske middelalderdiktet Huan de Bourdeaux, oversatt til engelsk i 1593, men handlingen der har lite til felles med Shakespeares stykke.[2][6] Historien om Pyramus og Thisbe som amatørteatertruppen skal framføre, er kjent fra romersk mytologi, og gjengis blant annet i Ovids Metamorfoser. Fortellingen finnes også i Boccaccios De mulieribus claris (1374) og i Chaucers Legenden om gode kvinner, og Shakespeare hadde selv også brukt det samme motivet med de elskende som misforstår situasjonen og tar sine egne liv etter tur, i Romeo og Julie få år tidligere.

Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «opphavsrett» var på hans tid heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Helheten og hovedintrigen i En midtsommernattsdrøm finnes det imidlertid ingen kjente forbilder til. Stykket er således ett av kun tre Shakespearestykker hvor intrigen helt ut er dikterens egen.[7]

Rolleliste og handling[rediger | rediger kilde]

Alvedronningen Titania fortrylles av Pucks magiske dråper, og forelsker seg i den første hun får se når hun våkner: Bottom, eller Skyttel, forvandlet til esel.
Johann Heinrich Füssli, 1793/94

Stykket utspiller seg i byen Athen og i skoger utenfor byen. Innenfor en ramme av forberedelsene til et fyrstelig bryllup utspiller det seg flere parallelle handlinger, som etter tur trekkes frem på scenen: forholdet mellom det jordiske fyrsteparet, forholdet mellom fyrsteparet i Alveland, de fire ungdommenes kjærlighetsforviklinger og amatørteatergruppen. Tidsrammen for handlingen er fire dager med bryllupsforberedelser, som introduseres i første scene. Flere av intrigene i stykket, slik som Hermias valg av ektemann, skal løses før bryllupet.

Stykket har ikke noen enhetlig dramatisk handling. Oversetteren Halldis Moren Vesaas kaller det «Ingen intrige, men intrigar i fleng».[1] Stykket har heller ingen entydig hovedperson, bortsett fra Puck, som beveger seg i og mellom alle de ulike parallellhandlingene, spiller sitt spill i dem alle og bevirker samhandlingen mellom dem. Selv om handlingen angivelig foregår i antikkens Hellas, er det mye ved den som gir en følelse av å befinne seg i England i dikterens samtid: «på et engelsk herresete der herskapet drar ut på jakt i den årle morgen, og i en skyggefull engelsk skog».[3] De fleste av de magiske skapningene som presenteres har sitt opphav i gresk mytologi.

Rolleliste

  • Personer av høy byrd
    • Thesevs, hertug av Athen
    • Hippolyta, amasonedronning, forlovet med Thesevs
    • Egevs, Hermias far
    • Hermia, datter av Egevs, forelsket i Lysander
    • Lysander, forelsket i Hermia
    • Helena, forelsket i Demetrius
    • Demetrius, først forelsket i Hermia, senere i Helena
  • Personer av folket
    • Filostrat, muntrasjonsråd for Thesevs – i flere oppsetninger slås rollene som Egevs og Filostrat sammen
    • Et amatørteaterensemble bestående av Apal, tømmermann; Snapp, snekker; Skyttel, vever; Fløyte, belgflikker; Snute, kjeleflikker og Nåløye, skredder.[8]
Titania hilser alvene
Henry Meynell Rheam (1959–1920)
  • Magiske vesener
    • Oberon, alvekongen
    • Titania, alvedronningen
    • Puck, smådjevel
    • Flere alver: Erteblomst, Spindelvev, Møll, Sennepsfrø,
    • Andre navnløse alver som ledsager sin konge og dronning. Thesevs' og Hippolutas' følge.

Hertug Thesevs er en hærfører og maktperson. Han hadde opprinnelig vunnet Hippolyta som krigsbytte etter en krig mot amasonene, og forholdet mellom dem kan se ut som et fornuftsekteskap eller en politisk handling. Det ser likevel ut til at forholdet har utviklet seg til gjensidig kjærlighet. Det fortelles at han har hatt et kjærlighetsforhold til alvedronningen Titania, mens hun har vært Oberons kjæreste, men dette potensielle sjalusielementet utvikles ikke videre i stykket, annet enn at det er med på å understreke at det er forbindelser mellom «vår verden» og den magiske. Hertugparet deltar i liten grad i selve handlingen, annet enn som myndighetspersoner (dommere, og observatører) og tidsramme.

Oberon, Titania og Puck betrakter alvenes dans.
William Blake, ca. 1785

Alvekongen Oberon og hans dronning Titania har kommet reisende til Athen fra India for å overvære bryllupet. De fyller sine dager med en krangel, og det som utløser konflikten mellom dem er at Oberon ønsker å få i sin varetekt en indisk pasje som Titania har hos seg. Dette temaet er imidlertid ikke utviklet i handlingen, og dikteren kunne ha funnet hvilken som helst annen årsak til at Oberon og Titania skulle være uvenner.[9] Som ledd i krangelen sørger Oberon og Puck for at dronningens drifter blir forhekset, og hun forelsker seg i et esel.

Hermia er forelsket i Lysander, men faren Egevs nekter henne dette forholdet siden han har lovet henne bort til Demetrius. Saken blir tatt opp med hertugen Thesevs, midt i hans bryllupsforberedelser, og hertugen gir klart beskjed om at en datter skal lyde sin far. Hermia og Lysander bestemmer seg for å flykte, først ut i skogen. Helena er Hermias venninne og fortrolige, og får vite om flukten. Ettersom Helena er forelsket i Demetrius røper hun flukten for ham for å score poeng hos ham. Både Demetrius og Helena følger etter inn i skogen. I skogen blir de oppsøkt av Puck som forhekser de to mennene slik at de begge går over fra å elske Hermia til å elske Helena og forakte Hermia. Når Oberon i slutten av stykket ber Puck om å tilbakestille all magi, blir de likevel enige om å opprettholde Demetrius' begjær etter Helena. Ettersom Demetrius ikke lenger ønsker å gifte seg med Hermia, kan heller ikke Egevs og Thesevs opprettholde noe påbud om denne ekteskapsinngåelsen. Det ender således lykkelig for alle elskende, med trippelbryllup.

En amatørteatergruppe bestående av byens håndverkere øver på et stykke som skal spilles i Thesevs bryllup: «Et kort og langdrygt spill om Pyramus og om den fagre Thisbe. Tragisk lystspill». I ensemblet er det særlig den galopperende selvsikre Skyttel (engelsk: Bottom) som utmerker seg: han kan etter egen vurdering fylle alle rollene, samtidig. Skyttel blir ved hjelp av Pucks magi forvandlet til et esel og gjenstand for dronning Titanias begjær.

Tema og motiver[rediger | rediger kilde]

Sitat

Sjølv dét som ter seg verdlaust, ringt og smått
kan elskhug løfte opp til vørdnad brått
Elsk ser ikkje med auge, men med sinn,
og derfor blir støtt Amor måla blind,
han saknar dømmekraft og vett og sans,
vinglar i blinde rundt i styrlaus dans

Sitat
– Helenas monolog, 1. akt, scene 1
Puck og alvene
anonym, 1873

Stykket er etter alt å dømme et bestillingsverk, for fremføring i en bestemt kontekst, trolig et overklassebryllup. Det er således ikke et fritt kunstverk, og man kan derfor neppe vente noe «budskap» fra forfatterens side. Stykket blir, på grunn av bryllupskonteksten, vanligvis vurdert som en tematisering av ulike former for kjærlighet. Jan Kott peker på at Helenas monolog i første akt «ligger over hennes intellektuelle nivå», og derfor like gjerne kan sees som «forfatterens monolog, en slags Brechtsk 'sang' hvor det filosofiske tema i stykket for første gang blir understreket».[10]

Kjærlighetsforviklingene mellom de fire ungdommene kan oppfattes på mange måter. Flere litteraturhistorikere har pekt på at de fire er uten vesentlige individuelle karaktertrekk: «De elskende kan skiftes om. Kanskje det var det som var Shakespeares hensikt? Hele handlingen denne varme natten, alt som har hendte i dette drukne selskapet, er basert på at kjærlighetspartnerne kan skiftes om».[10] Slik inneholder stykket en invitt til tilfeldig og retningsløs kjærlighet, eller med andre ord uforpliktende sex: «at skikkelsene reduseres til kjærlighetspartnere ... er kanskje stykkets mest moderne egenskap».[10] De unge elskendes flukt kan også sees som et opprør mot farsautoritet og kongeautoritet, men dette er muligens en moderne tolkning. I stykkets samtid var det vel mer rimelig å se på «ungdomsopprøret» som et inntruffet problem som måtte løses i løpet av handlingen.

Shakespeareforskeren Edmund Chambers (1866–1954) peker på kontrasten mellom ulike former for kjærlighet: de fire ungdommenes drømmeaktige natt av alve-påvirket elskov, og kongens ansvarsfulle posisjon og inngåelse av lovformelig ekteskap: «in humanity the disturbing element of love in idleness is generally only a passing fever. There is a period of Stum und Drang, and then the man or woman begins to take life seriously, and is ready to submit to its discipline and to accept its reasonable responsibilites».[11]

Jan Kott oppfatter stykket som et «samtidsstykke om kjærlighet». Han peker på at samspillet mellom adel og alver har mye til felles med datidens maskeradeball og karnevalsfesteligheter: «Alvevingene og de greske tunikaene er rett og slett kostymer, og ikke en gang poetiske kostymer, men karnevalsdrakter».[10] I tråd med karnevalets karakter av uforpliktende lek, presenteres stykket som en uvirkelig drøm, både gjennom tittelen og gjennom Pucks avskjedsord, stykkets siste replikk: «Om vi skuggar der dykk krenkte, / vart det godt att om de tenkte / at de sov ei stund, og fekk / draum på draum som kom og gjekk, / og at draumane fann kveik, i vår lette alveleik».[12] Tradisjonene rundt midtsommeraften har også i Norden inneholdt fruktbarhetsritualer og forestillinger om kontakt med magiske krefter, slik som at jenter denne natta kunne drømme om hvem de skulle gifte seg med.[13]

Puck - her som en blanding av ung faun og Cupido
Joshua Reynolds, 1789

I tråd med karnevalets moralske unntakstilstand peker Kott også på at erotikken i stykket er rå, dyrisk og sanselig. Helena underkaster seg sin elskede i nær sagt masochistiske termer: «Jeg er din lille hund, Demetrius; jo mer du slår meg, vil jeg logre for deg». Oberon «forkynner helt åpenlyst at som straff skal Titania ligge med et dyr», og ikke et hvilket som helst dyr: «fra oldtiden og frem til renessansen ble eselet tilskrevet den sterkeste seksuelle potens ... og den lengste og hardeste fallos»; og dette svarer til uerkjente begjær i Titanias underbevissthet: «Søvnen frigjør henne for hemningene. Det monstrøse eselet blir voldtatt av den poetiske Titania mens hun hele tiden fortsetter å prate om blomster». Scenene med dronningen og dyret er på samme tid fascinerende og frastøtende. Kott mener at Mendelsohns romantiske musikk forskjønner inntrykket av stykket; i utgangspunktet bør den magiske skogen gi assosiasjoner til heslige hekser, trollpakk, heksebrygg, beist og småkryp.[14] Kott sier videre at «Chagall har malt Titania mens hun kjærtegner eselet. På det bildet er eselet trist hvitt og hengivent. Efter min formening burde Titania, der hun kjærtegner bestet med eselhodet, ligge nærmere de skrekkvisjoner Bosch og surrealistenes grotesker maner frem».[10][15]

Delintrigen rundt håndverkerne inneholder elementer av farse til glede for de folkelige delene av publikum, og karnevalsk rollebytte til morskap for overklassen i og med at den enkle veveren våkner i dronningens seng. Stykket som amatørskuespillerne framfører om Pyramus og Thisbe og deres tragiske kjærlighet, fungerer samtidig, midt i alle farse og dårlig spill, som en ytterligere innfallsvinkel til kjærlighetens ulike kår og former. Denne delen av handlingen har også en meta-dramatisk og meta-humoristisk karakter, ved at skuespillerne må opptre som dårlige skuespillere, og de øvrige aktørene gis anledning til å drøfte godt og dårlig skuespill.

Sitat

Snart vil jeg bli en hest, og snart en hund,
en gris, en tosket bjørn, og snart en ild,
og vrinske, gjø og grynte – si det samme
som hest og hund og gris og bjørn og flamme

Sitat
– Puck (3. akt, scene 1) sammenligner seg med dyr som kobles til djevelen

Pucks personlighet og rolle i stykket er tvetydig og mangesidig. Han setter i gang alle forviklingene, som regel med full kontroll, og i henhold til Oberons ordre. Men han tar også egne initiativ, og det kan gå galt, som når han misforstår situasjonen og får begge de to unge mennene til å elske Helena. Han er følgelig både mektig, egenrådig og uberegnelig, «både den godmodige og den skremmende», han «er ikke noen klovn. Han er ikke engang skuespiller. Han er i likhet med Harlekin, den som trekker i alle trådene og får skikkelsene til å sprelle.» Han er «faun, djevel og Harlekin, alt i ett».[10]

Film og andre adapsjoner[rediger | rediger kilde]

Forsoningen mellom Titania og Oberon
Joseph Noel Paton, 1847
Teater, opera og ballett

Henry Purcells opera The Fairy-Queen (1692) bygger på stykket. Henrik Ibsens ungdomsverk Sancthansnatten (1852) regnes for å være inspirert av En midtsommernattsdrøm. Botho Strauss' stykke Das Gleichgewicht ("Parken", 1993) bygger på En midtsommernattsdrøm. Duncan Pflasters stykke The Thyme of the Season ~or~ A Mid-Autumn Night's Dream (2007) er en oppfølger, lagt til halloween.

Felix Mendelssohns scenemusikk til stykket ble fullført i 1843, etter at han hadde komponert ouvertyren flere år tidligere. Scenemusikken omfatter også Mendelsohns berømte bryllupsmarsj. Flere instruktører har laget ballettforestillinger over Mendelsohns musikk: Marius Petipa (1876), Frederick Ashton (1964) og George Balanchine (1962).

Carl Orff laget scenemusikk til stykket i 1939. Benjamin Brittens opera over stykket hadde premiere i 1960. En av Ralph Vaughan Williams' Three Shakespeare songs (1951) er fra alvens replikk «Over hill, over dale» i andre akt.

Filmatiseringer

Den første filmatiseringen av stykket kom i 1909, i Charles Kents regi. William Dieterles og Max Reinhardts versjon fra 1935 hadde James Cagney som Bottom og Olivia de Havilland som Hermia. filmen fikk 2 Oscar. En versjon fra 1968 i Peter Halls regi hadde Helen Mirren som Helena og Judi Dench som Titania.[16]

Michael Hoffmans versjon fra 1999, En midtsommernattsdrøm hadde blant andre Kevin Kline som Skyttel, Michelle Pfeiffer som Titania og Rupert Everett som Oberon. A Midsummer Night's Rave (2002) viser handlingen i en moderne ravesetting.

Referanser i filmer

Highschoolkomedien Get Over It (2001) er en tenåringsversjon av komediens historie, med Kirsten Dunst som Helena. Filmen High School Musical 2 (2007) bygger også løselig på handlingen, med flere replikkreferanser til stykket. I filmen Dagen er din opptrer hovedpersonen blant studentene som Puck i en skoleoppsetning. I ungdoms- og sexkomedien Porky's II: The Next Day skal en gruppe ungdommer fremføre stykket. I Disney-tvserien Gargoyles opptrer flere av karakterene fra dette stykket og fra Macbeth. I filmen Were the World Mine (2008) er rollen som Puck med på å styrke en homofil tenåringsgutts selvbilde.

Bøker og tegneserier

I Neil Gaimans tegneserieunivers The Sandman er en del av tredje bok, Dream Country (1990), lagt til urfremførelsen av En midtsommernattsdrøm, hvor publikum består av den samme blanding av magiske og realistiske personer som rollelisten. Tegneserien mottok en World Fantasy Award i 1991. I episoden A Midwinter Morning's Tale i Hugo Pratts tegneserie Corto Maltese blir hovedpersonen oppsøkt av Oberon, Puck, Morgan Le Fey og Merlin som vil ha han som sin ridder i forsvaret av England under første verdenskrig. I Angela Carters roman Kloke barn (1991) deltar en hel familie i en filminnspilling av stykket.

Stykket i Norge[rediger | rediger kilde]

Den første norske oversettelsen var Jonsok-draumen : eit gamanspel (Samlaget, 1912), ved Erik Eggen. En sommernatsdrøm ved Rolf Hiorth-Schøyen utkom i 1930, som en del av en åttebindsutgave av Shakespeares verker. Henrik Rytters Ein midsumarnattdraum utkom i 1934. André Bjerkes gjendiktning En sommernattsdrøm utkom første gang i 1958, og har siden blitt gjenutgitt flere ganger, fra 1996 med tittelen En midtsommernattsdrøm. Halldis Moren Vesaas' gjendiktning Ein midtsommarnattsdraum ble utgitt av Samlaget i 1980. Hans Magnus Ystgaards gjendiktning til sparbumål, En medtsåmmårnattsdrøm forelå i 1994, og har blant annet blitt oppført på Trøndelag teater i 2002.

Stykket har en omfattende norsk visningshistorie. Den første oppsetningen på Nationaltheatret var i 1903, med Johanne Dybwad som Puck. Senere oppsetninger i 1930, 1958 (med Toralv Maurstad som Puck) og 1973. Til forestillingen i 1973 hadde Jan Garbarek komponert scenemusikken. Foreløpig siste oppsetningen er fra 2009, med Gisken Armand og Henriette Steenstrup som Helena og Hermia, og Toralv Maurstad igjen som Puck. Ved denne oppsetningen ble Øyvind Bergs nyoversettelse brukt.

Robert Sunds ballettversjon hadde premiere på Den norske opera i 1996, og har senere blitt oppført i 2000 og 2004. Jon Fosses stykke Vinter, som er en replikk til En midtsommernattsdrøm, ble oppført på Rogaland teater 2000. Gisle Kverndokks musikkstykke Duo brilliante for to sopraner og strykere, som ble urfremført under Stavanger 2008, bygger på Helenas og Hermias replikker i første akt, scene 1.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Halldis Moren Vesaas. «Innleing» I: William Shakespeare. Ein midtsommarnattsdraum. Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1804-6. Vesaas peker på at en allusjon til «ei vakker vestalinne på trona si i vest» kan være en hentydning til Elisabeth, men sier samtidig om bryllupsteorien at «teoriar kjem og går, denne blir vel sedd på som usikker nå.»
  2. ^ a b c Francis Griffin Stokes. Who's Who in Shakespeare. [1924] London, 1996. ISBN 0-09-185144-0
  3. ^ a b Gustaf Fredén i kapitlet om «Engelsk litteratur» I: Verdens litteraturhistorie. Bind 3: Renessansen. Cappelen, 1972
  4. ^ A.L.Rowse hevder i sin Shakespearebiografi fra 1963 at det er «Southamptonfamiliens gamle palass i London, på hjørnet av Chancery Lane og Holborn»; her sitert etter Jan Kott.
  5. ^ Kristian Smidt. «Innledning» I: William Shakespeare. Skuespill. Gyldendal, 1974. I serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. ISBN 82-05-05645-5
  6. ^ Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersens forlag, 2000
  7. ^ De to andre stykkene er Kjært besvær forgjeves og Stormen, jfr shakespeare-online.com: Shakespeare's sources for A Midsummer Night's Dream
  8. ^ De norske navnene er gjengitt slik de brukes hos Vesaas / Bjerke. Andre oversettere bruker noen andre navn. Hos Ystgaard heter Skyttel Johan Rennbom, som er et dialektuttrykk for en skyttel. Øivind Berg har heller kalt Skyttel Bonnie Bøtta, og i hans/Nasjonaltheatrets versjon er dette en kvinnerolle.
  9. ^ Jan Kott nevner den muligheten at tilsynelatende «overflødige handlingselement» som hertugparets kjærlighetshistorie med alvekongeparet og den indiske pasjen er allusjoner til samtidige mennesker og hendelser
  10. ^ a b c d e f Jan Kott. Shakespeare – vår samtidige. Aschehoug, 1995. ISBN 82-05-22990-2; kapitlet «Titania og eselhodet», s 75-93. Kotts essay finnes også i Dorothy Kahlers antologi over essays om stykket fra 1998, jfr Google Books.
    Se en:Jan Kott for en biografi om denne polsk-amerikanske litteraturforskeren.
  11. ^ E.K. Chambers. Shakespeare, a survey [1925]. Penguin, 1964. Sitat: «Thevseus has had his wayward youth; he has 'played with light loves' ... even with queen Titania herself. Moreover, in his passion for Hippolyta he has approached her through deeds of violence; he has 'won her love, doing her injuries'. But now, like the Henry the Fifth of whom he is a prototype, he has put away childish things; he stands forth as the serene law-abiding king, no less than the still loving and tender husband»
  12. ^ Nynorsksitater er fra Vesaas' gjendiktning; riksmålssitater er fra Bjerkes.
  13. ^ «de måtte ha samlet inn syv forskjellige blomster som de la under hodeputa før de la seg til å sove»; jfr Gamle Hvam museum:
  14. ^ «Ormer, snegler, flaggermus og edderkopper utgjør også en kjent og kjær dyrekrets i Freuds drømmeteori», Kott, s 85
  15. ^ Se Chagalls bilde på fantasyarts.net
  16. ^ For en utfyllende oversikt over filmatiseringer, se en:Shakespeare_on_screen#A Midsummer Night's Dream, og imdb.com
  17. ^ Hovedkilde for avsnittet «stykket i Norge» er Nationaltheatrets forestillingsdatabase og Norsk samkatalog. Den siste omfatter ikke bare bokutgivelser, men gir også indirekte en god oversikt over norske oppsetninger, ved at den i stor grad registrerer manusversjoner og programhefter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: A Midsummer Night's Dream – originaltekst


Commons-logo.svg Commons: Kategori:A Midsummer Night's Dream – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: A Midsummer Night's Dream – sitater