Aérotrain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aérotrain prototype#02
Exposition aérotrain Saran 4.jpg
Exposition aérotrain Saran 5.jpg
Foretorleansaran2.jpg
Saran Aérotrain rail
Aerotrainsaran2.jpg

Aérotrain var et luftpute tog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin.

Målet med Aérotrain var det samme som med maglev-tog, nemlig å heve toget over skinnene slik at luftmotstanden er det eneste som bremser. Derfor kunne Aérotrain kjøre i svært høye hastigheter med et akseptabelt energiforbruk og støynivå, og uten den tekniske kompleksiteten og den høye prisen til magnetisk hevede tog. Prosjektet ble nedlagt i 1977 på grunn av manglende finansiering, Jean Bertins bortgang og franske myndigheters valg av TGV som den framtidige løsningen for jernbanetransport.

Testbaner[rediger | rediger kilde]

For de fleste Aérotrain består sporet av en enkelt skinne av armert betong med en omvendt T-form. Alle spor som ble bygget var kun for eksperimentelt bruk. Den første testbanen ble bygget i Februar 1966 i Gometz-le-Châtel, Essonne, Frankrike. Banen ble brukt av aerotrain 01 og 02, og ble bygget i traseen til en nedlagt jernbanestrekning. Testbanen var 6,7 km lang. Sporet er fortsatt synlig i dag, men delvis fjernet for å gi plass til bygninger. En seksjon av banen er beholdt og restaurert, og brukt som et monument i en rundkjøring i Gometz. En ny bane laget av aluminium og asfalt ble bygget i 1969 for aerotrain prototype S44 i Gometz-le-Châtel, bare noen få meter unna og parallelt med den første banen. Ledeskinnen i aluminium ble fjernet etter testingen, men asfaltbanen ble beholdt og omgjort til gangsti i 2008 og 2009. Et 18 km langt opphøyd spor ble bygget i 1969 i Loiret i Frankrike, nord for Orléans. Denne testbanen ble bygget for å teste prototypene I80-250 og I80-HV. Orléans-testbanen ble et berømt landemerke etter at testprogrammet var ferdig.

Prototyper[rediger | rediger kilde]

Seks prototyper ble bygget: 01, 02, S44, I-80, I-80 HV og prototypen til Rohr Industries. I-80 var en passasjervogn i full størrelse med plass til 80 passasjerer, og den kjørte på 18 km med bane. I 1974 satte den verdensrekord for skinnegående fartøy med en snitthastighet på 417,6 km/t og en toppfart på 430,4 km/t. Rohr Industries-prototypen ble bygget på lisens i USA. Aérotrains prototyper ble utrustet og testet med forskjellige typer fremdriftssystemer: flypropell for prototype 01, spesielle propeller med vinklede blader på prototype I80-250, gassturbin i prototypene 02 og I80-HV, og elektrisk lineær induksjonsmotor i prototypene S44 og Rohr.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 1963: Jean Bertin presenterer en modell i skala 1:12, 1,4 meter i lengde, for myndighetene og til SNCF (den franske statsjernbanen).
  • 15. april 1965: Société d’étude de l’Aérotrain (firma for studier av Aérotrain) opprettes.
  • 16. desember 1965: Aérotrain 01 ferdigstilles, i skala 1:2, med plass til fire passasjerer og to førere. Den har propellfremdrift med 260 hestekrefter. Luftputen skapes av to 50 hestekrefters kompressorer. Det var 10,1 m langt og veide 2,6 tonn.
  • 21. februar 1966: Offisiell innvielse i Seine-et-Oise (Essonne) av 6,7 km prøvebane. Denne dagen oppnådde Aérotrain 01 en hastighet på 100 km/t. Bare noen dager senere klarte man 200 km/t.
  • 23. desember 1966: Ved å sette på en rakett fikk man en samlet kraft tilsvarende 1700 hestekrefter, og oppnådde en hastighet på 303 km/t.
  • 1. november 1967: Aérotrain 01 ble utstyrt med en turbopropmotor, og klarte hastigheten 345 km/t.[1]
  • 1967: Konstruksjon av Aérotrain 02, med en turboprop fra Pratt & Whitney.
  • 22. januar 1969: Aérotrain 02 oppnår rekordhastigheten 422 km/t på testsporet Gometz-le-Châtel.[1]
  • 1969: Konstruksjon av en 18 km lang testbane mellom Ruan, nord for Artenay, og Saran (Orléans) i Loiret. Banen går fem meter over bakken, støttet av pilarer, og tillater hastigheter på 400 km/t. Det er en plattform i hver ende som kan brukes til å snu kjøretøyet, og en sentral plattform der man kunne parkere toget i en hangar. Denne banen er nedlagt men eksisterer fortsatt i dag. Den er synlig fra hovedveien RN20.
  • 1969: Konstruksjon av Aérotrain I80. Dette fartøyet var 25,6 meter langt, 3,2 m bredt og 3,3 m i høyden. Det veide 11,25 tonn og hadde 80 passasjerseter. Det hadde to Turboméca Turmo III E3 turbiner som ga kraft til en skjermet propell, 2,3 meter i diameter med sju blader. En Turmastazou 14 turbomotor ga kraft til luftkompressorene. Det var seks kompressorer for oppdrift og seks vertikale for styring. Nedbremsing ble gjort ved å reversere propellen, men ved nødstopp fantes det også en friksjonsbremse på den midtre skinnen.
  • 1969: Bygging av Aérotrain S44, en versjon designet for lokaltrafikk (som mellom bysentrum og flyplassen), med elektrisk framdrift. Den hadde enMerlin-Gérin lineær motor og var beregnet på 200 km/t.
  • 7. mars 1970: Det ble utgitt et frimerke til ære for Aérotrain.
  • 1973: Realisering av en høyhastighetsutgave av I80, nemlig I80HV (Haute Vitesse). Denne versjonen hadde en JT8 D11 turbofanmotor fra Pratt & Whitney.
  • 1974: Myndighetene gir opp et prosjekt med å bygge en aérotrain-linje mellom flyplassene Orly og Roissy.
  • 5. mars 1974: Aérotrain I80 setter verdensrekord for skinnegående kjøretøy med hastigheten 430,4 km/t.
  • September 1975: Det bestemmes at det skal bygges en TGV-bane fra Paris til Lyon.
  • 21. desember 1975: Jean Bertin dør.
  • 1977: Prosjektet blir nedlagt.

Sammenligning med TGV[rediger | rediger kilde]

Franske myndigheter valgte å satse på TGV i stedet for Aérotrain. Her er en sammenligning:

Fordeler ved TGV[rediger | rediger kilde]

  • I motsetning til aérotrain kunne TGV benytte eksisterende jernbaneskinner i byområder. Aérotrain måtte hatt nye spor og stasjoner.
  • Aérotrain hadde mye dårligere kapasitet.
  • Etter den første oljekrisen, ble drivstoffet til Aérotrain I80 for kostbart. Den elektriske versjonen ville brukt mye mer kraft enn TGV.
  • Jernbanemiljøer var totalt ukjente med teknologien brukt av aérotrain.

Fordeler med Aérotrain[rediger | rediger kilde]

  • Mindre belastning på sporene, og derfor muligens lavere bygge- og vedlikeholdskostnader.
  • Mindre friksjon, som muligens kunne gi lavere energiforbruk.
  • Mindre støy, fordi toget ikke hadde hjul som kunne overføre vibrasjoner til sporet.[1]

Amerikansk Aérotrain[rediger | rediger kilde]

I 1970 bygget Rohr Industries en prototype og en testbane i Colorado, USA. Denne prototypen hadde en lineær motor som framdrift, og kunne frakte 60 passasjerer i 240 km/t. Lengden var 28 m og vekten 20,8 tonn. På grunn av manglende finansiering ble det ikke satt i kommersiell drift.

Britisk Aérotrain[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble en lignende teknologi utviklet, med navnet tracked hovercraft og hovertrain. Et forsøk på å bygge en testbane ble gjort, men den ble aldri fullført.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Roy McLeavy: Société de L'Aerotrain, Frankrike. Jane's Surface Skimmers Hovercraft and Hydrofoils
  2. ^ Et nettforum om jernbane

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Aérotrain – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Viaduc de l'aérotrain – bilder, video eller lyd