70-mm-film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

70mm-film (eller 65mm-film) er et bredt høyoppløst filmformat, med overlegen oppløsning i forhold til standard 35mm-film. Når den brukes i et kamera er filmen 65 mm bred; når den projiseres blir 2.5 mm lagt til på hver side av filmrullen for magnetiske striper som inneholder seks spor med surround-lyd. Nyere 70mm-opptrykk bruker digitale lydformater, men det store flertall av 70mm-opptrykk som eksisterer ble produsert før denne teknologien kom i bruk. Hvert bilde har en høyde som dekker fem perforeringer på filmrullen, og bredde/høyde-forholdet på filmene er 2.20:1 (med anamorfotisk linse 2.76:1, se Ben-Hur).

Historie[rediger | rediger kilde]

Filmformater med en bredde på 70 mm har eksistert siden filmindustriens spede begynnelse. Det første som ble filmet i dette formatet var trolig opptak av Henley Regattaen, som ble projisert i 1896 og 1897, men som kan ha blitt filmet så tidlig som i 1894. Det krevde en spesialbygget projektor konstruert av Herman Casler i Canastota, New York, og hadde et bildeformat lignende fullformat, med en blenderåpning på ca. 70 x 50 mm. Det fantes også en rekke filmformater av variende størrelser fra 50 til 68 mm som ble utviklet fra 1884 og utover, inkludert Cinéorama (som ikke må forvirres med det totalt ulike Cinerama-formatet), påbegynt i 1900 av Raoul Grimoin-Sanson. To andre formater, Panoramica og 20th Century Foxs Grandeur, ble distribuert fra henholdsvis 1929 og 1930.

Todd-AO-formatet, som ble introdusert på 1950-tallet, gjorde formatet populært for bruk i helaftens spillefilmer. Grunnet kostnadene involvert ved bruk av 70mm-film og det dyre projiseringssystemet og lerretet krevet for å utnytte formatet, ble distribusjon av film i dette formatet begrenset, selv om dette ikke alltid hadde negative konsekvenser for lønnsomheten. Ofte, for eksempel når det gjelder 2001: En romodyssé, ble 70mm-filmer relansert på 35mm-film for bredere distribusjon etter den første debuten til filmen.

Utviklingen mot kinoer med flere, mindre saler som normalen, og tilgjengeligheten til digitale lydspor for billigere 35mm-film førte til en nedgang i bruken av dette dyre formatet på 1990-tallet. Lawrence of Arabia er en av de mest kjente filmene som ofte blir vist på 70mm; det klare bildet og de sterke inntrykkene er åpenbare på kino, i mye større grad enn på VHS og DVD, grunnet den lave oppløsningen og de små skjermene i hjemmene.

70mm har også vært problematisk i de senere år for VHS og DVD-utgivelser, fordi telecine-maskiner som er istand til å scanne formatet inntil nylig bare har vært tilgjengelig i begrenset antall. Dette har dessverre noenganger ført til at filmer ble overført til video via de nedskalerte 35mm-kopiene istedet for det høykvalitets fulloppløste kildematerialet; heldigvis har flere og flere DVD-utgivelser etter hvert brukt det fulloppløste kildematerialet.

Filmer produsert i 70mm-formatet[rediger | rediger kilde]

Blant de mest kjente 70mm-filmene finner vi Ben-Hur (1959), Lawrence of Arabia (1962), Cleopatra (1963), The Sound of Music (1965), 2001: En romodyssé (1968) og Patton (1970).

Det er også produsert en norsk film i dette formatet, kortfilmen Året gjennom Børfjord fra 1991.

Se forøvrig Liste over 70mm-filmer.

70mm i Norge[rediger | rediger kilde]

Som nevnt kortfilmen Året gjennom Børfjord. Hvis man vil oppleve filmer på 70mm i Norge, kan man besøke 70mm-festivalenNorsk filminstitutts filmklubb Cinemateket i Oslo.

De største kinosalene har som regel utstyr for framvisning av 70mm-film, i Oslo finner man 70mm-framvisere på ovennevnte Cinemateket, Colosseum kino og Klingenberg kino. På så store lerreter er det hensiktsmessig å forstørre 35mm-film til 70mm for at bildet skal være stødig og skarpt. Da Star Wars (1977) skulle ha nypremière i Oslo Spektrum i 1997, hadde man problemer med å få tak i en kopi i 70mm som ville være nødvendig på et så stort lerret. George Lucas selv grep til slutt inn og sørget for at en 70mm-kopi ble levert.

Bruksområder for 70mm[rediger | rediger kilde]

Spesialeffekter[rediger | rediger kilde]

Noen ganger vil filmer, som for eksempel Nærkontakt av tredje grad (orig. Close Encounters of the Third Kind, 1977), bruke 65mm-film-materiale for sekvenser med spesialeffekter fordi filmkvaliteten ikke blir synlig forringet når spesialeffektene blir lagt til i etterproduksjonen.

London IMAX Cinema. IMAX-kinoer har svært store lerret og bruker mye 70mm-film

IMAX[rediger | rediger kilde]

En horisontal variant av 65mm/70mm, med et enda bredere bildeområde, blir brukt for høy-kvalitetsformatene IMAX og Omnimax som er 15 perforeringer x 70 mm. Dynavision og Astrovision-systemene bruker hver litt mindre film per bilde og vertikal «pulldown» for å spare kostnader ved trykking, samtidig som de gjør det mulig å projisere på et IMAX-lerret. Begge systemene er sjeldne, Astrovision finner man nesten utelukkende i japanske planetarier.

I den senere tid har Hollywood utgitt ekte «blockbusters» i et IMAX-oppblåst format. Tilogmed 3D-filmer blir vist på 70mm-IMAX-formatet. Polar Express vist på IMAX 3D 70mm tjente inn 14 ganger så mye, per lerret, som den samtidige 2D 35mm-utgivelsen av den filmen høsten 2004. Med den nye økte interessen for 3D, kan noen av de hundrevis av eksisterende 70mm-projektorene bli brukt til å vise 3D på lerreter med standard størrelse i multisals-kinoer.

«Oppblåste» filmer[rediger | rediger kilde]

Fra 1950 og helt fram til midten av 1990-tallet ble mange 35mm-filmer konvertert til 70mm-kopier for premièrevisninger i store byer eller saler som passet for formatet. Denne praksisen fant sted av to grunner: Det økte bildearealet for hver bilde på 70mm-film fører til klarere, skarpere og stødigere bilder på lerretet, og de seks magnetiske lydsporene tilgjengelig på 70mm-kopier var kvalitetsmessig overlegne til to-kanals stereo-lydsporene på 35mm-kopier. Etter at de digitale lydformatene (DTS, SDDS og Dolby Digital) ble introdusert mistet 70mm en av sine hovedfordeler overfor 35mm-film. I tillegg er 70mm dyrere å trykke enn 35mm, og som et resultat av dette er antallet 70mm-kopier produsert betydelig lavere idag.

Bruken av 65mm-negativer har også blitt dramatisk redusert i de seneste årene på grunn av de høye kostnadene. Kenneth Branaghs Hamlet var den siste filmen som ble filmet utelukkende på 65mm-rull. Terrence Malicks The New World (2005), som er den nyeste filmen som benyttet formatet, brukte det bare i noen få scener på grunn av de høye kostnadene på 65mm-råfilm og framkalling.

Tekniske Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Standard 65 mm (5/70)[rediger | rediger kilde]

(Todd-AO, Super Panavision)

  • sfæriske linser
  • 5 perforeringer per bilde
  • 42 bilder/m (12,8 bilder/fot)
  • vertikal 'pulldown'
  • 24 bilder per sekund
  • kamera-blenderåpning: 52,48 x 23,01 mm (2,066 x 0,906 tommer)
  • projiserings-blenderåpning: (48,56 x 20,73 mm) (1,912 x 0,816 tommer)
  • 305 m (1000 fot), ca. 9 minutter ved 24 bilder/s = 4,54 kg (10 pund) i eske.

Showscan[rediger | rediger kilde]

Samme som Standard 65mm bortsett fra:

  • 60 bilder per sekund

IMAX (15/70)[rediger | rediger kilde]

  • sfæriske linser
  • 15 perforeringer per bilde
  • horisontal pulldown, fra høyre mot venstre
  • 24 bilder per sekund
  • kamera-blenderåpning: 70,41 x 52,63 mm (2,772 x 2,072 tommer)
  • projiserings-blenderåpning: minimum 20 mm (0,8 tommer) mindre enn kamera-blenderåpningen på den vertikale aksen og minimum 0,4 mm (0,016 tommer) mindre på den horisontale aksen.

Omnimax[rediger | rediger kilde]

Same som IMAX bortsett fra:

  • spesielle fiskeøye-linser
  • linsen optisk sentrert 9 mm (0,37 tommer) over filmens horisontale senterlinje
  • projisert elliptisk på et kuppelformet-lerret, 20 grader under og 110 grader over perfekt sentrerte framvisere

Omnivision Cinema 180[rediger | rediger kilde]

samme som standard 65/70 bortsett fra:

  • fotografert og projisert med spesielle fiskeøye-linser tilpasset til store 180-graders kuppelformede lerreter.
  • Kinoene oppgraderte fra 70mm 6-spors analog lyd til DTS digital lyd i 1995.

Omnivision ble grunnlagt i Sarasota, Florida. Kinoene ble designet for å konkurrere med Omnimax men med mye lavere oppstarts- og driftskostnader. De fleste kinoene ble bygget i kuppelformede bygninger designet av Siemens. De siste kjente OmniVision-kinoene man finner i USA er The Alaska Experience Theatre i Anchorage, Alaska, bygget i 1981 og fremdeles i drift i 2006, og Hawaii Experience Theatre i Lahaina, Hawaii (stengt i 2004).

Dynavision (8/70)[rediger | rediger kilde]

  • fiskeøye eller sfæriske linser, avhengig om det blir projisert for en kuppel eller ikke.
  • vertikal pulldown
  • 24 eller 30 bilder per sekund
  • kamera-blenderåpning: 52,83 x 37,59 mm (2,08 x 1,48 tommer)

Astrovision (10/70)[rediger | rediger kilde]

  • vertikal pulldown
  • normalt trykket fra en Omnimax-negativ
  • projisert på en kuppel
  • er nesten utelukkende i bruk av japanske planetarier
  • det eneste 70mm-formatet med lyd, derav det eneste med performeringer inntil kantene

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]