2685 Masursky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
2685 Masursky
Asteroid 2685Masurky.gif
Masursky sett ifrå romsonden Cassini
Oppdagelse
Oppdaget av Edward L. G. Bowell
Oppdaget 3. mai 1981
Oppdaget fra Anderson Mesa Station
Overgangsnavn 1950 VO, 1973 QF, 1975 XJ5, 1977 KU og 1981 JN
Gruppe Hovedbeltet (Eunomia-familien)
Baneparametre
Epoke 14. juli 2004 (JD 2453200,5)
Aphel 426,737 mill. km (2,853 AE)
Perihel 341,603 mill. km (2,283 AE)
Store halvakse 384,170 mill. km (2,568 AE)
Eksentrisitet 0,111
Omløpstid 1503,127 d (4,12 år)
Midlere anomali 297,289°
Gjennomsnittsfart 18,53 km/s
Inklinasjon 12,132°
Lengda til oppstigende knute 215,437°
Perihelargument 289,057°
Fysiske egenskaper:
Dimensjoner 15–20 km
Masse 0,5–1,1×1016 kg
Middeltetthet ~2,7 (estimat)[1] g/cm³
Gravitasjon ved ekvator 0,006–0,007 m/s²
Unnslipningshastighet 0,009–0,012 km/s
Rotasjonsperiode ukjend
Overflatetemperatur
–gjennomsnitt

~176 K
maks: 264K (-9° C) °C
Spektralklasse S
Absolutt størrelsesklasse 12,2

2685 Masursky er en asteroide i hovedbeltet. Han ble oppdaget av Edward L. G. Bowell i 1981 og er oppkalt etter Harolds Masursky (1923–1990), en planetarisk geolog hos U.S. Geological Survey i Flaggstaff i Arizona som arbeidet på mange romutforskingsprosjekt.

Lite var kjent om Masursky før Cassini-sonden passerte han på veg til Jupiter og Saturn 23. januar 2000. Siden Cassini passerte asteroiden i en avstand på 1,6 millioner kilometer (omtrent fire ganger avstanden mellom jorden og månen) viste ikke bildene romsonden tok mer enn et lyspunkt uten spesielle trekk. Cassini kunne likevel avgjøre størrelsen (diameteren) til Masursky som er omtrent 15–20 km.

Banen til Masursky ligger innenfor asteroidefamilien Eunomia som består av S-type-asteroider. Cassini sine observasjoner skapte noe tvil rundt sammensetningen til asteroiden, men senere bakkebaserte spektroskopiundersøkelser bekrefter at han hadde et S-type-spektrum.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ G. A. Krasinsky et al Hidden Mass in the Asteroid Belt, Icarus, Vol. 158, s. 98 (2002)
  2. ^ D. Lazzaro, T. Mothé-Diniz, J. M. Carvano, C. A. Angeli, A. S. Betzler, M. Florczak, A. Cellino, M. Di Martino, A. Doressoundiram, M. A. Barucci, E. Dotto, P. Bendjoya (1999). «The Eunomia Family: A Visible Spectroscopic Survey». Icarus, 142, s. 445.