’Patafysikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

’Patafysikk fra fransk ’pataphysique er et ord lansert av skribenten Alfred Jarry. Det beskriver en filosofi som studerer det som er hinsides metafysikken. Den er en parodi på teorien og metodene til den moderne vitenskapen, og bruker ofte tullespråk. En utøver kalles for ’patafysiker.

Historien[rediger | rediger kilde]

Ordet kom på trykk første gang i Alfred Jarrys leketekst Guignol 28. april 1893 i tidsskriftet L’Écho de Paris littéraire illustré. Han forklarte senere at definisjonen dreide seg om «vitenskapen om imaginære løsninger, vist ved deres virtualitet til deres omgrensninger».(Gestes et opinions du Docteur Faustroll, II, viii). Raymond Queneau beskriver den som «hvilende på sannheten i motsetninger og unntak».

Jarry anbefalte apostrofen først (trykket legges annetsteds i ordet) for å unngå ordspill og nedsettende betydninger på fransk, som patte à physique (fysikkfot), pas ta physique (ikke din fysikk) eller kanskje: Pâte à physique (fysikkpaté, eller fysisk deig).

Collège de ’pataphysique, grunnlagt 11. mai 1948 er en gruppe kunstnere og forfattere som deler interessen for ’patafysikk. Kollegiet har som motto: Eadem mutata resurgo (Jeg står opp den samme, skjønt forandret) og dagens hovedperson er Hans Magnificiens, Baron Jean Mollet. De øvrige medlemmer av kollegiet har tilsvarende pretensiøse titler som «Ledende bekrefter for retorikonoeseklinikken», «Regent for anabatomologi» og «Transcendent satrap». Medlemmene er koplet med mediet Oulipo. De gir forholdsvis regelmessig ut publikasjoner som: Cahiers du Collège de 'Pataphysique og Dossiers du Collège de 'Pataphysique. Kollegiets møter holdes i restaurant Le Polidor i Paris.

Franske forfattere som Raymond Queneau, Jean Genet, Boris Vian og Jean Ferry har beskrevet seg selv som deler av den ’patafysiske tradisjonen. Blant tidligere medlemmer av bevegelsen fantes også Jean Dubuffet, mens en også refererer til utvalgte verker av Eugène Ionesco, Marcel Duchamp og John Cage som forløpere til den spesielle holdningen til det å lage eller utøve kunst .

Selv om Frankrike fortsatt er kjerneområde for ’patafysikerne, har bevegelsen spredt seg internasjonalt. Buenos Aires og Milano fikk sine institutter etter 1950, mens London, Edinburgh, Budapest, og Liège fikk sine i løpet av 1960-årene.

I 1960-årene ble ’patafysikk brukt som prinsipp i flere kunstformer, som Pop-art, konseptkunst og i populærkulturen. Den kanskje mest kjente referansen finnes i Beatles-teksten fra 1969 Maxwell's Silver Hammer. Kunsten ble ofte laget med fokus på den skapende prosessen, men tilfeldigheter og slump spiller ofte en stor rolle. Den danske kunstneren Asger Jorn refererte til ’patafysikken som en ny religion, mens andre kunstnere har konstruert ’patafysiske maskiner.

London-instituttet for 'Pataphysikk[rediger | rediger kilde]

London Institute of 'Pataphysics ble etablert i september 2000. Det arrangerte bl. a. en retrospektiv utstilling om Anthony Hancock, med malerier og skulpturer.

Instituttet har seks underavdelinger:

  • Bureau for the Investigation of Subliminal Images (Avdeling for undersøkelse av undersanselige bilder)
  • Committee for Hirsutism and Pogonotrofi (Utvalget for skjegg- og unormal hårvekst)
  • Department of Dogma and Theory (Dogme- og teoriavdelingen)
  • Department of Potassons (Skål!-avdelingen)
  • Department of Reconstructive Archaeology (Avd. for rekonstruktiv arkeologi)
  • The Office of Patentry (avd. for umulige maskiner m.m.)

Se ellers[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Beaumont, Keith (1984). Alfred Jarry: A Critical and Biographical Study. U.S.: St. Martin's Press. ISBN 0-312-01712-X. 
  • Schonberg, Bo (1986). Beatles Complete Guitar. U.S.: Hal Leonard Corporation. ISBN 0-88188-605-X. 
  • Shattuck, Roger (1980). Roger Shattuck's Selected Works of Alfred Jarry: Ubu Cuckolded, Exploits and Opinions of Doctor Faustroll. U.S.: Grove Press. ISBN 0-8021-5167-1. 
  • Taylor, Michael R.(2007). Thomas Chimes Adventures in 'Pataphysics. U.S. Philadelphia Museum of Art. ISBN 978-0-87633-253-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]