Ørnulf Tofte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ørnulf Tofte
Født 12. februar 1922 (93 år)
Norge
Utdannelse Politiskole
Stilling Politiinspektør og sjef for kontraetterretningstjenesten (pensjonert 1987)
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje i gull (1987)

Ørnulf Tofte (født 12. februar 1922 i Oslo) er en pensjonert norsk politiembedsmann og etterretningsleder. Tofte begynte i det norske politiet i 1940 og var med på å bygge opp Politiets overvåkningstjeneste, hvor han var ansatt fra 1948 til 1987. Under den kalde krigen ble han etterhvert sjef for kontraetterretningstjenesten. Det var først og fremst arbeidet med å avdekke de sovjetiske etterretningsorganisasjonene KGBs og GRUs ulovlige virksomhet på norsk jord som var Toftes hovedarbeidsområde.[1]

Tofte spilte en viktig rolle i etterforskningen av alle de tre store spionsakene i Norge under den kalde krigen, dvs. i etterforskningen av Asbjørn Sunde, Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Av dem ble Asbjørn Sunde og Arne Treholt dømt, mens Haavik døde i fengselet før saken kom opp i retten, og det var Tofte som pågrep alle tre. Han har blitt omtalt som «Norges fremste spionjeger» under den kalde krigen.[2] Tofte har beskrevet sine erfaringer som spionjeger under den kalde krigen i boken Spaneren (1987).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Som svømmer var Tofte medlem av Arbeidernes idrettsforbund og deltok i som en de fremste svømmerne i konkurranser både i Norge og utlandet. [3] Tofte ble ansatt som politikonstabel ved Oslo politikammer i mars 1940 etter fullført utdannelse ved Statens Politiskole.[trenger referanse]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter at Oslo var inntatt av tyske styrker dro Tofte den 11. april sammen med en nabogutt til Jessheim der de ble innrullert og oppkledd som soldater i Infanteriregiment nr. 4 (IR 4). Tofte deltok som frivillig. I Hurdal ble han tildelt kompani Matheson den 12. april. Tofte deltok videre i kampene på østsiden av Mjøsa og videre til Gausdal. Etter kapitulasjonen i Gausdal tok han seg videre til Bruflat i Etnedal før han dro tilbake til Oslo etter at kampene i Sør-Norge var slutt.

I mai 1942 flyktet han til Sverige sammen med sin bror Leif, der han tjenestegjorde i de norske polititroppene. Hans bror Leif gikk inn i Kompani Linge og falt i kamp i Norge i 1944.

Fra februar 1945 var han med i de norske reservepolititroppene som ble sendt til Finnmark for å delta i frigjøringen av området etter at tyskerne hadde trukket seg ut. Tofte tjenestegjorde som sersjant i 2. feltbatataljons 1. kompani (II/Kp II).[4]

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig jobbet han først med økonomisk kriminalitet ved Kriminalavdelingen, før han i 1948 ble rekruttert til Overvåkningstjenesten av politimester Kristian Welhaven. Der jobbet han med å avdekke fiendtlige etterretningstjenesters arbeid mot Norge, hovedsakelig virksomheten til Sovjetunionens etterretningstjenester.

Han ble overkonstabel i 1952 og politibetjent i 1954. Han ble etterhvert sjef for kontraetterretningstjenesten, direkte underlagt overvåkningssjefen. De siste årene han arbeidet i politiet hadde han gradene politiadjutant og politiinspektør, det siste var da et kongelig embede og normalt forbeholdt jurister.

Store straffesaker[rediger | rediger kilde]

Sitat Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss. Sitat
Oslo lufthavn, Fornebu, 20. januar 1984

Tofte var involvert som etterforsker i flere store straffesaker. Som ung politibetjent deltok han i etterforskningen av Asbjørn Sunde, som ble dømt for spionasje mot Norge for Sovjetunionen i 1954.

Sent i sin karriere var han etterforskningsleder i Haavik-saken på 1970-tallet og Treholt-saken på 1980-tallet. 20. januar 1984 pågrep han daværende byråsjef Arne Treholt på Oslo lufthavn med ordene «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss». Treholt-saken var den siste større saken han arbeidet med.

Pensjonisttilværelse[rediger | rediger kilde]

Han ble pensjonert fra tjenesten i 1987, og utgav samme år selvbiografien Spaneren, hvor han forteller mye om livet som spionjeger under den kalde krigen. Han ble det året også tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Som pensjonist har han bodd i Málaga i Spania. Han bor nå i Bærum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://nbl.snl.no/Ørnulf_Tofte
  2. ^ http://nbl.snl.no/Ørnulf_Tofte
  3. ^ Larsen, Petter (1927-1997) (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210018523. 
  4. ^ Eikli, Gunnar (1917-2014) (1996). Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark. [Hamar]: G. Eikli. ISBN 8299390605 (ib.) . 

Biografi[rediger | rediger kilde]