Ørkenfedrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koptisk ikon som viser Antonius den store.

Ørkenfedrene var eremitter, asketer, munker og nonner (de såkalte Ørkenmødrene) som hovedsakelig bodde i Wadi El Natrun, en ørkendal i Egypt fra det tredje århundret. Apophthegmata Patrum, en samling av visdomsord fra noen av de tidlige munkene og nonnene, er fremdeles i trykk med titler som Ord fra ørkenen.[1] Den mest kjente av ørkenfedrene var Antonius den store som flyttet til ørkenen rundt 270-271 og ble kjent som både grunnleggeren og faren til klosterbevegelsen i ørkenen. Da Antonius døde i 356 hadde tusenvis av munker og nonnen blitt dratt til ørkenen for å følge Antonius' eksempel. Biografen hans, Athanasius av Alexandria skrev at «ørkenen hadde blitt en by».[2]

Ørkenfedrene hadde stor påvirkning på utviklingen av den tidlige kristendomen. Klostersamfunn i ørkenen vokste fram fra de uformelle samlingene av eneboermunker og dette ble model for det kristne klostervesenet. Den østlige klostertradisjonen som vokste fram på Athos-fjellet og den vestlige tradisjonen fra Benedikts regel var begge sterkt påvirket av ørkentradisjonen. Alle de monastiske vekkelsesbevegelsene i middelalderen søkte inspirasjon og rettleding fra ørkenfedrene. Store deler av den østlige tradisjonen, «hesykia»-tradisjonen har røtter i ørkenfedrenes praksis. Også nyere religiøse fornyelser som den tyske evangeliske kirken, Devotio moderna, pietismen i Pennsylvania og metodismen i England blir sett på som påvirket av ørkenfedrene av moderne forskere.[3]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

"Makarios den Eldre og en kjerub fra Katarina-klosteret ved Sinaifjellet.

Paulus av Theben blir ofte regnet som den første eneboremunken som dro ut i ørkenen, men det var Antonius den store som satte i gang bevegelsen som har blitt kjent som «ørkenfedrene».[4] En gang rundt år 270 hørte Antonius en preken som sa at man kunne oppnå fullkommenhet ved å selge all sin eiendom, gi det man tjente til de fattige og følge Kristus (Matt. 19, 21). Han fulgte dette, og tok det ett skritt videre ved å flytte langt ut i ørkenen for å søke total ensomhet.[2]

Antonius levde i en overgangstid for kristendommen; Diokletians forfølgelse i 303 var den siste store, offentlige forfølgelsen av kristne i Romerriket. Ti år senere ble kristendommen gjort lovlig i Egypt av Diokletians etterfølger, Konstantin den store. De som søkte til ørkenen dannet et alternativt, kristent samfunn i en tid da det ikke lenger var farlig å være kristen. Ensomheten, strengheten og offeret ved å bo i ørkenen ble sett på som et alternativ til martyriet av Antonius. Martyriet ble av mange kristne sett på som den høyeste form for offer.[5] På denne tiden oppstod ørkenmonastisismen omtrent samtidig flere plasser, som i Egypt og Syria.[2]

Etter hvert tiltrakk Antonius og andre eneboeres eksempel seg mange etterfølgere, som slo seg ned i ørkenen, alene eller i små grupper. De valgte et liv med ekstrem askese, hvor de frasa seg alle sanselige gleder som god mat, bad, hvile og alt som var komfortabelt.[6] Tusenvis av mennesker dro ut i ørkenen, mest menn, men også en håndfull kvinner. Religiøst søkende mennesker begynte også å dra ut i ørkenen for å be om råd og veiledning fra de tidlige ørkenfedrene. Da Antonius døde, bodde det så mange menn og kvinner i ørkenen at den ble beskrevet som en «by» av Antonius' biograf.[2]

Det utviklet seg tre hovedtyper av monastisisme rundt ørkenfedrene i Egypt. En var det strenge livet til en eneboer, slik det ble praktisert av Antonius og hans etterfølgere. En annen form var koinobittene en kollektiv form sentrert rundt faste regler. Denne ble grunnlagt av Pachomios. Den tredje varianten var en form for delvis eneboerliv. Den var mest vanlig i Nitria, Kellia og Wadi El Natrun, vest for Nilen, og ble startet av Ammon den store av Nitria. Dette var grupper på to til seks personer med en felles «eldste». Disse gruppene ville møtes til større gudstjenestesamlinger på lørdager og søndager, og det er fra denne gruppen at mesteparten av det vi i dag kjenner som Apophthegmata Patrum (Ord fra ørkenen) kommer.[2]

Utvikling av klosterfellesskapene[rediger | rediger kilde]

Ikon av Pachomios.

De små gruppene som dannet seg rundt ørkenfedrene var begynnelsen på det kristne klostervesenet. Til å begynne med bodde Antonius og de andre som eremitter, med en sjelden gruppe på to eller tre personer. Etter hvert begynte det å danne seg små, uformeller samfunn før munken Pachomios så et behov for mer formaliserte strukturer og grunnla et kloster med regler og organisering. Reguleringene hans gikk på områder som disiplin, etterfølgelse, fysisk arbeid, stillhet, faste og lange perioder med bønn. Enkelte historikere ser i reglene hans en arv opplevelsene han hadde som romersk soldat.[6]

Det første fullt organiserte klosteret under Pachomios var for både menn og kvinner. Disse bodde i ulike deler av klosteret, med opp til tre personer i ett rom. For å få inntekter vevde de klær og lagde kurver, i tillegg til andre oppgaver. Hver ny munk eller nonne hadde en prøvetid på tre år før de ble tatt opp som fulle medlemmer i klosteret. All eiendom var felleseie, måltidene ble spist i fellesskap og i stillhet, de fastet to ganger i året og gikk med enkle klær med hette. Flere ganger om dagen samledes de for bønn og skriftlesing i tillegg til skriftmeditasjonen den enkelte utførte alene. Det ble også utviklet programmer for å lære analfabeter som kom til klosteret å lese.[7]

Pachomios formaliserte også at det var en abba (far) eller amma (mor) som var ansvarlig for den åndelige tilstanden for munkene og nonnene, med den underforståtte betydningen at de som ble med i klosteret også ble med i en ny familie. Klostermedlemmene dannet også mindre grupper med ulike oppgaver i samfunnet og med ansvar for å se til hverandre. Denne nye organiseringen førte til at det var titusenvis av munker og nonner i slike organiserte samfunn i løpet av tiårene etter Pachomios' død.[7] En av de tidlige pilegrimene til ørkenen var Basilios den store, som fikk Pachomios' rolle i Østkirken Basilios utvidet fellesskapstanken gjennom å integrere munker og nonner i storsamfunnet, med munkene og nonnene under biskopens autoritet og i tjeneste for fattige og trengende.[7]

Ettersom flere pilegrimer besøkte munkene i ørkenen begynte også den tidlige litteraturen fra klosterfellesskapene å spre seg. Latinske oversettelser av de greske originalene av fortellinger og utsagn fra ørkenfedrene sammen med de første klosterreglene kom ut fra ørkenen og ble viktige i den tidlige klosterbevegelsen i den bysantiske verden og etter hvert også i den vestlige kristendommen.[8] Benedikts regel var sterkt påvirket av ørkenfedrene og Benedikt oppfordret munkene sine til å lese Johannes Cassianus' skrifter om ørkenfedrene. Ord fra ørkenen ble også mye lest i de benediktinske klostrene.[9]

Viktige ørkenfedre og -mødre[rediger | rediger kilde]

Ikon av Arsenius den store, en av de viktige ørkenfedrene.

Mange av munkene og nonnene fikk et rykte for hellighet og visdom, og det utviklet seg grupper som fulgte spesielt hellig eller vis eldre munk eller nonne som var deres åndelige abba eller amma. De individuelle ørkenfedrene og -mødrene er best kjent gjennom Ord fra ørkenen som inneholdt 1 202 utsagn tillagt 27 abbaer og tre ammaer.[10] Flest utsagn er tillagt abba Poemen. «Poemen» er gresk for «gjeter», og enkelte forskere mener at navnet ble brukt som et samlenavn for flere ulike munker.[11] Andre mener at utsagnene som blir tillagt ham, stammer fra en viktig og historisk munk som het Poemen.[12] Blant de viktige munkene og nonnene med utsagn i boken finner man Arsenius den store, Poemen, Makarios av Alexandria, Makarios av Egypt, Moses den sorte og Syncletica av Alexandira[13]

Andre viktige ørkenfedre er munker som Pakhomios og Shenute arkimandritten. I tillegb oppholdt flere viktige teologer seg i den egyptiske ørkenen i perioder i livet. Blant disse finner man folk som Athanasius av Alexandria, Johannes Chrysostomos, Hilarion av Gaza og Johannes Cassianus. Sistnevntes verker gjorde ørkenvisdommen kjent for et større publikum.

Praksis[rediger | rediger kilde]

Isolasjon fra samfunnet[rediger | rediger kilde]

Da kristendommen ble lovlig i Romerriket i 313 ble Antonius mer bestemt på å dra ut i ødemarken. Antonius, som så med nostalgi på martyrtradisjonen, så isolasjon og askese som et alternativ til dette. Da kristne etter hvert fikk jobber i det romerske statsapparatet, så ørkenfedrene dette som et kompromiss mellom «Guds og Cæsars ting». Klostersamfunnene ble et alternativt, kristent samfunn.[5] Eremittene trodde ikke at religion og politikk kunne lage et virkelig kristent samfunn, men mente at et kristent samfunn var åndelig.[14]

Hesykia[rediger | rediger kilde]

Hesykia (fra det greske ordet for «stillhet, hvile,»)[15] er en mystisk tradisjon og bevegelse som har sitt opphav i ørkenfedrene og var sentral i deres bønneliv.[16][17][18] Hesykia var for ørkenfedrene primært praksisen med indre stillhet og uopphørlig bønn. Det ble ikke en formell bevegelse med spesifike praksiser føre på 1300-tallets bysantiske fornyelse av meditativ bønn, hvor det ble nært knyttet opp mot den såkalte «Jesusbønnen».[19][20] Denne bønnen kan også knyttes tilbake til ørkenfedrene. Jesusbønnen er funnet i ruinene fra en munkecelle fra denne perioden i den egyptiske ørkenen.[21] Den tidligste referansen til praksisen med Jesusbønnen kan være i en tekst fra Filokalia skrevet av Abba Filemon, en av ørkenfedrene.[22] Hesykastisk bønn er en meditativ praksis som tradisjonelt blir gjort i stillet og med øynene lukket - «tomme for mentale bilder» og visuelle inntrykk - men med intens konsentrasjon på Guds nærvær.[23]

Ordene «hesykast» og «hesykia» ble mye brukt i ørkenfedrenes skrifter fra fire- og femhundretallet, slik som i skriftene til Makarios den eldre, Evagris av Pontos og Gregor av Nyssa.[24] Tittelen «hesykast» ble tidlig brukt synonymt med «eremitt», i kontrast til en «koinobitt» som bodde i et fellsskap med andre.[20] «Hesykisme» kan referere til indre eller ytre stillhet, men i Ord fra ørkenen refererer det til den indre stillhet.[25]

Nestekjærlighet og tilgivelse[rediger | rediger kilde]

Ørkenfedrene la stor vekt på å leve ut og praktisere Jesu lære. De la mye støre vekt på praksisen enn teoretisk kunnskap. Anstrengelsene deres for å følge denne læren ble ikke sett på som lett, og mange av de samtidige fortellingene skildrer kampen for å overvinne negative følelser som sinne og dømmesyke. Å hjelpe en munkebror som var syk eller strevde hadde prioritet over alt annet. Eneboere brøt ofte lange faster om det kom besøkende, ettersom gjestfrihet ble sett på som viktigere enn askesen som var så dominerende i ørkenfedrenes liv.[26]

Resitasjon av bibeltekster[rediger | rediger kilde]

I de organiserte samfunnene i ørkenen var det jevnlige resitasjoner av bibeltekster i løpet av uken. De sang salmer mens de gjorde fysisk arbeid, og i helgene hadde de gudstjenester og andre samlinger. Også i cellene brukte munkene Bibelen til meditasjon.[27][28] Gruppesamlinger var mer utbredt i de organiserte samfunnene som ble dannet av Pachomios.[7] Målet med disse øvelsene ble forklart av Johannes Cassianus, som beskrev målet med resitasjonen av salmene og askesen som å ta skrittet til dypere mystisk bønn og kontemplasjon.[25]

Viktige tekster[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bok hos St. Olav katolske bokhandel[død lenke], lest 30. august 2012
  2. ^ a b c d e Chryssavgis 2008, s. 15.
  3. ^ Burton-Christie 1993, s. 7–9.
  4. ^ Waddell 1957, s. 30.
  5. ^ a b Chryssavgis 2008, s. 16.
  6. ^ a b Riddle 2008, s. 43.
  7. ^ a b c d Irvin 2001, s. 210–212.
  8. ^ Daly 1998, s. 193.
  9. ^ Burton-Christie 1993, s. 6.
  10. ^ Chryssavgis 2008, s. 4.
  11. ^ Chryssavgis 2008, s. 6.
  12. ^ Harmless 2000
  13. ^ Chryssavgis 2008, s. 19–29.
  14. ^ Merton 1970, s. 4.
  15. ^ Parry 1999, s. 91.
  16. ^ Ward 1975, s. xvi. «Hesychia: stillness, quiet, tranquility. This is the central consideration in the prayer of the desert Fathers... on a deeper level it is not merely separation from noise and speaking with other people, but the possession of interior quiet and peace.»
  17. ^ Meyendorff 1974, s. 1. «Hesychasm is a monastic movement whose origins go back to the Fathers of the desert.» Meyendorff refererer også til dette som «orthodox mysticism».
  18. ^ Angold 2006, s. 588. «The origins of hesychasm lie in the early desert monasteries...»
  19. ^ Angold 2006, s. 262. «...'hesychasm' primarily describes the monastic practice of interior silence and continual prayer first established by the Desert Fathers and was not used to indicate a distinct spiritual movement until the fourteenth century Byzantine revival of meditative prayer techniques.»
  20. ^ a b Nes 2007, s. 97. "The spirituality of Hesychasm can be traced back to the Desert Fathers, but the method itself was presented in a more systematic form at the turn of the thirteenth century."
  21. ^ Antoine Guillaumont, Une inscription copte sur la prière de Jesus in Aux origines du monachisme chrétien, Pour une phénoménologie du monachisme, s. 168–83. I Spiritualité orientale et vie monastique, No 30. Bégrolles en Mauges (Maine & Loire), Frankrike: Abbaye de Bellefontaine.
  22. ^ McGinn 2006, p. 125.
  23. ^ Ware 2000, s. 101.
  24. ^ Benedetto 2008, s. 304.
  25. ^ a b Egan 1991, s. 71.
  26. ^ Burton-Christie 1993, s. 161–163.
  27. ^ Harmless 2004, s. 244.
  28. ^ Keller 2005, p. 55.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ørkenfedrene&oldid=24141963»