Øreskål

Øreskål i trønderkeramikk datert 1863. Skålen er kommet fra Skaun i Trøndelag. Lengde 17,5 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NF.1927-0285.

Øreskål i tinn, datert 1762 og laget av kannestøperen Peder Mads Vahl i Bergen. Lengde 32,5 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum. NF.1934-0208.

Denne typen øreskål er ofte kalt kåse. Typen har vært særlig populær i samiske miljøer, men mange har stempler som viser at de er laget av gullsmeder i byene. Denne er stemplet "OLA", "tre kroner" og "to nøkler i kors". Det siste stempelet er Luleås bymerke, og den er laget av gullsmeden Olof Löfvander d.e. som var virksom i Luleå i tiden 1752 til 1789. Skålen er innkommet fra Møre og Romsdal og er nå på Norsk Folkemuseum. Lengde 11,3 cm. Foto Norsk Folkemuseum. NF.1910-0498.

Øreskål er brukt som betegnelse på en liten bolle eller skål til å drikke av og til servering av mat, og slike skåler var alminnelig i bruk til suppe og grøt på 1700-tallet. Store øreskåler har også vært brukt til servering av drikke mens små øreskåler også har vært brukt til å drikke av.

Øreskåler har ett eller to ører i siden eller et øre og en ring. Hvis det er to er disse alltid plassert symetrisk, men de er ikke alltid like. Betegnelsen brukes både om kar av keramikk og metall. Andre betegnelser som er bruk om slike kar er halvkanneskål, hankeskål, koks, kåse og skillingsskål.

Om tilsvarende kar av tre brukes gjerne vangar om de har to ører og øse eller koks om de har ett øre.

Litteratur

• Gjerder, Per (1975): Norske drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Trondheim. ISBN 82-00-02229-3
• Hals, Anna-Stina (1976): Norsk tinn fra laugstiden. Oslo
• Fjellström, Phebe (1962): Lapskt silver, bd 1 og 2. Uppsala.
• Reed, Ian 2009:Trønderkeramikk <<Adskillige Sorter Krustøi>>. Trondheim. ISBN 978-82-519-2416-0
• Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo.

Eksterne lenker

• Øreskåler i DigitaltMuseum