Økonomien i Skottland i høymiddelalderen

Økonomien i Skottland i høymiddelalderen er for denne artikkelen den økonomiske situasjonen i Skottland mellom kong Domnall mac Causantíns (Donald II av Skottland) død i år 900 og til dødsfallet til kong Alexander III av Skottland i 1286 som ledet direkte til Den skotske uavhengighetskrig. Perioden sammenfaller noenlunde med den generelle europeiske historiske perioden som er kjent som høymiddelalderen og som Den varme perioden i middelalderen.

Handel

Skottland var dekket av store, mørke og nesten ugjennomtrengelige furuskoger hvor ulver og bjørner var en del av landskapet. Fjell med vann, lyng og myrer dekket mye av landet. Med unntaket av kongens egen hovedveg, via regis, var det få veger som var kjørbare med vogner med hjul, unntatt i sommermånedene. Transport foregikk stort sett sjøvegen eller på hesteryggen. Det var få bruer og langt mellom dem.

Den skotske økonomien i denne perioden var dominert av jordbruk og innenfor kortere distanser også lokal handel. Den var økende andel av handel med utlandet i denne perioden, foruten også utbytte som ble oppnådd ved hjelp av militær plyndring. Generelt var handel med kontinentet begrenset til den østlige kysten, og handel med Norge og Irland fra den vestlige kysten. De første skotske mynter ble preget under regimet til kong Dabíd mac Maíl Choluim (David I av Skottland), kanskje av sølv skaffet til veie fra sølvminene i fjellet Pennines som kongen overtok. På slutten av denne perioden erstattet mynter varebyttehandel, men i store deler av perioden ble handel utført uten hjelp av hard valuta.

Jordbruk

Det meste av Skottlands jordbruksrikdom i denne perioden ble skapt gjennom husdyrhold snarere enn dyrking og kultivering av jord. Det siste økte i den normanniske perioden og med den geografiske forskjellen at de lavtliggende områdene ble dyrket i større grad enn de høyereliggende områder som Highlands, Galloway og de sørlige fjellstrøkene.

Galloway, i ordene til G.W.S. Barrow, «var allerede berømt for sitt kveg, var så overveldende preget av husdyrhold at det er få bevis for denne regionen på land som var kultivert, unntatt kysten langs Solway.» Det gjennomsnittlige land som husbonde i Skottland kunne ha var omtrent 26 acre. Den vanligste enheten for flatemål i Skottland var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i Lennox. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 rath. Kveg, griser og ost var blant de matprodukter som ble produsert, men også en rekke andre produkter fra sau og fisk, rug og bygg, til bivoks og honning.

Burger

I tiden før kong Dabíd mac Maíl Choluim hadde Skottland ingen byer. Det nærmeste til byer var større befolkningskonsentrasjoner rundt store klosteranlegg slik som Dunkeld og St. Andrews, og i regioner med betydningsfulle befestninger. Skottland utenfor Lothian var befolket med små, spredte landsbyer og manglet den kontinentale stilen med en kjerne av landsbyer. Kong Dabíd etablerte de første burgher i Skottland, opprinnelig kun i det engelsktalende Lothian. De første burgher, grunnlagt i 1124, var Berwick og Roxburgh. I løpet av 1130 hadde kong Dabíd også etablert burgher i gælisktalende områder: Stirling, Dunfermline, Perth og Scone, foruten Edinburgh.

Erobringen av det nordlige området Moray det samme året, la grunnlaget til etablering av burgher i Elgin og Forres. Før kong Dabíds død var også St. Andrews, Montrose og Aberdeen blitt burgher. Under regimet til Máel Coluim mac Enric (Malcolm IV av Skottland) og Uilliam mac Enric (Vilhelm I av Skottland) ble det dannet burgher i Inverness, Banff, Cullen, Auldearn, Nairn, Inverurie, Kintore, Brechin, Forfar, Arbroath, Dundee, Lanark, Dumfries og – ganske spesielt for vestkysten – Ayr. Nye burgher i Lothian kom også i Haddington, Leith og Peebles. I løpet av 1210 var det 40 burgher i det skotske kongedømmet. Rosemarkie, Dingwall og Cromarty ble også burgher ved uavhengighetskrigen.

Kong Dabíd, som etablerte de første burgher, kopierte lovene for en burgh ordrett fra den engelske burghen Newcastle-Upon-Tyne. Burghene var for en stor del befolket av utlendinger enn innfødte skotter, selv folk fra Lothian. Den dominerende etniske gruppen var folk fra Flandern, men også engelske, franske og tyske. Burghens ordutvalg besto nesten utelukkende fra tyske begreper, slikt som croft, rood, gild, gait og wynd, eller franske som provost, bailie, vennel, port og ferme. Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som lie doussane i betydningen dusinet, eller de tolv.

Se også

• Skottland i høymiddelalderen

Litteratur

• Barrow, G.W.S. (2003): The Kingdom of the Scots, Edinburgh
• Barrow, G.W.S. (1981): Kingship and Unity: Scotland, 1000-1306, Edinburgh
• Driscoll, Steven (1996): Alba: The Gaelic Kingdom of Scotland AD 800-1124, Edinburgh
• Murison, David D. (1974): «Linguistic Relations in Medieval Scotland» i: Barrow, G.W.S. (red.): The Scottish Tradition: Essays in Honour of Ronald Gordon Cant, Edinburgh,
• Neville, Cynthia J. (2005): Native Lorship in Medieval Scotland: The Earldoms of Strathearn and Lennox, c. 1140-1365, Portland/Dublin
• Oram, Richard (2000): The Lordship of Galloway, Edinburgh
• Stringer, Keith J. (2005): «The Emergence of a Nation-State, 1100-1300» i: Wormald, Jenny (red.): Scotland: A History, Oxford, s. 38-76