Îles de la Madeleine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 47°23′28,118″N 61°54′38,542″V

Îles de la Madeleine
Kirka Saint-Pierre i Lavernière. (2007)

Îles de la Madeleine (engelsk: Magdalen Islands), er en øygruppe i Saint Laurent-bukta (Saint Lawrence-bukta) i Canada. Øygruppa tilhører provinsen Québec, selv om den geografisk ligger nærmere Prince Edward Island, Nova Scotia og Newfoundland. Øyene har også samme tidssone som naboprovinsene, 1 time før resten av provinsen Québec.

Øygruppa er preget av lave sanddyner og laguner, og har en rik fauna av sjøpattedyr og sjøfugl. 94 % av befolkningen er fransktalende, mens 6 % er engelsktalende.

Navn[rediger | rediger kilde]

Øygruppa skrives på fransk Îles de la Madeleine, etter jentenavnet Madeleine, altså Madeleine-øyene. Navnet på den største kommunen er derimot Îles-de-la-Madeleine, i følge fransk ortografi. På engelsk heter øyene Magdalen Islands, som er en engelsk tilpasning.

Siden øyene er nokså ukjente i Norge, finnes det ingen allmenngyldig akseptert norsk tilpasning. På tysk snakker man om «die Madeleinen», så Madeleinene hadde muligens vært en god tilpasning.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Cap au trou, på øya Île du Cap aux Meules'

Øya befinner seg omtrent midt i Saint Laurent-bukta, med Gaspé-halvøya i Québec i vest, Cape Breton Island (Nova Scotia) i øst, Prince Edward Island i sør og Newfoundland i nord.

Opprinnelig var øyene skogkledde, og en omfattende skogplanting har sørget for at omtrent 25 % av arealet igjen er skogkledd. Sanddynelandskapet gjør at det finnes omtrent 300 km med sandstrender på øyene. Sør i øyriket er det to øyer som er svært ulike hverandre; Île du Havre Aubert er den største og den mest skogkledde, og er bebodd av fransktalende. Den lille Île de'Entrée, bebodd av engelsktalende, er derimot ikke skogkledd, bortsett fra en liten lund, og domineres av åser, hvorav Big Hill er den største. I motsetning til de andre øyene bindes ikke L'Entrée sammen med de andre med sanddyner.

Følgende øyer henger sammen med to bruer og fire lange sanddyner:

  • Île du Havre Aubert
  • Île de la Grande Entrée
  • Île du Havre aux Maisons
  • Île du Cap aux Meules
  • Île aux Loups
  • Grosse-Île
  • Pointe de l'Est

Øyer som ikke henger sammen med sanddyner er:

  • Île d'Entrée
  • Île Brion
  • Rocher aux Oiseaux
  • Île du Corps-Mort

samt flere holmer og skjær.

Øyene er delt i to kommuner, nemlig Îles-de-la-Madeleine, som omfatter de fleste øyene og det meste av befolkningen, og den nyopprettede kommunen Grosse-Île. Kommunene er en del av den administrative regionen Gaspésie-Îles-de-la-Madeleine.

Øyene bruker Atlantisk tid (Atlantic Time), UTC-5, mens resten av Québec bruker Eastern Time, UTC-6.

Øyene er også kjent som en skipskirkegård, og ikke mindre enn 713 skip har forlist ved øyene. Det siste skipet som forliste ved øyene, var Nadine som gikk ned 16. desember 1990 få kilometer ut i havet. Hovedårsaken til alle skipsforlisene er vanskelig farvann kombinert med hyppige stormer fra Atlanterhavet.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Øygruppa ligger på gammel havbunn fra den tida alle kontinentene hang sammen, det såkalte Pangia-kontinentet. Havet lå nær ekvator, og da landet steg opp av havet, oppsto det et tykt saltlag. Oppå saltlaget ligger det sedimenter av vulkansk stein. Trykket fra sedimentene har fått saltlaget til å stige opp i saltformasjoner, søyler eller kuler. Det finnes flere store saltstøtter i området, og det finnes også et brudd for veisalt på øyene.

Øyene er også preget av sanddyner, og disse blir stabilisert av marehalm. Kystene er også preget av bratte skrenter hvor man kan se de ulike geologiske lagene.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Totalbefolkninga er på nær 13 000 mennesker. Den største etniske gruppa er akadierne, som utgjør 85 %. Akadiere er fransktalende fra Atlanterhavskysten i Canada, og de regner seg som ulike les québecois, de fransktalende i Québec. De øvrige 15% er québecois, irske, skotske eller engelske, mange av dem stammer fra skipsforlis gjennom tidene. 94% har fransk som morsmål, mens 6% snakker engelsk. De engelsktalende er konsentrert i tre lokalsamfunn, nemlig Grosse-Île, Old Harry og Île de l'Entrée. Det engelsktalende samfunnet begynte å gå tilbake etter 2. verdenskrig, særlig på Entrée-øya.

Landsbyer[rediger | rediger kilde]

Kirka Saint-François-Xavier i Bassin. (2005)

Innbyggerne bor i 11 lokalsamfunn, eller som man sier her, rundt 11 kirketårn:

  • Île de l'Entrée (engelsktalende)
  • På øya Île du Havre Aubert
    • Havre-Aubert
    • Bassin
  • På øya Île du Cap aux Meules
    • Étang-du-Nord
    • Cap-aux-Meules
    • Fatima
  • Havre-aux-Maisons
  • Pointe-aux-Loups
  • Grosse-Île (engelsktaldene)
  • På øya Île de la Grande Entrée
    • Old Harry (engelsktalende)
    • Grande-Entrée

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene Îles de la Madeleine ble opprinnelig kalt Menagoesenog av micmacfolket, noe som betyr øyer pisket av vinden. Micmacfolket var årvisst innom øyene på jakt, som del av sine nomadiske vandringer. Fra før 1600 ble øyene besøkt av europeiske sel- og hvalrossjegere, men fikk fast bosetting først på slutten av 1700-tallet.

Kronologisk oversikt[rediger | rediger kilde]

[1]

Portrett av Jacques Cartier, den første europeeren på øyene
  • I 1544 refererte Sébastien Cabot til « Îles Saint-Jean » (St. Hansøyene) og mente Îles-de-la-Madeleine.
  • I 1591 oppdaget sjøfolk fra skipet Bonaventure kolonier av hvalross på en øygruppe de kalte «Raméa»
    Samuel de Champlain
  • I 1593 refererte loggboka på det engelske skipet Marigold til micmac-navnet Menquit for øyene.
  • I 1653 mottok Nicolas Denus rettighetene på blant annet Îles-de-la-Madeleine for en sum av 15 000 pund. Han koloniserte imidlertid ikke øyene.
  • I 1663 gav Compagnie des Cent-Associés, det franske handelskompaniet ansvarlig for kolonisering av Nord-Amerika rettighetene for øyene til François Doublet de Honfleur. Han sendte menn på overvintringsfangst, noe som ble sett på som et feilgrep. Handelskompaniet ble imidlertid avskaffet samme år, og Ny-Frankrike kom direkte under den franske kronen. Flere jaktekspedisjoner fulgte de neste årene, uten at det ble permanent bosetting. Øynene fikk navnet Îles de la Madeleine etter de Honfleurs kone Madeleine Fontaine.
  • Mellom 1706 og 1734 kom innbyggerne i Québec, i Beauport og fra Île d'Orléans ut til øyene for å drive overvintringsfangst av hvalross og sel.
Den akadiske folkegruppens flagg
  • I 1755 inntraff den akadiske tragedien: Den fransktalende befolkningen i Nova Scotia ble jaget fra sine hjem og transportert til de britiske koloniene. Noen av dem rømte og fant veien til Îles de la Madeleine, hvor de levde av hvalrossjakt, seljakt og fiske.
  • I 1763 gjorde freden i Paris slutt på sjuårskrigen mellom England og Frankrike. Frankrike avstod alle sine besittelser i Canada og det nordlige USA med unntak av øyene Saint-Pierre og Miquelon. Îles de la Madeleine ble administrert fra Newfoundland. De akadiske flyktningene søkte i krigsårene tilflukt på Saint-Pierre og Miquelon.
  • I 1765 fikk Richard Gridley en foreløpig tillatelse til jakt og fiske på Madeleine-øyene. Dette var begynnelsen på permanent bosetting av øyene, og nybyggerne var akadiere fra Prince Edward Island.
  • I 1774, med Quebec Act, loven som regulerte forholdet mellom den fransktalende befolkningen i Canada og de britiske styresmaktene, ble Îles de la Madeleine en del av Québec.
  • I 1783 gjorde Versailles-traktaten slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen. USA beholdt ved denne traktaten retten til å fiske rundt øyene, samt å stige i land for å ta vare på fangsten. Dette skulle skape konflikter med amerikanerne gjennom hele 1800-tallet, siden amerikanerne hadde bedre fiskeutstyr enn de lokale.

• I 1789, som følge av den franske revolusjonen, kom nye akadiske familier fra de franske øyene Saint-Pierre og Miquelon. De slo seg ned på flere av øyene, og først nå fikk øyene et solid befolkningsgrunnlag.

  • I 1798 ble Isaac Coffin, en lojalist fra Boston, guvernør på øyene. Han førte en undertrykkende politikk overfor øyboerne og prøvde også å deportere de fransktalende som han omtalte som fiender av kongen.
  • I 1829 ble det første katolske bispedømmet i de maritime provinsene grunnlagt med sete i Charlottetown, Prince Edward Island.
  • På 1800-tallet fant det sted en utvandring fra øyene, og les madelinots grunnla flere landsbyer i området Côte Nord, slik som Blanc Sablon (1854) og Sept-Îles (1872).
  • I 1888 ble jordeierforholdene gjenstand for en granskning, og i 1898 kom det en lov om gjenkjøp av jord. Men først 70 år senere ble jorda kjøpt av provinsen Québec, og i mellomtida skiftet øyene eier flere ganger.
  • I 1895 ble fylket Îles-de-la-Madeleine dannet. Øyboerne fikk etter hvert lov til å kjøpe den jorda de dyrket fra jordeierne.
  • I 1947 ble øyene egen valgkrets for føderale valg.

.

  • 1. januar 2002 ble kommunene i Îles de la Madeleine slått sammen til én storkommune, Îles-de-la-Madeleine.
  • 1. januar 2004 ble to kommuner, Grosse-Île og Cap-aux-Meule, igjen egne kommuner etter folkeavstemning.
  • 1. januar 2006, etter nok en folkeavstemning, ble Cap-aux-Meules igjen del av storkommunen. Øyene består heretter av storkommunen Îles-de-la-Madeline og den lille kommunen Grosse-Île.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

De akadiske innbyggerne har tradisjonelt levd av jordbruk og fiske, og spesielt har hummerfisket vært viktig. Nedgangen i fisket har imidlertid fremmet reiselivet som næringsvei, noe som spesielt skjøt fart på 1990-tallet. Saltutvinning og seljakt er også viktig, det siste skjer særlig i mars når selene kaster ungene på havisen. Det er spesielt store konsentrasjoner av grønlandssel og klappmys i havet rundt øyene.

Makrellfiske (2006)

Fiske og havbruk[rediger | rediger kilde]

Îles de la Madeleine har gjennomlevd en ressurskrise de siste årene, særlig etter at det ble innført fiskestopp på torsk. Også andre fiskeslag har sviktet; makrellen følger kaldere havstrømmer og befinner seg lenger nord enn før. Ueren, som tidligere ble foredlet i store kvanta, er nesten ikke å se. Også silda er langt sjeldnere å se. Andre fiskeslag i området er kveite, smørflyndre, gapeflyndre, blåkveite, steinbit, hyse, brugde og ål. Hummerfisket er viktig, det samme gjelder krabbefisket, begge er etterspurte på markedene og gir god avkastning.

  • Skjelldyrking foregår i lagunene og buktene på øyene. Det dyrkes flere skjelltyper, blant annet østers. Kråkeboller forekommer også i havet rundt øyene, men utnyttes foreløpig ikke kommersielt.
Stranda ved Havre-aux-Basques

Reiseliv[rediger | rediger kilde]

Øyene har en unik beliggenhet midt i Saint Laurent-bukta, og byr på både et unikt landskap formet av bølger og vind, og en særpreget kulturarv.

Turistaktivitetene er konsentrert om havet, og bading, dykking, brettseiling, kitesurf, paragliding og utflukt med gummibåt er populært. På land kan man drive med ridning og golf. Kjøkkenet på øyene er preget av gode lokale råvarer som fisk, ost og kjøttvarer, og det finnes flere interessante museer Musée de la Mer.

I sommersesongen finner det sted flere festivaler, slik som sandslottfestivalen, eventyrfestivalen og kortfilmfestivalen Tourisme Îles-de-la-Madeleine.

Miljø og miljøvern[rediger | rediger kilde]

Øyene er under et stadig press fra vind og strøm, noe som gjør dem utsatte for erosjon. Klimaendringene forsterker dette, og påvirker også issituasjonen. Mindre is påvirker også selkoloniene som kaster på isen rundt øyene.

Vann er et annet problemområde. Avløpsvannet blir ikke tilstrekkelig renset, noe som forurenser miljøet rundt øyene. Ferskvannskildene er få, og derfor er rent drikkevann et problem, fordi ferskvannsreservoarene lett blir forurenset av sjøvann. Øyene ligger langs skipsleia mot Québec, Montréal og det indre av det nordamerikanske kontinentet. Dermed er de utsatt for oljeutslipp. Oljeutslippene skader spesielt sjøfuglene, da oljen oppløser fuglenes beskyttende fettlag, og de dør av kulde.

Kraftforsyning[rediger | rediger kilde]

Øyene forsynes med oljefyrt varmekraft fra Hydro-Québecs anlegg, og husene varmes opp av olje. Siden øyene har store vindressurser, står det flere vindmøller rundt på øyene. Imidlertid har man ikke foreløpig igangsatt en sammenhengende vindkraftproduksjon.

Pattedyr[rediger | rediger kilde]

Rødrev fotografert ved landsbyen Fatima

Flere selarter finnes rundt øyene. Vanligst er steinkobbe, mens grønlandssel og klappmyss er arter som kommer ned fra Arktis i stort antall om vinteren for å kaste. Hvalarter som gulflankedelfin og finnhval er også vanlige rundt øyene.

I sammenligning er landdyrsfaunaen fattig. Rødrev, skogmus, brunrotte og markmus er de viktigste. Alt tyder på at det også finnes prærieulv, i alle fall på Île du Havre Aubert. Ekorn ble innført på slutten av 1970-tallet, og siden det er få rovdyr, trives arten bra på øyene. Amerikaharen levde opprinnelig på øyene, men ble senere utryddet. Et prosjekt for utsetting av hare har gitt resultater på en av øyene. Rømt mink lever også på noen av øyene.

Fugleliv[rediger | rediger kilde]

Mer enn 300 fuglearter har vært sett ved Îles de la Madeleine, mens omtrent 200 blir observert årlig. Blant hekkefuglene er det mest sjøfugl og vadefugl, men også rovfugler og spurvefugler.

Havsule, krykkje, hegre, skarv, lomvi, lunde og alke er rikelig representert. Truede fuglearter er blant annet piplo (Charadrius melodus). Fuglekoloniene kan ikke besøkes i perioden 1. mai til 15. august.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Condensé à partir de Îles-de-la-Madeleine, 1793-1993, Deux siècles d'Histoire, de Chantal Naud, Les Éditions Vignaud 1993, C.P. 1169, Étang-du-Nord, Îles-de-la-Madeleine, QC. Voir le site de Michel Miousse

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]