Kerguelen
| Kerguelen | |||
|---|---|---|---|
| Îles Kerguelen | |||
 Péninsule Rallier du Baty | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Indiahavet | ||
| Øygruppe | Kerguelen | ||
| Antall øyer | 300 | ||
| Større øyer | 3 | ||
| Areal | 7 215 km² | ||
| Høyeste punkt | Mont Ross (1850 moh.) | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 45 (vinter) 110 (sommer) | ||
| Posisjon | |||
 Kerguelen 49°12′S 69°12′Ø | |||
Kerguelen er del av de franske sørterritorier. Øyene består hovedsakelig av det undersjøiske Kerguelenplatået. Øyene er sammen med Adélie Land, Crozetøyene, Île Amsterdam, Île Saint-Paul og de andre spredte franske øyene i Indiahavet som er en del av De franske sørterritorier og er administrert som et adskilt distrikt.
Kerguelen er en del av naturreservatet (2006), Ramsar-området (2008) og verdensarvområdet (2019) Franske sørlige land- og havområder.
Hovedøya, Grande Terre, er 6 675 km2 i areal og er omgitt av ytterligere 300 småøyer og holmer,[1] som til sammen danner et arkipel (øygruppe) på 7 215 km2. Klimaet er rått og kjølig, jevnlig utsatt for kraftige vinder året rundt. Det er ingen trær eller innfødt befolkning på øyene,[2] men Frankrike opprettholder en fast tilstedeværelse på mellom 45 til 110 forskere, ingeniører og andre.[3] Det er ingen flyplass på øyene, og all transport til og fra verden utenfor skjer med skip.
Generelt[rediger | rediger kilde]
Kerguelen ligger på 49° sørlig breddegrad og 70° østlig breddegrad, 4 800 km fra Australia, 3 500 km fra den sørafrikanske kysten og 2 100 km fra det antarktiske kontinent.
Kerguelen er, i likhet med mange subantarktiske øyer, blant verdens mest avsidesliggende steder, og er kun tilgjengelig med skip. Fra november til mars seiler forsknings- og forsyninsskipet «Marion-Dufresne» fra Réunion til Kerguelen, Crozetøyene og øyene Saint-Paul og Amsterdam. Turen tar i snitt 8–10 dager.
Kerguelen er regna som en av verdens eldste øyer, og ble forma av vulkansk aktivitet for 40 millioner år siden fordi øya ligger over en såkalt mantel plume. Øyene ligger på Kerguelenplatået, undersjøiske fjell som reiser seg 3 700 m over havbunnen. Kerguelen er ett av tre steder (sammen med Heard- og McDonald-øyene) hvor Kerguelenplatået og den større Kerguelen-Gaussberg-havryggen går over havets overflate. Den vulkanske aktiviteten som har skapt øyene har avtatt i løpet av kvartærperioden.
Geografi[rediger | rediger kilde]
Kerguelens totale areal er 7 215 km², hvorav hovedøya opptar 6 675 km². Arkipelets utbredelse strekker seg 174 km fra Îlot du Rendez-vous i nord til Île de Boynes i sør, og 158 km fra Îles de la Fortune i vest til Cap Ratmanoff i øst. Gjennomsnittshøyden over havet er 300 moh.; likevel er landskapet prega av 400–600 meter høye basaltformasjoner, med delvis isbrebelagte fjorder som skjærer seg inn i øya. Øya har også flere vulkanske topper, som Mont Ross (Grand Ross: 1 850 m; Petit Ross: 1 721 m), øyas høyeste punkt, første gang besteget i 1975, på halvøya Gallieni.
Kerguelen var tidligere helt isbrebelagt, men i dag er kun enkelte iskapper igjen. Den største er Cook-isbreen (Calotte Glaciaire Cook) med et areal på 500 km² (7,5 % av Kerguelens areal), med flere brearmer som strekker seg ut i de omkringliggende dalene. Også på Mont Ross og rundt fjelltoppene på halvøya Rallier du Baty er det isbreer.
Isbreenes tilbakegang siden slutten av siste istid etterlot flere langstrakte sjøer, som Lac d'Entr'Aigues (9 km²), Lac Bontemps (7 km²), Lac Hermance (6 km²) samt Lac Sibelius (alle på sentralplatået mellom halvøya Courbet og Jeanne d'Arc). Innsjøen med størst areal er Lac Marville på 25 km² ved den nordøstlige enden av halvøya Courbet. De tilbaketrekkende isbreene har bortsett fra elver etterlatt seg sandete daler, spesielt på halvøya Rallier du Baty og ved avløpet til Cook-isbreen.
Til sammen dekker arkipelet rundt 400 øyer og opptil 500 skjær; den største øya, utenom hovedøya (Grande Terre), er Île Foch i nord. Kysten er steinete og bratt, og i snitt 200 m høy. Den kan enkelte steder være så høy som 800 m, som ved Cap des Aiguilles og Cap du Challenger (begge ved sørkysten av Jeanne d'Arc).
Halvøyer[rediger | rediger kilde]
| # | Halvøyer |
|---|---|
| 1 | Péninsule Courbet |
| 2 | Péninsule Rallier du Baty |
| 3 | Péninsule Gallieni |
| 4 | Péninsule Loranchet |
| 5 | Presqu'île Jeanne d'Arc |
| 6 | Presqu'île Ronarc'h |
| 7 | Presqu'île de la Société de Géographie |
| 8 | Presqu'île Joffre |
| 9 | Presqu'île du Prince de Galles |
| 10 | Presqu'île du Gauss |
| 11 | Presqu'île Bouquet de la Grye |
| 12 | Presqu'île d'Entrecasteaux |
| 13 | Presqu'île du Bougainville |
| 14 | Presqu'île Hoche |
Øyer[rediger | rediger kilde]
| # | Øyer |
|---|---|
| 1 | Île Foch |
| 2 | Île Saint-Lanne Gramont |
| 3 | Île du Port |
| 4 | Île de l'Ouest |
| 5 | Île Lounge |
| 6 | Île Howe |
| 7 | Île Mac Murdo |
| 8 | Île Australia |
| 9 | Îles Nuageuses (Île de Croÿ, Île du Roland) |
| 10 | Îles Leygues (Île de Castries, Île Dauphine) |
| 11 | Îles du Prince de Monaco |
| 12 | Île Violette |
| 13 | Île Haute |
| 14 | Île Gaby |
| 15 | Île Altazin |
Île Kerguelen (Grande Terre)[rediger | rediger kilde]
Hovedøya, Île Kerguelen, også kalt Grande Terre har en overflate på 6 675 km², noe som er 92,5 % av øygruppas totale areal. Kerguelen er dermed noe mindre enn for eksempel den franske øya Korsika (8 680 km²). Øya er 134 km i retning øst-vest og 120 km nord-sør.
Øyas oppsprukne landskap har gitt øya en meget lang kystlinje, på hele 2 800 km. Det er flere halvøyer som kun er tilknytta hovedøya med smale eider. På grunn av det oppsprukne landskapet er det ingen punkter på øya som er mer enn 21 km fra havet.
Péninsule Courbet[rediger | rediger kilde]
Courbet er oppkalt etter den franske admiralen Amédée-Anatole Courbet. Courbet er den største halvøya på Kerguelen, og har en veldig variert overflate. I det fjellrike vest er høyden 979 moh. (Mont Crozier), og går i snøkledde daler nedover mot øst; på den østlige delen av halvøya er gjennomsnittshøyden over havet kun litt over havoverflaten, og ved Cap Ratmanoff i øst er det brede strender med sand og grus. Ved sørsida av halvøya ligger halvøya Prince de Galles, som er forbundet med Courbet ved ei smal landbro. Ovennevnte innsjø, Lac Marville, er halvøyas største innsjø, og er skilt fra havet ved ei smal landtunge.
Ved den nordlige del av halvøya ligger Golfe des Baleiniers (no.: Hvalfangerbukta); sør for øya ligger rundt 50 større eller mindre øyer (for eksempel Île Australia og Île Haute). Golfe du Morbihan (700 km²) er relativt beskytta fra det grove klimaet på øya.
Den beskyttede beliggenheten lå til grunn for avgjørelsen om å plassere forskningsstasjonen Port-aux-Français ved Golfe du Morbihan i 1949. Stasjonen, som er hovedbasen for forskninga på Kerguelen, ble utvida fram mot 1976. En kirke (Notre-Dame des Vents) og et sykehus hører også til basen. Rundt 60 mennesker jobber ved stasjonen året rundt, men om sommeren (desember–mars) er antallet personer oppe i rundt 120. Det eneste veinettet på Kerguelen ligger i og rundt basen.
Presqu’île Jeanne d’Arc[rediger | rediger kilde]
Halvøya Jeanne d’Arc, oppkalt etter middelalderridderinna Jeanne d’Arc, er knytta til hovedøya med en 500 meter bred landtunge. Halvøya består av høye platåer med lange, dype daler. Sør på halvøya er det mange klipper som stuper ned mot Cap Challenger, Kerguelens sørligste punkt. Halvøyas høyeste punkt er Mont Tizard på 844 m, ved Baies des Licornes, etterfulgt av Mont Evans på 718 m, ved Baie Sauvage. Øst for halvøya ligger Baie des Swains med de to større øyene Île Altazin og Île Gaby.
Ved nordvestenden av halvøya ligger Port-Jeanne d’Arc, en norsk hvalfangerstasjon fra 1908. Den nå forfalne stasjonen består av boliger med bølgeblikktak og trevegger, et uthus og diverse hvalfangsttekniske innretninger. Et av bolighusene ble restaurert i 1977.
Presqu’île Ronarc’h[rediger | rediger kilde]
Halvøya Ronarc’h er knytta til halvøya Jeanne d’Arc i sør med et smalt eide, Halage des Naufragés. Halvøyas høyeste punkt er den 937 meter høye Mont Wyville Thomson og 529 meter høye Mont Rouge. En påfallende struktur er de 744 meter høye restene etter en kjeglevulkan – Le Pouce. På Ronar’hs nordkyst ligger Port-Douzième, med ei hytte og en geomagnetisk stasjon.
Halvøya er oppkalt etter den franske admiralen Pierre Alexis Ronarc’h (1865–1940).
Péninsule Gallieni[rediger | rediger kilde]
Halvøya Gallieni er tilknytta hovedøya i sørøst, og strekker seg 34 km fra Baie d’Audierne Baie des Swans. Nord for Gallieni ligger Lac d’Entr’Aigues, som arealmessig er den nest største innsjøen på Kerguelen. Store deler av halvøya består av Massif Gallieni. Dominerende trekk ved halvøya er Mount Ross’ to topper, med Dôme du Père (1 063 moh.) og Pyramide Noire (996 moh.). Det er flere imponerende basaltformasjoner, med den 235 meter høye Doigt de Sainte Anne (no.: Den hellige Annas finger) ved halvøyas vestkyst som den mest imponerende. Ved dennes fot ligger en av de største kongepingvinkoloniene på Kerguelen.
Halvøya er oppkalt etter den franske krigsministeren Joseph Simon Gallieni (1849 1916), som var Paris’ militærguvernør under første verdenskrig.
Péninsule Rallier du Baty[rediger | rediger kilde]
Halvøya Rallier du Baty er kobla til hovedøya sørvest for Cook-isbreen. Vest for halvøya er Baie Bretonne, og øst for den ligger Baie d’Audierne. I vest er det et fjellandskap som for det meste er dekka av isbreer, med høyeste punkt 1 262 moh. (Mont Henri), mens øya flater ut mot øst, med lange daler, og elver som skjærer seg gjennom morenelandskapet. Isbreenes tilbaketrekking la igjen store sandlag som kun noen få koller stikker opp fra.
Flora[rediger | rediger kilde]
Kerguelenkål er en spiselig kålplante, som grunnet sitt høye C-vitamin-innhold var ettertraktet som middel mot skjørbuk.
Historie[rediger | rediger kilde]
På noen middelalderkart ble det tegna inn ukjente land i sør. Dette berodde på beregninger gjort av Ptolemaios eller Pythagoras om at jorda, om den var kuleforma, måtte ha store landområder i sør for å oppveie vekta av landområdene på den nordlige halvkule.
I tillegg til dette antok man at det måtte være rike naturressurser der, og sivilisasjoner som man kunne opprette handelsforbindelser med. Disse antagelsene førte senere til forskningsreiser til Antarktis, og førte til oppdagelsen av en rekke subantarktiske øyer, deriblant Kerguelen.
Gavin Menzies kom i sin bok 1421: The Year China Discovered America med en hypotese om at Kerguelen hadde blitt oppdaga allerede i 1421 av Zheng He.
Den første beviselige oppdagelsen av Kerguelen ble gjort av den franske sjøfareren Yves Joseph de Kerguelen de Trémarec (1734–1797) 12. februar 1772. Oppdagelsen ble gjort under den andre store franske ekspedisjonen til Indiahavet. Allerede 25. januar 1772 hadde Marc-Joseph Marion du Fresne (1724–1772) oppdaga Crozetøyene.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kerguelen Islands
- ^ Kergeulen, Ultima Thule 19. mars 2013
- ^ Subantarctic Islands Arkivert 22. april 2021 hos Wayback Machine., Institut Polaire Français
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kerguelen Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Îles Kerguelen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
