Tåtten om den sogekunnige islendingen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tåtten om den sogekunnige islendingen (Íslendings þáttr sögufróða) er en tått, en kort islendingesaga fra 1200-tallet.[1] Historien foregår i Norge i kong Harald Hardrådes regjeringstid (10471066) og handler om en navnløs islending som oppholder seg ved kongens hoff.

Hovedpersonen får opphold ved hoffet fordi han kan fortelle sagaer, og han blir pålagt å fortelle til alle som spør, når de spør. Innunder jul bli han taus og fortvilet. Kongen avslører at dette er fordi han har fortalt alle historier han kan, og ikke ønsker å gjenta seg selv. Det avklares imidlertid at han kan én saga til, en han hadde lært av Halldórr Snorrason om kong Haralds reiser.

Tåtten er kjent fra håndskriftene Morkinskinna, Hulda-Hrokkinskinna og Hrokkinskinna; det er mulig at den er inkludert i Morkinskinna for å autentisere den etterfølgende beretningen om kong Haralds reiser.[2] Sagaen er også «fejlagtigt blevet kaldt Þorsteins þáttr sögufróða, selv om navnet på helten er ukendt».[3]

Oversatt til norsk av Jan Ragnar Hagland i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
  1. ^ heimskringla.no, dansk fulltekst
  2. ^ Elena Gurevich The Fantastic in Íslendinga þættir, with Special Emphasis on Þorsteins þáttr forvitna; The 13th International Saga Conference 2006
  3. ^ Halldór Hermannsson Islandica; sitert etter heimskringla.no sin kildeindex