Éric Zemmour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eric Zemmour
Eric Zemmour
Eric Zemmour i Montpellier 2008
Født 31. august 1958 (56 år)
Seine-Saint-Denis i Frankrike
Yrke Forfatter, Journalist
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Debut Balladur, immobile à grands pas (1995)

Éric Zemmour (født 31. august 1958) er en fransk skribent, journalist og høyreekstrem provokatør, født i Montreuil i Seine-Saint-Denis. Fram til 2009 var han journalist for avisen Le Figaro og har siden hatt en spalte i Figaro Magazine. Han har også framstått som TV-personlighet på show som On n'est pas couché på France 2 mellom 2006 og 2011, Ça se dispute på i>TÉLÉ siden 2003, og Z comme Zemmour på RTL siden januar 2010. Fra september 2011 har han vært vert for Zemmour et Naulleau, et ukentlig talkshow på Paris Première sammen med Éric Naulleau.[1]

Grunnet hans ekstreme høyreekstreme og rasistiske meninger, foruten tallrike andre kontroverser, som erklært motstander av feminisme og homofili, er han blitt beryktet i Frankrike. Han inngår i en fransk intellektuell tradisjon ved å være den enslige provokatør og har bygget seg opp et kontroversielt navn ved å stå for holdninger og politiske oppfatninger som andre tar avstand fra. Paradoksalt utøver Zemmour sin rett til ytringsfrihet ved å kreve strengere begrensninger på tilsvarende friheter.[2]

Det meste av hans forfatterskap er ideologisk sakprosa, men han har også skrevet tre romaner, som også er sterkt ideologisk drevet.

Politisk oppfatning[rediger | rediger kilde]

Det politiske syn som Éric Zemmour jevnlig uttrykker på fjernsyn[3] og i hans artikler i Le Figaro har han plassert seg selv til langt ute på høyresiden i det politiske spektrum, skjønt han hevder at ikke stemmer i henhold til skalaen høyreside eller venstreside.[4] Den høyreekstreme politikeren Jean-Marie Le Pen skal ha uttalt at Éric Zemmour er den ene av tre journlister som har gitt ham respekt.[5] Han har en konservativ grunnsyn på sosiale emner og er absolutt antiliberal i økonomiske emner.[6] Som antiliberal er han motstander av frihandel og Den europeiske union.[7]

Han er uttalt motstander av feminisme. I sin bok Le Premier sexe, som er et angrep på hva han mener er en samfunnsmessig feminisering,[8] hevder han det eksisterer en form «av-virilisering» av samfunnet på 1900-tallet og anklager feminister for å være demagoger og grense mot politisk korrekthet i å nekte eller avviste det franske samfunns historie og Freuds psykologi.[9] På samme vis mener han det er en «homofil ideologi» som inviterer «mannen til bli en kvinne» ved å adoptere kvinners oppførsel.[10]

Han er også sterk motstander av innvandring, og i november 2008 ga han et intervju i månedsmagasinet Le Choc du mois hvor han sammenlignet innvandring med en «demografisk tsunami».[11] Tilsvarende erklærte Éric Zemmour på TV-showet Paris/Berlin: the debate, ledet av Isabelle Giordano,[12] at svarte og hvite tilhørte to forskjellige raser. På grunn av det generelle oppstyret etter Zemmours uttalelser i TV-showet, tok TV-kanalen selvkritikk.[13]

Zemmour har også uttalt at han betrakter antirasisme som han betrakter feminisme, en «motepreget sak».[14] Antirasisme, har han uttalt, er en taktikk som ble startet av François Mitterrand for å få franskmenn til å glemme venstresidens vending til økonomisk liberalisme i 1983. Antirasisme er en ideologi iverksatt av tidligere venstreradikale som har oppgitt deres illusjoner.[15] Han ble dømt til bøter for rasediskriminering i den franske domstol etter å ha uttalt blant annet at arbeidsgivere har «rett til nekte» å ansette «arabere eller svarte» da han setter likhetstegn mellom kriminalitet og hudfarge.[16] Han ble dømt til å betale en bot på €2 000, foruten også €1 000 og €9 000 i saksomkostninger til de tre saksøkende organisasjoner SOS Racisme, LICRA og MRAP. En andre dom dømte han å betale ytterligere €1 502 i bot og saksomkostninger.[17]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Sakprosa
Romaner

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zemmour et Naulleau : les snipers du PAF à l'antenne le 23 septembre
  2. ^ Sayare, Scott: «French Provocateur Enters Battle Over Comments», New York Times 11. februar 2011
  3. ^ Særlig Ça se dispute og On n'est pas couché.
  4. ^ Éric Zemmour answer questions online on L’Express
  5. ^ Dufay, François (7. juni 2002): «La fronde des intellos», Le Point
  6. ^ Zemmour, Éric (12. oktober 2007): «Immigration: le réel interdit», Le Monde.
  7. ^ Tilbakevendende temaer på Ça se dispute og i hans artikler i Le Figaro, og fremmet i hans intervju med François Bayrou i On n'est pas couché den 1. desember 2007
  8. ^ Cespedes, Vincent (2006): «Mais pourquoi est-elle si méchante?», Compte-rendu du philosophe
  9. ^ Rise, Cali (6. april 2006): «Interview Éric Zemmour», Impudique Magazine
  10. ^ Depasse, Nicky (17. juni 2007): «Interview with Éric Zemmour», Nostalgie Belgique.
  11. ^ Intervju i Le Choc du mois no. 27, november 2008.
  12. ^ Paris/Berlin : le débat (PDF), avskrift fra showet for 3. november 2008.
  13. ^ Leclère, Thierry: «Affaire Zemmour: Arte sort enfin du silence» i Télérama no. 3076, 18. desember 2008.
  14. ^ Inervju med Éric Zemmour ved Monique Atlan på showet «Quelle étagère...», 14. januar 2008
  15. ^ Nicolet, Laurent (14. juli 2008): «Entretien Éric Zemmour», Migros Magazine
  16. ^ Eric Zemmour condamné pour provocation à la discrimination raciale
  17. ^ AFP, «Respects veut voir Zemmour en banlieue», Le Figaro, 12. mars 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]