Éric Zemmour
| Eric Zemmour | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Éric Justin Léon Zemmour 31. august 1958 (65 år) Seine-Saint-Denis i Frankrike | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, journalist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Sciences Po (–1979)[1] École Yabné[2] | ||
| Ektefelle | Mylène Chichportich (–ingen)[3] | ||
| Partner(e) | Sarah Knafo (ukjent–)[4][5][6] | ||
| Far | Roger Zemmour | ||
| Mor | Lucette Lévy | ||
| Barn | Hugo Zemmour | ||
| Parti | Reconquête[7] | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk,[8][9][10] hebraisk[11] | ||
| Utmerkelser | Prix Combourg-Chateaubriand (2015) Prix du livre incorrect (2010) Prix Richelieu (2011) | ||
| Debut | Balladur, immobile à grands pas (1995) Le Premier Sexe (2006) Mélancolie française (2010) Le Suicide français (2014) Destin français (2018) La France n'a pas dit son dernier mot (2021) | ||
| Notable verk | The French Suicide | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Éric Zemmour (født 31. august 1958 i Montreuil-sous-Bois ved Paris) er en fransk skribent, journalist og politisk provokatør. Fram til 2009 var han journalist for avisen Le Figaro og har siden hatt en spalte i Figaro Magazine. Han har også framstått som TV-personlighet på show som On n'est pas couché på France 2 mellom 2006 og 2011, Ça se dispute på i>TÉLÉ siden 2003, og Z comme Zemmour på RTL siden januar 2010. Fra september 2011 har han vært vert for Zemmour et Naulleau, et ukentlig talkshow på Paris Première sammen med Éric Naulleau.[12]
På grunn av ytterliggående standpunkt og uttalelser om raser, og mange andre kontroverser, som erklært motstander av feminisme og homofili, er han blitt beryktet i Frankrike. Han inngår i en fransk intellektuell tradisjon ved å være den enslige provokatør og har bygget seg opp et kontroversielt navn ved å stå for holdninger og politiske oppfatninger som andre tar avstand fra.[13]
Det meste av hans forfatterskap er ideologisk sakprosa, men han har også skrevet tre romaner, som har klart ideologisk preg.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Éric Zemmour var sønn av Roger og Lucette Zemmour, en familie opprinnelig fra Algerie. Etter eksamen fra Institut d'études politiques de Paris gjorde han to forgjeves forsøk på å bli opptatt ved École nationale d'administration.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han arbeidet så ved Le Quotidien de Paris. Senere kom han til Info-Matin og skrev for Globe Hebdo, en ukentlig nyhetsmagasin.
I 1996 ble han politisk spaltist for Le Figaro. Zemmour skrev dessuten biografier om Jacques Chirac og Édouard Balladur on noen politiske essays.
Politisk ståsted[rediger | rediger kilde]
Det politiske syn som Éric Zemmour jevnlig uttrykker på fjernsyn[14] og i hans artikler i Le Figaro har han plassert seg langt til høyre på det politiske spektrum. Selv sier han at det ikke stemmer i henhold til skalaen høyreside eller venstreside.[15] Den høyreorienterte politikeren Jean-Marie Le Pen skal ha uttalt at Éric Zemmour er den ene av tre journalister som har gitt ham respekt.[16] Han har en konservativ grunnsyn på sosiale emner og er absolutt antiliberal i økonomiske emner.[17] Som antiliberal er han motstander av frihandel og Den europeiske union.[18]
Han er uttalt motstander av feminisme. I sin bok Le Premier sexe, som er et angrep på hva han mener er en samfunnsmessig feminisering,[19] hevder han det eksisterer en form «av-virilisering» av samfunnet på 1900-tallet og anklager feminister for å være demagoger og grense mot politisk korrekthet i å nekte eller avviste det franske samfunns historie og Freuds psykologi.[20] På samme vis mener han det er en «homofil ideologi» som inviterer «mannen til bli en kvinne» ved å adoptere kvinners oppførsel.[21]
Han er også sterk motstander av innvandring, og i november 2008 ga han et intervju i månedsmagasinet Le Choc du mois hvor han sammenlignet innvandring med en «demografisk tsunami».[22] Tilsvarende erklærte Éric Zemmour på TV-showet Paris/Berlin: the debate, ledet av Isabelle Giordano,[23] at svarte og hvite tilhørte to forskjellige raser. På grunn av det generelle oppstyret etter Zemmours uttalelser i TV-showet, tok TV-kanalen selvkritikk.[24]
Zemmour har også uttalt at han betrakter antirasisme som han betrakter feminisme, en «motepreget sak».[25] Antirasisme, har han uttalt, er en taktikk som ble startet av François Mitterrand for å få franskmenn til å glemme venstresidens vending til økonomisk liberalisme i 1983. Antirasisme er en ideologi iverksatt av tidligere venstreradikale som har oppgitt deres illusjoner.[26] Han ble dømt til bøter for rasediskriminering i den franske domstol etter å ha uttalt blant annet at arbeidsgivere har «rett til nekte» å ansette «arabere eller svarte» da han setter likhetstegn mellom kriminalitet og hudfarge.[27] Han ble dømt til å betale en bot på €2 000, foruten også €1 000 og €9 000 i saksomkostninger til de tre saksøkende organisasjoner SOS Racisme, LICRA og MRAP. En andre dom dømte han å betale ytterligere €1 502 i bot og saksomkostninger.[28]
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Sakprosa
- 1995 : Balladur, immobile à grands pas, Grasset ISBN 978-2-246-48971-9
- 1998 : Le Livre noir de la droite, Grasset et Fasquelle ISBN 978-2-246-56251-1
- 1998 : Le Coup d'État des juges, Grasset et Fasquelle ISBN 978-2-246-52551-6
- 1998 : Une certaine idée de la France, collectif, France-Empire ISBN 978-2-7048-0872-4
- 2000 : Les Rats de garde, i samarbeid med Patrick Poivre d'Arvor, Stock ISBN 978-2-234-05217-8
- 2002 : L'Homme qui ne s'aimait pas, Balland ISBN 978-2-7158-1408-0
- 2006 : Le Premier Sexe, Denoël, ISBN 978-2-207-25744-9 – gjenutgitt som J'ai lu, 2009
- 2010 : Mélancolie française, Fayard /Denoël ISBN 978-2-213-65450-8 – gjenutgitt som Le Livre de poche, 2011.
- 2011 : Z comme Zemmour, Le Cherche midi ISBN 978-2-7491-1865-9
- 2012 : Le Bûcher des vaniteux, Albin Michel ISBN 978-2-226-24024-8
- 2013 : Le Bûcher des vaniteux 2, Albin Michel ISBN 978-2-226-24541-0
- 2014 : Le Suicide Français, Albin Michel ISBN 978-2-226-25475-7
- 2016 : Un quinquennat pour rien, Albin Michel ISBN 978-2-226-32008-3
- Romaner
- 1999 : Le Dandy rouge, Plon ISBN 978-2-259-19058-9
- 2004 : L'Autre, Denoël ISBN 978-2-207-25496-7
- 2008 : Petit Frère, Denoël ISBN 978-2-207-25668-8
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Annuaire des anciens Sciences Po, besøkt 6. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.rtl.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Femme actuelle, www.femmeactuelle.fr, besøkt 6. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, www.lemonde.fr, «Accompagné de sa compagne et directrice de campagne Sarah Knafo […]»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, arkiveringsdato 28. november 2021, arkiv-URL web.archive.org, www.lemonde.fr, utgitt 17. oktober 2021, besøkt 30. november 2021, «L’énarque de 28 ans n’est pas une simple conseillère de l’ombre ; elle est à la fois la compagne du polémiste d’extrême droite, son bras droit et sa directrice de campagne.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ 20 minutes, www.20min.ch[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lexpress.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb124681117; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 124681117.
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990009403, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 326834531, Wikidata Q16744133
- ^ https://www.lexpress.fr/culture/livre/eric-zemmour-quand-le-succes-fait-le-monstre_1677418.html.
- ^ Zemmour et Naulleau : les snipers du PAF à l'antenne le 23 septembre Arkivert 11. desember 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Sayare, Scott: «French Provocateur Enters Battle Over Comments», New York Times 11. februar 2011
- ^ Særlig Ça se dispute og On n'est pas couché.
- ^ Éric Zemmour answer questions online on L’Express
- ^ Dufay, François (7. juni 2002): «La fronde des intellos», Le Point
- ^ Zemmour, Éric (12. oktober 2007): «Immigration: le réel interdit», Le Monde.
- ^ Tilbakevendende temaer på Ça se dispute og i hans artikler i Le Figaro, og fremmet i hans intervju med François Bayrou i On n'est pas couché den 1. desember 2007
- ^ Cespedes, Vincent (2006): «Mais pourquoi est-elle si méchante?» Arkivert 23. november 2008 hos Wayback Machine., Compte-rendu du philosophe
- ^ Rise, Cali (6. april 2006): «Interview Éric Zemmour» Arkivert 26. april 2012 hos Wayback Machine., Impudique Magazine
- ^ Depasse, Nicky (17. juni 2007): «Interview with Éric Zemmour», Nostalgie Belgique.
- ^ Intervju i Le Choc du mois no. 27, november 2008 Arkivert 26. desember 2011 hos Wayback Machine..
- ^ Paris/Berlin : le débat Arkivert 11. januar 2012 hos Wayback Machine. (PDF), avskrift fra showet for 3. november 2008.
- ^ Leclère, Thierry: «Affaire Zemmour: Arte sort enfin du silence» i Télérama no. 3076, 18. desember 2008.
- ^ Inervju med Éric Zemmour ved Monique Atlan på showet «Quelle étagère...», 14. januar 2008
- ^ Nicolet, Laurent (14. juli 2008): «Entretien Éric Zemmour», Migros Magazine
- ^ Eric Zemmour condamné pour provocation à la discrimination raciale
- ^ AFP, «Respects veut voir Zemmour en banlieue», Le Figaro, 12. mars 2010