Årefeste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tollegang(klamper og -pinner samt keiper) på henholdsvis strandebarmer og oselver

Et årefeste er et sted på overkanten av en robåt der man kan legge en åre for å ro, og som er innrettet for å forhindre at åren glir fremover eller bakover på båtkanten. Til dette kan man ha pinner stukket ned i hull, eller man kan ha en fast nev som står opp og er kombinert med en pinn eller et tau, ofte kalt hamleband, humleband eller hummelband, eller man kan ha en gaffel av metall eller plast, som åren ligger i.

Årene kan enten være runde eller en blanding av avrundet/firkantet i tverrsnitt på skaftet(se trehvit åre på illustrasjonen), avhengig av om de skulle tolleroes eller keiperoes. Roteknikken sør og øst i Norge tilsier at en fører årebladet tilbake over vannet med flaten parallell til vannflaten. Åren må da vrikkes og fasongen må ikke være til hinder. I vest og nord blir derimot årene normalt ikke vrikket under roing, og årene der er da også gjerne flate på to eller tre sider. Tyngden av årene blir forsøkt lagt med balansepunkt om lag ved tolle/keip, slik at roeren slipper å løfte tungt. Mange årer er tilskåret slik at roeren får et skaft å holde i (ill.).

Typer[rediger | rediger kilde]

Det er en lang rekke årefester. De vanligste er:

Tolleklamper (tollklosser)[rediger | rediger kilde]

med én eller to tollepinner. Pinnene er stukket ned i hull som er boret i tolleklampen. Tolleklamper er helst brukt på båter med esing langs øverste bordkant, eller med vaterbord, og er da naglet eller spikret fast til dette. Hvis tollepinnene er av tre (som er det vanligste) skal tollepinnehullene gå gjennom hele underlaget til tolleklampen, slik at endene på tollepinnene stikker ut under esing eller vaterbord. For det første sitter tollepinnene bedre slik, og for det annet går det an å slå på endene nedenfra, og slik få tollepinnene løs fra klampen. Særlig hvis en pinn er brukket, er det at det mangler hull tvers gjennom direkte farlig. De fleste tollepinner er runde, stundom med svakt kjegleform nederst, men en del båter nordpå har tollepinner som er firkantet, ovale elle har mer sofistikerte former.

Enkelte nymotens tolleklamper er av plast med faste "tollepinner".

Tollepinner av jern eller av andre metall blir også brukt litt; faren for at slike skal brekke er nærmest ikke-eksisterende.

Hos oss trykker alltid åren mot forre tollepinn når man ror, men andre steder i verden har tolleklampene en enkel tollepinn, åren ligger foran tollepinnen, og trykket fra åren når man ror tas opp av et tau rundt åre og pinn.

Tolleklamper kalles stundom for tollegang – se nedenfor.

Tollegang[rediger | rediger kilde]

betegner på en del Nordlandsbåter et bord på ca. 2-3 cm tykkelse, som står på høykant øverst på båten, og gir feste for én eller to tollepinner til hver åre man skal ro med, eventuelt også en tolleklamp til tollepinnene. Kalles også "slange".

Tolleklamper (se ovenfor) kalles stundom for "tollegang"; det første er en bedre betegnelse.

Keiper[rediger | rediger kilde]

(ofte feilaktig stavet «kjeiper») som har en vannrett lunn som åren ligger på, et loddrett nev (keipnev) som står fast i forkant av lunnen som åren kan trykke mot når man ror, og et tau (hamleband, humleband, hommelband), eller en tollepinn, som holder åren fra å gli bakover.

Blant brukere av tradisjonelle robåter er det uenighet om hamlebandet skal ligge bare på innsiden av keipnevet, eller om det over åren skal ligge på utsiden. Tollepinn i stedet for hamleband er vanligst på Sør-Veslandsbåter.

Keiper kan ha flere ulike utforminger:

Overkeiper står oppå en esing eller et vaterbord (som en tolleklamp). Overkeiper kan være festet med trenagler, og er i så fall stundom til å ta av; trenaglene har ikke kile (årette)som spenner naglen fast, og kan dras ut av keipene og esingen de står på. Dette er meget praktisk når man skal trekke garn e. a.

Sidekeiper står inntil innsiden av det øverste bordet på båten. De brukes på båter der kun ripbordet – eller ripbord forsynt med et tynt bord, en ripeforing – på innsiden, danner båtens overkant. Midt-Vestlandsbåter, Nord-Vestlandsbåter og svært gamle Nordlandsbåttyper har slike sidekeiper.

Sidekeiper kan ha flere ulike utforminger: Skjeggkeiper har en grein (et "skjegg") på skrå fremover og nedover som gir ekstra støtte; snellekeiper har sneller – keipesneller – korte pinner, som står nesten loddrett mellom keiplunnen og en esing under keipen. Også en skjeggkeip kan ha en snelle i bakkant, i tillegg til skjegget i forkant.

På de fleste keiper er nevet og lunnen skåret ut av et trestykke der en grein står ut, slik at lunn og nev er "sjølgrodd". Men særlig på nyere flatkeiper kan man se lunn og keipnev skåret ut av en planke, og nevet forsynt med en tykk, innlimt treplugg som går ned i nevet, rett og slett en kamuflert, fastlimt tollepinn, altså!

Sørpå brukes helst eikekeiper, men nord for Bergen lages keipene gjerne av furu, bjørk eller andre treslag.

Åregafler[rediger | rediger kilde]

også kalt sefter, er laget av metall eller plast, og står i hull i båtens overkant; som oftest er disse hullene forsterket med beslag av samme materiale som gaflene. I gamle dager hadde man svære gafler av metall til bruk på fiskeskøyter; disse hadde gjerne en 20-30 cm høy stamme under gaffelen, slik at åren kom ganske høyt over båtkanten. Slik kunne man stå og ro.

De fleste åregafler er formet slik at de to gaffeloverendene svinger litt ut; her kan man knyte et tau (en musing) som forhindrer åren fra å hoppe ut av gaffelen. Gafler er ikke så gode å ro med; plastgafler er ofte for bøyelige.