Ålens svømmeblæremark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ålens svømmeblæremark
Nomenklatur
Anguillicoloides crassus[1]
(Kuwahara, Niimi & Itagaki, 1974)
Populærnavn
(ålens svømmeblæremark)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRundormer
KlasseSecernentea
OrdenSpirurida
FamilieAnguillicolidae
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: parasitt på ål
Utbredelse: hører hjemme i Øst-Asia, introdusert i Europa og Nord-Amerika

Ålens svømmeblæremark er en nematode. Den lever som parasitt hos arter i ålefamilien.

Utseende og levevis[rediger | rediger kilde]

De voksne individene lever utelukkende i svømmeblæra hos åler. Her lever de av blod som de får ved å bite hull i veggen på svømmeblæra. De er 3–6 cm lange og har en brun farge, som kommer av at tarmkanalen er fylt med åleblod. Det kan være opptil 15–20 mark i ei svømmeblære.

Livssyklusen er, som vanlig blant parasitter, komplisert med flere ulike stadier. Nyklekkede larver vandrer ut av svømmeblæra til svelget og deretter gjennom tarmsystemet ut i vannet. Larven slår seg ned på bunnen der den blir spist av muslingkreps eller hoppekreps. Inne i verten påvirker den oppførselen slik at krepsen beveger seg sakte og er mer eksponert. Dette fører til at krepsen blir tatt av småfisk eller planktonetende ål. Hvis larven havner i en småfisk, må den igjen tas av en ål for livssyklusen skal fullføres.

Den er først og fremst et ferskvannsdyr, men frittsvømmende larver kan overleve i brakkvann med en saltholdighet på opptil 8–10 promille. Infiserte mellomverter som hork, krøkle og svartkutling kan hjelpe arten med å spre seg i havvann.

Utbredelse og skadevirkninger[rediger | rediger kilde]

Arten hører hjemme i Japan, Taiwan og det østlige Kina og snylter der på ålearten Anguilla japonica uten å gjøre særlig skade. I 1969 ble det importert europeisk ål (Anguilla anguilla) til Japan for å dekke den store etterspørselen etter ål i Asia. Levende ål ble fraktet fram og tilbake mellom Europa og Øst-Asia, og slik har sannsynligvis parasitten spredd seg til Europa.

Genetiske undersøkelser tyder på alle europeiske eksemplarer stammer fra en enkelt invasjon av svømmeblæremark fra Taiwan. Arten har også spredd seg til Nord-Amerika, men de nordamerikanske individene stammer fra Japan.

De første europeiske funnene ble gjort i Tyskland og Italia i 1982. Arten koloniserte nesten hele Europa i løpet av 1980-årene. Det første norske funnet ble gjort i et oppdrettsanlegg i Østfold i 1993. A. crassus ble påvist i Imsa på Jæren, Drammenselva og Enningdalselva i 2008, og i Storelva ved Tvedestrand i 2010. Arten finnes sannsynligvis i mange vassdrag på Østlandet.

Parasitten gjør stor skade på svømmeblæra med blødninger, infeksjoner og fortykket vegg. Svømmeblæra blir mindre elastisk, noe som gjør det vanskelig å justere oppdriften for ulike dyp. Dette gjør ålen mer utsatt for predasjon fra fugler og rovfisk. Det spekuleres også på om parasitten gjør det vanskeligere for ålen å nå fram til gyteplassene i dypet i Sargassohavet. Bestanden av glassål som kommer til Europas kyster, er nå bare 1–5 % av bestanden før 1980. Reduksjonen blir forklart på ulike måter, men ålens svømmeblæremark kan være en del av forklaringen.

I Fremmedartslista er Anguillicoloides crassus vurdert til svært høy risiko på grunn av moderat invasjonspotensial og høy økologisk effekt.

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Ålens svømmeblæremark har det vitenskapelige navnet Anguillicoloides crassus. Noen forskere regner Anguillicoloides som en underslekt av Anguillicola, og da blir det vitenskapelige navnet Anguillicola crassus.

Anguillicoloides omfatter også tre andre arter, og Anguillicola i snever betydning omfatter kun én art. Til sammen utgjør de en egen familie, Anguillicolidae. Alle artene snylter på ulike ålearter, men europeisk ål og den nordamerikanske Anguilla rostrata hadde ikke slike parasitter før A. crassus ble innført.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 5. april 2023. Besøkt 5. april 2023. 
  2. ^ Magnusson C, Hamnes I, Karlsbakk E og Tangvik MP (11. august 2023). «Rundormer. Vurdering av økologisk risiko for Anguillicoloides crassus som SE for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]