Åke kansler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Åke kansler var en norsk kapellgeistlig og statsmann.

Herr Åke hadde muligens svensk eller dansk opphav og var senest 1293 blitt vigslet til diakon og knyttet til den kongelige kapellgeistligheten. I 1296 var han kannik ved hovedkapellet Apostelkirken i Bergen. I den islandske biskop Laurentius' saga heter det at herr Åke var magister etter universitetsstudier utenlands og en fremragende klerk som kunne gjøre rede for kirkerettslige spørsmål på både latin og norrønt mål.[1]

Han dukker opp i kildene i 1293 som kansler for hertug Håkon og tjente ham fra 1299 som Norges rikes kansler, nære rådgiver og medlem av kongens råd. Senest fra 1306 hadde herr Åke underhold av et prebende ved Mariakirken i Oslo, hvor han i 1312 var prost med lendmanns rang, en stilling han trolig hadde allerede i 1306.

Dette i 1312 er det siste man vet om Åke. Neste kansler etter Åke var Ivar Olavsson som tiltrådte omkring 1314.

Sammen med Håkon Magnusson skapte Åke en ny og fastere kanselladministrasjon i tilknytning til Mariakirka, og la dermed grunnlag for at rikskanslerembet skulle tillegges prosten ved Mariakirka som fast ordning. Herr Åke beseglet en lang rekke hertug- og kongebrev. Han beseglet bl.a. det store privilegiebrevet til Mariakirken fra 1300.

Referanser[rediger | rediger kilde]