«U 711»
| «U 711» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Karriere | |||
| Land | Tyskland | ||
| Flaggstat | Norge, Nazi-Tyskland | ||
| Skipstype | Undervannsbåt | ||
| Klasse | VII-C | ||
| Bygget | 1942 ved H. C. Stülcken Sohn | ||
| Bestilt | 7. desember 1940 | ||
| Kjølstrekking | 31. juli 1941 | ||
| Sjøsatt | 25. juni 1942 | ||
| Overtatt | 26. september 1942 | ||
| Operativ | 1942 | ||
| Ut av tjeneste | 4. mai 1945 | ||
| Skjebne | Senket | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 769 tonn | ||
| Lengde | 67,1 meter | ||
| Bredde | 6,2 meter | ||
| Framdrift | 2x6 syl. diesel (3200 hk), 2 el-motorer (750 hk) | ||
| Hastighet | 17,6 knop | ||
| Bestykning | 14 torpedoer | ||
| Mannskap | 44-52 | ||
«U 711» var en tysk undervannsbåt av klasse «VII-C» som ble bygget i Hamburg i 1942. Ubåten tilhørte 5. Unterssebootflottille da hun ble ferdigstilt.
Skipssjef på «U 711» var kapteinløytnant Hans–Gunter Lange, mottaker av det tyske kors i gull og jernkorsets ridderkors med eikeløv. Lange overtok «U 711» 26. september 1942. Han ledet ubåten på elleve tokt under andre verdenskrig, hovedsakelig mot britiske og sovjetiske konvoier i arktiske farvann. Blant toktene var det tre angrep på sovjetiske radiostasjoner, ett på det sovjetiske slagskipet «Arkhangelsk» (23. august 1944), og en vellykket senkning av de amerikanske lasteskipene «William S. Thayer» (30. april 1944, konvoi RA-49) og «Horace Grey» (14. februar 1945, konvoi BK-3). «U 711» senket også den britiske korvetten «HMS Bluebell» (17. februar 1945, konvoi RA-64) ved koordinatene 69°24′00″N 33°41′59″Ø.
Senkning[rediger | rediger kilde]
«U 711» var i 13.Unterseebotsflottille da hun ble angrepet og skadet på ettermiddagen 4. mai 1945 (tre dager før krigens slutt) i fjorden Kilbotn 10 km syd for Harstad. Til sammen av 44 fly fra britiske Fleet Air Arm av typene Grumman TBF Avenger og Grumman F4F Wildcat. U 711 lå fortøyd ved siden av norskeide MS «Black Watch», som var tatt av tyskerne. Til tidlig i 1942 var "Black Watch" brukt som hovedkvarter for den tyske generalen Eduard Dietl, deretter overtatt av Kriegsmarine og brukt som depot- forlegnings- og rekreasjonsfartøy for ubåtflåten. "Back Watch» ble senket, og «U 711» fikk trykkskader i skroget og lekkasjer av bombenedslag kloss ved, noe som gjorde at hun sank midtfjords etter at mannskapet hadde forsøkt å sette ubåten på land på andre siden av fjorden.
"U 711" ligger fremdeles på 55 meters dyp i Kilbotnfjorden. Kapteinløytnant Lange og sju mann fra mannskapet var om bord i ubåten da angrepet kom. Resten av besetningen var om bord på «Black Watch» da de ble angrepet. Lange og 18 andre besetningsmedlemmer overlevde angrepet, resten omkom (32 mann). Lange satt i norsk fangenskap de neste månedene. Etter krigen gikk han inn i Bundesmarine, og i 1964 ble han sjef for hele den tyske ubåtflåten.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Isachsen, Harald: Angrepet på Black Watch, 2009
- Niestle, Axel: German U-Boat Losses During World War II, 1998
- Blair, Clay,: Hitler's U-boat War, 1996
- Blair, Clay: Hitler's U-boat War, Vol II, 1998
- Wynn, Kenneth: U-Boat Operations of the Second World War – Vol 1, 1998
- Wynn, Kenneth: U-Boat Operations of the Second World War – Vol 2, 1998
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Deutsche U-Boote – U 711
- Uboat.net – U-711
- Uboat.net – Hans-Günther Lange
- Ubootwaffe.net - U-711
- Isachsen Harald: Angrepet på Black Watch, 2009
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (no) ««U 711»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.