«Stenbocken»

«Stenbocken»
Karriere
Land		Sverige
Skipstype		Orlogsskip, fregatt, stykkpram
Bygget		ved
Kjølstrekking		1677
Sjøsatt		23. mars 1679
Operativ		Svensk tjeneste 1679–1716 Dansk-norsk tjeneste fra 1716
Skjebne		Erobret 8. juni 1716 Utgått og senket 1717 til 1814 Berget 1932 Ødelagt 1949, oppbrutt 1955
Tekniske data
Lengde		33,86 m
Bredde		8,76 m
Bestykning		Som fregatt: 38 kanoner Som stykkpram: 24 kanoner, hvorav: 10 18-punds kanoner 4 10-punds kanoner 10 3-punds falkonetter
Mannskap		Som fregatt: 160-190 mann Som stykkpram: 150 mann Dansk tjeneste: 60 mann

«Stenbocken» var en svensk fregatt, sjøsatt i 1679 ved Skeppsholmen i Stockholm, senere ombygd til stykkpram. Den ble tatt av Tordenskjold som prise etter slaget i Dynekilen den 8. juli 1716 og ført til Fredrikstad. I 1814 ble den ødelagt av svensk bombardement og senket. Vraket ble hevet i 1932, og lagt under åpen himmel til det ble påtent av vandaler i 1949. Restene ble fjernet 1955.

Krigsskipet

«Stenbocken» ble bygd ved slutten av den skånske krig, og sjøsatt den 23. mars 1679. Den hadde da vært under bygging siden 1677 og var blitt døpt «G.O. v. Stenbock» etter admiral Gustav Otto von Stenbock. Byggmesteren var engelskmannen Robert Turner, en av de tre engelske skipsbyggere som kom til Sverige i 1659 på anmodning av Karl X Gustav. Det var Turner som bygget og sjøsatte linjeskipet «Svärdet» med 86 kanoner, som gikk tapt under slaget ved Öland i 1676.

«Stenbocken» var en mindre todekkers fregatt med 38 kanoner, og med høy reling på akterskipet. En modell av skipet viser et lukket kanondekk med syv kanonporter på hver side, det åpne dekket hadde åtte kanonporter og halvdekket med den høye relingen hadde to skyteskår på den ene siden. Modellen avslører også at skipet hadde blåfarget reling og brunt skrog med røde kanonporter. Modellen er for øvrig den eneste eksisterende kilde til skipets utseende, utover noen få svart/hvitt-fotografier. Den to meter lange modellen var en gave fra Göteborg til Gamlebyen ved åpningen av et museum om Tordenskjold i 1936. Modellen viser utseendet av fregatten, ikke stykkprammen fra 1716.

Fregatten kan ha deltatt i de siste stridigheter under den skånske krig. Sikkert er det imidlertid at skipet så kamp i Slaget ved Fladstrand i 1712. Året etter ble den tatt ut av linjetjeneste, og den ble bygd om til stykkpram ved at den ble nedskåret med et dekk og fikk halvdekket fjernet. Utseendet av «Stenbocken» etter ombyggingen er dessverre ikke dokumentert, men en liste over erobret bytte etter Slaget i Dynekilen antyder at det førte en bestykning på ti 18-punds og fire 12-punds kanoner, samt ti mindre 3-punds falkonetter eller «svingbasser» (lette anti-personellvåpen).

Norsk tjeneste

Etter erobringen i Dynekilen ble skipet i 1717 døpt om til «Stenbukken» og tatt ut av sjøgående tjeneste. Den ble satt inn i forsvaret av Fredrikstad ettersom fartøyet var utmerket for forsvar av havneområder og trange farvann, slik som det nedre løpet av Glomma. Ifølge danske opplysninger var mannskapet redusert fra 150 i svensk tjeneste til bare 60, dette kan indikere at stykkprammen nå var blitt et flytende batteri. Med seg hadde den 14 kanoner opptil 18-punds.

Det er to ulike versjoner om hva som videre hendte med stykkprammen «Stenbukken». I et brev datert 1721 framgår det at etter fredsslutningen samme år var skipet blitt senket i Glomma. Ifølge den andre versjonen var skipet fremdeles blitt liggende under Gamlebyen fram til 1814. Ved det intense svenske bombardementet under kampene om Fredrikstad i dette året skal så «Stenbukken» ha blitt skutt i senk. Ifølge begge versjoner ble det skadde skipet fylt med stein og senket utenfor Gamlebyen.

Bergingen

«Stenbocken» var senket, men så grunt at vraket ble synlig ved lavvann. Dette var til bry og ergrelse for folk i Fredrikstad. I 1921 ble noen av spantene tatt opp og lagt i Fredrikstad museums hage. Responsen fra innbyggerne var negativ, man ville heller ha skipet fjernet for alltid ettersom de mente det var til sjenanse for dem.

I 1930 kom en ny kommandant til Gamlebyen, oberst Jens Christian Meinich, som så de historiske kvalitetene ved vraket. Han ville berge og bevare skipet for ettertiden, og begynte å samle inn penger til prosjektet. Først den 10. november 1932 var skipet hevet etter mye slit, man var tvunget til å bruke hardhendte metoder. Siden bunnen på skipet hadde bitt seg fast på elvebunnen, måtte hele 180 tonn løftekraft til for å løsrive vraket.

Båtbyggeren Bjarne Aas overvar bergingen, og han inspiserte vraket etterpå. Han kommenterte at dette var et flott stykke arbeid. Meinich ble gratulert av mange for sin innsats, men samtidig merket man sterk uvilje mot skipet i lokalmiljøet - flere mente at det var bare de militære som så nytte i bergingen.

Senere ble skipet plassert på land, satt på en slags bedding på søndre ravelin ved Gamlebyen i Fredrikstad. Det eneste fotografi av vraket er fra arkivet i Marinemuseet i Horten, og er tatt en gang på 1930-tallet. Bildet er gjengitt i Guthorm Kavlis bok I Tordenskiolds Kjølvann. Det viser imidlertid bare baugen med gallionen, og gir inntrykk av et nærmest ribbet skip i dårlig forfatning. Takket være bildet var det mulig å sammenligne med en tegning basert på modellen fra Ulf Hjardars artikkel i Levende Historie nr. 5 2006. Baugen var nedskåret med et dekk. Gallionen var høyere, bakken var skåret av slik at det nedre kanondekket, som var lukket før 1713, hadde blitt åpent.

Vandalisme

Politikerne i Fredrikstad var lite villige til å ordne med et skikkelig sted der «Stenbukken» kunne oppbevares forsvarlig. Det ble bare et mindre museum på to små rom der hovedattraksjonen var den nevnte to meter lange modellen. I mellomtiden hadde man lagt et blikktak over skipet og gjerdet det inn med netting, men uten tilsyn. I virkeligheten var skipet forlatt og overlatt til seg selv.

To år etter redningsmannen Meinichs død, den 9. april 1949, skal vandaler av Fredrikstads yngre generasjon ha satt fyr på skipet. Etter sigende skal det ha vært som en slags nasjonalistisk reaksjon etter krigens slutt i 1945. Brannen ble slukket etter en stund, men ansvarlige myndigheter foretok seg ingen ting. I flere år framover lå vraket som et skjelett med større deler tilbake. Etter hvert ble stedet brukt som samlingssted for fyll og løsaktige forbindelser til stor harme for store deler av befolkningen.

Den 8. april 1955 ble udåden som startet i 1949, sluttført tildels med kommunens velsignelse. Igjen ble det satt fyr på restene. Begge ganger var det åpenbart at det var historieløshet og hærverk under svake unnskyldninger som fant stor støtte i et lokalmiljø som hadde tillatt den katastrofale tragedien. Men det sluttet ikke med det. Politikerne fikk restene sagd opp for å lage salgbare suvenirer av skipet. Det eneste som er tilbake i dag, er en bunnstokk på Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo.

Tragedien ble satt i relieff til oppdagelsen av det berømte krigsskipet Regalskipet «Vasa» i mudderet på bunnen av Stockholms indre havn. Der var man langt mer bevisst funnets verdi allerede i året 1956. Det var bare ett år etter «Stenbocken» gikk tapt, nedbrent av vandaler som frarøvet deres land og deres by en turistattraksjon og selveste Tordenskjolds prise fra Slaget i Dynekilen.

Kilder

• Guthorm Kavli, I Tordenskiolds kjølvann 1990 ISBN 82-516-1352-3
• Ulf Hjardar, Tragisk slutt for krigsskip artikkel i Levende Historie nr. 5 2006

Eksterne lenker

• Jan-Erik Karlsson: «Stenbocken» Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.