«St. Oluf» (1570)
| «St. Oluf» | |||
|---|---|---|---|
 Dels bevart skipsskisse i Selfjord kirke av «Sanct Oluff», 1573 | |||
| Karriere | |||
| Land | Danmark-Norge | ||
| Skipstype | Storskip som type gallion | ||
| Bygget | ved Orlogsverftet på Hegdekjær | ||
| Sjøsatt | 1570 | ||
| Operativ | 1573 | ||
| Skjebne | Uklart, utgått ved 1590 til 1600 | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 1200 lester, dvs. 3600 tonn i deplasement | ||
| Lengde | 140 fot langs kjølen, «70 norske alen i kjølen» | ||
| Bredde | - | ||
| Dypgående | - | ||
| Bestykning | 30 til 38 kanonskyts | ||
| Mannskap | 1500 sjømann og soldater | ||
«St. Oluf» bygd på det norske orlogsverftet Hegdekjær, Tjorestrand i Strandfjorden i årene 1567 til 1573 var ved sjøsettingen i 1570 ansett som verdens største skip i sin samtid. Skipet ble sjøsatt om våren i krigsåret 1570 som det dyreste skipet i kong Fredrik IIs regjeringstid, men kom ikke til København før om våren 1573.
Det norske storskipet var bygd som en del av gjenreisningen av den dansk-norske orlogsflåten etter katastrofen ved Gotland i 1566 under den nordiske sjuårskrigen 1563–1570. Det kom for sent til å delta i det siste krigsåret mot Sverige, og måtte ligge i vannet for videre utbedringer for andre tre år. Storskipet ble først hentet av en eskadre fra København ved april 1573 seilte på et sjøtog vestover på Nordsjøen.
Når dette storskipet som måtte i opplag for lang tid fordi dette var meget krevende i både vedlikehold og benyttelse var tatt ut av tjeneste, er meget omstridt. Senest 1599 til 1600 skulle «St. Oluf» ha blitt tatt ut av tjeneste etter å ha vært i flåtelistene siden 1573 i over tjue år.
Verdens største skip[rediger | rediger kilde]
De dokumenterte opplysninger om storskipet «St. Oluf» som generelt er ansett som en av de tre største krigsskipene i Danmark-Norge etter den nordiske sjuårskrigens slutt, har blitt mottatt med sunn skepsis i lang tid.
Det er kjent at lengden på kjølen som på et storskip fra 1500-tallet bare representerte opptil to tredjedeler av den totale lengden som en regel, skulle være på «70 norske alen» Skipsbyggerne skulle ha benyttet det norske alnet som hadde ulike alenmål gjennom tidene fra minst 47,4 cm på tommelalen til 55,3 cm på vanlig alen. Et kongelig vedtak hadde likevel siden 1541 besluttet at det sjællandske alnet på 63,256 cm skulle være gjeldende i det dansk-norske kongeriket. Det er også kjent at fotsystemet ved bruk av fot som lengdemål har også vært brukt om «St. Oluf», det er oppgitt en kjølslengde på 140 fot uten at man vet hvilken fot var brukt. En svensk opplysning i bokverket «Svenska Flottans Historia» fra 1940-årene ment at storskipet kan ha en lengde på opptil 88 meter.
Deplasementet på storskipet ifølge de samme opplysningene var også umåtelig stort selv sammenlignet med de samtidige storskipene som «Wohl Herr in Gottes Namen» og «Fortuna» i den dansk-norske fellesflåten. Den bedre kjente «Fortuna» som forresten var et artilleriskip med to lukket kanondekker og et åpent kanondekk mellom for- og akterkasteller, var på over 600 lester i deplasement. I sammenligning skulle «St. Oluf» ha 1200 lester som deplasement, dette ment et deplasement på 3600 tonn. Normalt er kommerse-lestmålet som var brukt for beregning av skipstørrelse, på 2 registertonn pr. kommerse-lest. Men det varieres gjennom tidene fra sted til sted, og lestmålet kan være på mellom to og tre tonn pr. lest.
Besetningen på «St. Oluf» ved krigstid når alle tilgjengelige ressurser skulle mobiliseres for utrustningen av en krigsflåte, skulle være på opptil 1500 sjømann og soldater. Under den nordiske sjuårskrigen hadde begge parter innsett behovet for et ekstra stort mannskap av menn under de til dels blodige sjøslagene, og sørget for å tettpakke skipene med så mange væpnede menn som mulig. Storskipet «Jægermester» som gikk tapt til svenskene i 1565, hadde over 1 000 mann ombord sammen med admiral Otto Rud. «Fortuna» som erstattet den eldre «Fortuna» i 1566, hadde en besetning på 1 159 mann.
«St. Oluf»[rediger | rediger kilde]
Etter den store katastrofen ved Gotland 26. juli 1566 hadde de allierte Danmark-Norge og Lübeck bare rester tilbake av den tidlige storslagne krigsflåten etter et tap på 15 skip og over 5000 liv i løpet av én natt. Den dansk-norske kongen Fredrik II var blitt tvunget til å utruste krigsflåten med ekstraordinære midler allerede i forveien, og katastrofen kunne ha blitt ulykkesbringende om det ikke var for den svenske admiral Klas Horns død i det samme året som tok pusten for godt ut av den svenske krigsflåten. Resten av krigsårene til sjøs var begivenhetsløst ettersom begge parter var meget utmattet og opptatt med å ruste ut nytt utstyr, hentet inn eller bygde nye skip, å kjøpe til seg skyts og krutt samt rekrutterte folk som høyst motvillig gikk med på å gå om bord på krigsskipene.
Intet av de tre storskipene som var beordret senest 1565 til 1566, så kamp, inkludert «St. Oluf». Erfaringene som var høstet under sjøslagene, hadde vist at admiralskipene stort sett var i sentrum for kampene til sjøs mellom partene, og dermed måtte et admiralskip være meget stort, kraftig utrustet og tettpakket med stridsberedne menn klar til å slåss i meget blodige entringskamper. Som et resultat ønsket den dansk-norske fellesflåten mye større skip enn normalt, og allerede i 1565 var de første handlinger om å skaffe seg slike storskip truffet. Fra Lübeck var flere skip deriblant «Fortuna» under oppføring som søsterskipet til «Der Adler» på vegne av Fredrik II. Kongen hadde også inntruffet en avtale med skipsbyggeren Frederik Brinck fra Amsterdam om å dra til Norge og bygge et skip etter den samme fasong som det gamle «Fortuna». Om denne opplysningen har noe forbindelse med byggingen av «St. Oluf» som startet i 1567, er ikke kjent ettersom kildebakgrunnen var meget uklart.
Et orlogsverft ble oppført på Hegdekjær så tidlig som i 1558 med en slipp for bygging av skip og godt tilgang på tømmer på et sted som også hadde vært benyttet for utskiping av trelast fra Strandfjorden. I årene mellom 1560 og 1587 var orlogsverftet under kongelige drift, men i 1566 var det besluttet om å anla provisoriske festningsanlegg før den planlagte byggingen av et storskip. Arbeidet på storskipet som deretter skulle het «St. Oluf», startet i 1567 med et fast arbeiderlag på opptil seksti mann samt bøndene i området. Storskipet ble sjøsatt om våren 1570, men var så kostbart at arbeidet deretter gikk langsomt idet krigen gikk mot slutten.
Skissen i Selfjord kirke[rediger | rediger kilde]
I 2011 oppdaget Geir Åsen fra historieprosjektet Nordisk Orlogshistorie at den kjente skipsskissen på kirkeveggen i Seljord kirke var dels utvisket, der var motivet en soldat som skyter piler mot masten på et skip, med årstallet innrisset - 1573. Selfjord var kjent for gode mastetømmer ettersom lokalklimatiske forhold sørget for sein vekst og rake stokker ut av trærne, i april 1572 var mastene det siste som gjensto før ferdigbyggingen av «St. Oluf».[1] Åsen som undersøkte skissen, som endog har blitt påskrevet «Sanct Oluff», var i stand til å rekonstruere fram den utviskede delen og dermed få fram et større skipsmotiv med akterskip og rigging i grove trekk.[2]
Dette er den eneste referansen om utseendet på «St. Oluf» som kan være laget av en øyevitner som hadde betraktet storskipet etter innsettelsen av mastene i forkanten av utseilingen. Akterskipet kan ikke sees med letthet på kirkeveggen, men viser at skipet som hadde tjent som motiv for skissemakeren, var dobbelt så stort som det som kan sees. Det må likevel huskes at skipsrelieffer på kirkevegg hvor Olav den hellige utgjør et viktig motiv, ikke var uvanlig som i Skamstrup kirke, Nordvestsjælland der et kalkmaleri vist et kappløp mellom to skip - den hedenske broren Harald med sitt hurtigseilende skip beseires av sin kristne bror Olav som hadde et tungt handelsskip.[3]
Ennå er det dokumentert at byggingen av det meget store skipet hadde vært meget omfattende, hele fire len - Nedenes len, Mandels len, Lister len, Bratsberg len - hadde leverte tømmer til verftet i Strandfjorden hvor de også mottok enorme mengder jern fra Arendalsfeltet - og behovet for mastetømmer var registrert i et kongelig brev i april 1572. Seljord var en naturlig kilde for egnede mastetømmer for å sluttføre byggingen.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nordisk Orlogshistorie, s. 58
- ^ Nordisk Orlogsmarine, s. 63
- ^ Den fattige fyrstinde og hendes søn, ca. 1350
- ^ Nordisk Orlogshistorie, s. 57-60
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Norsk Orlogsmarine 1550–1650, utgitt av Nordisk Orlogsmarine 2020
- Den danske flådes historie bind 2 1533–1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod, 1995 ISBN 87-00-24526-7
- Den danske flådes historie bind 3 1588–1648: Christian 4.s flåde, Niels M. Probst, 1996 ISBN 87-00-28586-2
- Svenska Flottans Historia bind 1 1521–1679, Malmö 1942