«Rurik» (1892)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Rurik» (1892)
Rurik.jpg
Karriere
Land Naval Ensign of Russia.svg Russland
Type Panserkrysser
Kjølstrekking 19. mai 1890
Sjøsatt 22 oktober 1892
Operativ Mai 1895
Skjebne Sunket den 14. august 1904
Tekniske data
Deplasement Design:
10 993 tonn
Bygget:
11 960 tonn
Lengde 412 fot (126 m) (L.P.P.)
Bredde 67 fot (20 m)
Dypgang 26 fot (7,9 m)
Framdrift 8 dampkjeler
4 trippelekspansjonsmotorer
To propellaksler
13 250 hestekrefter
Hastighet 18 knop (33 km/t)
Rekkevidde 6 700 nautiske mil (12 400 km) på 10 knop (19 km/t)
Pansring Panserbeltet: 200 til 300 mm tykkelse
Panserdekket: 50 til 75 mm tykkelse
Kommandotårnet: 150 mm tykkelse
Bestykning 4 x 203 mm/35 cal
16 x 152 mm/45 cal
6 x 120mm/45 cal hurtigskytende kanon
6 x 47mm/43 cal
10 x 37mm/23 cal
6 x 15 tommer (381 mm) torpedorør
Mannskap 719 offiserer og sjømenn

«Rurik» (Рюрик) var en panserkrysser bygd for den russiske keiserlige flåten i 1895. Krigsfartøyet var døpt til ære for den legendariske væringen Rurik (ca 830 – ca 879) som er sagt å ha grunnlagt begynnelsen på det russiske riket. Under den russisk-japanske krigen (1904–1905) ble skipet senket under slaget ved Ulsan 14. august 1904. Som den første krysseren med et deplasement på mer enn 10 000 tonn vakte «Rurik» bestyrelse hos det britiske imperiet som ikke hadde noe tilsvarende mot et skip beregnet på krysserkrig på de store havene. Som svar på denne trusselen som i ettertiden vist seg å være noe overdrevet, ble Powerful-klassen bygd på foranledning av admiraliteten.

Strategi[rediger | rediger kilde]

Krimkrigen mot de europeiske stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde sluttet med et ydmykende nederlag sett med russiske øyne, spesielt hos den russiske admiraliteten som realiserte at den britiske overmakten var så stort at de russiske sjøkreftene ikke strakk til.[1] Deres rivaler kunne alltid bygge flere krigsfartøyer enn russerne selv, slik at det ikke lønnet seg å ha en offensiv strategi, dermed ble den fremtidig strategien for den russiske flåten stort sett defensivt for forsvar av hovedstaden St. Petersburg. Storfyrste Konstantin Nikolajevitsj, den yngre sønnen av tsar Nikolaj I som hadde vært utdannet som sjømann og sjøoffiser, hadde befalet over Østersjøflåten under krigen, og skulle bli storadmiral i 1857 for den russiske marinen. Konstantin gikk inn for den defensive strategien med panserkledde fartøyer deriblant monitorer i kloss samarbeid med kystbefestningene, men ønsket også at Russland skulle fremdeles ha en merkbar innflytelse på verdenshavene.

Det engelske begrepet commerce-raiding i korthet betyr krig mot fiendtlig handelsvirksomhet ved å gjøre raidhandelsskip i håp om å lamslå sjøfarten og deretter satt ett økonomisk press på fienden, som senere er kjent som krysserkrig. Det er en fortsettelse av kaperfarten, men i statlig regi med regulære krigsfartøyer som skulle oppbringe handelsfartøyer enten for erobring eller ødeleggelse, og var ført med stor suksess av sørstatene under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865, da den nordamerikanske handelsflåten ble desimerte av raske krigsfartøyer som CSS «Alabama». Konstantin begynte et byggeprogram for dette sjømilitære formålet som skulle vedvare gjennom resten av århundret, først med armerte dampdrevne klippere, deretter korvettene og siden kryssere, som vil ha en avskrekkende virkning mot potensielle fiender. Dette var demonstrert i året 1863 da et polsk opprør nok en gang var slått ned til protester fra Storbritannia og Frankrike, samtidig som det var spenning mellom nordstatene og britene under borgerkrigen. En flåtedemonstrasjon fant sted med to skvadroner sendt til New York og San Francisco, de amerikanske myndighetene oppfattet disse som en advarsel til de to makter om å holde seg utenfor konflikten.[1]

Denne flåtedemonstrasjonen var ansett for å være en suksess av russerne som deretter konsentrerte seg om den nye strategien om å opprettholde en flåte av havgående krigsfartøyer med stor aksjonsradius beregnet på anslag mot fiendtlige handelsskip enten under seil eller dampkraft med kull som drivstoff. Eldre fregatter med treskrog ble erstattet av nye kryssere med skrog i jern eller stål med god beskyttelse og stor lastekapasitet for kull som den første panserkrysseren, «General Admiral» som hadde plass for 1 000 tonn.[2] Dette skulle bli viktig ettersom nye internasjonale traktater som nøytralitetslover skulle gjøre det vanskeligere å søke tilflukt i nøytrale havner for kull, etterforsyninger og reparasjoner. Krigsskip som skulle gjøre raid på handelsskip, måtte dermed være til sjøs i lengre perioder med umettelig behov for påfylling av kull for deres tørste og ineffektive maskiner. Dessuten hadde russerne fått bedre råd på seg om å bygge flere og sterkere krigsskip, og man foretrukket slagskip fremfor kryssere etter 1882.[3]

For å kompensere det nye byggeprogrammet etter 1882 ble den patriotiske «De friviliges flåte» med armerte sivilfartøyer (hjelpekrysser) integrert i marinen i 1883, men som svar på den voksende trusselen mot egne sjøfart som knyttet sammen det britiske imperiet ble armerte kryssere med et panserdekk utviklet og tatt i bruk av britene.[4] I slutten av 1880-årene skulle russerne deretter gjenta byggingen av større kryssere som kunne møte og overvinne armerte kryssere under deres raid på verdenshavene.

Design[rediger | rediger kilde]

MTK (Morskoi Tekhnicheskii Komitet, den maritime komiteen for teknikk) under normale omstendigheter skulle utarbeide spesifikasjoner for bygging av skip som skulle utarbeides i deres design i tråd med MTKs retningslinjer.[5] Admiral Ivan Shestakov som direktør av marineministeriet utarbeidet sine egne spesifikasjoner for et design som ble overført til det baltiske skipsverftet (Baltiysky Zavod) i St. Petersburg ved å ta en omvei rundt MTK. Shestakovs spesifikasjonene har forsvunnet i ettertiden, men han hadde ønsket seg et skip som kunne reise fra Østersjøen til Vladivostok uten bunkring av nytt kull.[5] Det ser ut til at Shestakov ønsket seg et design som ligner på panserkrysseren «Pamiat Azova» som var under bygging i skipsverftet. Som respons på admiralens spesifikasjoner ble et designutkast utarbeidet av skipskonstruktør N. E. Rodionov på skipsverftet om et skip på 9 000 tonn og åtte tommer tykkelse på panserbeltet.

Utkastet som var sendt til ministeriet i juli 1888 og deretter til MTK i november det samme året, ble avvist muligens på grunn av konflikt med Shestakov og storadmiral Aleksej Aleksandrovitsj omkring skipsbyggingen.[5] Rodionov så for seg høy toppfart opptil 18,5 knop og stor kapasitet for kull i et langt og smalt skrog på 420 fot lengde og 61 fot bredde, som skulle ha en rekkevidde på 20 000 nautiske mil (37 000 km).[5] Komiteen kritiserte både lengden på designet og beregningen av den mulige rekkevidden uten bunkring. Shestakov døde i desember 1888, etterfulgt av admiral N. M. Chikhachev som sluttet seg til MTK. Som et resultat ble det opprinnelige utkastet droppet til fordel for skipskonstruktør N. E. Kuteinikov.

Kuteinikovs design var mer moderat enn det forrige, toppfarten skulle være på 18 knop (33 km/t) med en rekkevidde på 10 000 nautiske mil (20 000 km) som en fortsettelse av Rodionovs designet som tok utgangspunktet i «Pamiat Avoza» på 6 674 tonn[6], som hadde rigging, tre skorstein og en bestykning på to 203 mm og tretten 152 mm kanoner på værdekket og batteridekket. Bare hovedskytset hadde beskyttelse i form av panserskjold. Det nye skipet skulle ha den samme bestykning, men forsterket til fire 203 mm kanoner (to forut og to akterover) i hver sponson, seksten 152 mm kanoner og hurtigskytende kanoner i form av tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner. Med disse hurtigskytende kanoner skulle man overvelde mindre fiendtlige skip med et regn av granater.[5] På lengre tokter uten bunkring måtte panserkrysseren ha rigging som en bark med tre master. Panserbeltet ble forsterket til ti tommer tykkelse (254 mm) for bedre beskyttelse mot fiendtlige prosjektiler fra andre kryssere.

Det var to forskjellige design på det endelige utkastet, det ene på 9 000 tonn, det andre på 10 000 tonn, som var lagt fram for komiteen den 13. juli 1889. Det siste ble valgt som det beste alternativet av MTK. Designet viste et skip med en lengde på 390 fot og en bredde på 67 fot. Man skulle ha det samme maskineriet som slagskipet «Sinope», to vertikale trippelekspansjonsmotorer (VTE), men under test viste det seg disse ikke produserte stor nok drivkraft som planlagt. Kuteinikov løste dette ved å pare sammen to trippelekspansjonsmotor for hver propellaksel, men det mente at skroget måtte forstørres med andre 35 fot i lengden.[7]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

En enkel skisse av skipet, avbildet i Brassey`s Naval Annual 1902.

Etter komiteen hadde godkjente designet, begynte byggingen av krysseren som deretter skulle het «Rurik» med kjølstrekkingen den 19. mai 1890. Etter å ha blitt sjøsatt 22. oktober 1892 etter to år, var skipet ikke lengre det samme som planlagt ettersom man hadde modifiserte designet og tilføydet nytt materiell som seks 120 mm hurtigsskytende kanoner og nyere 152 mm skyts med L/45 kanonløp.[8] Deplasementet ble deretter større som et resultat på et skip som hadde tre master, to skorsteiner og et lite forkastell forut med slett dekk og høy fribord. Deplasementet var forstørret fra 10 933 tonn til 11 690 tonn, og kunne ha kapasitet for 1933 tonn kull. Ettersom «Rurik» skulle angripe fiendtlig sjøfart på verdenshavene var en stor aksjonsradius nødvendig, og med en hastighet på 10 knop kunne skipet ha en rekkevidde på 6 700 nautisk mil uten behov for bunkring.[9]

Ved sjøsettingen var «Rurik» den største krysseren i verden med sitt deplasement og en lengde på 126 m i L.P.P. og 132,58 m i L.O.A. samt bredde på 20,42 m og dypgang på 8,30 m.[10] «Rurik» var ikke uten kritikk siden det tok lang tid å få skipet ferdig, og var ansett for å ha blitt utdatert med sin rigging, utilstrekkelig beskyttelse og bare halvparten av sin bestykning for en bredside. Men krysseren var aldri ment som et kampfartøy beregnet på strid med andre kampfartøyer med lik stor stridsverdi ettersom «Rurik» først og fremst var en raider mot fiendtlig sjøfart avhengige av sin aksjonsradius, hastighet og gode egenskaper til sjøs.[8] «Rurik» hadde et uvanlig skrog med en tumblehome fra vannlinjen som kurvet innover fram til hoveddekket/batteridekket der den stoppet mot den vertikale skipssiden mot relingen.[8]

Det var en rivende teknologiske utvikling innenfor skipsbygging og fremstilling av pansring som våpen i 1890-årene. «Rurik» ble et engangstilfelle mens det planlagte søsterskipet «Rossia» fra 1893 med det samme designet fikk sterkere beskyttelse, bedre fremdriftsystemer og tre propellaksler. Et tredje søsterskip, «Gromoboi» fra 1895 var basert på forgjengeren, men også forvandret for å kunne fungere som en del av en flåteenhet.[11] Tilsammen var tre skip bygd som følge av spesifikasjoner om store raiderfartøyer i året 1888, som likevel ble meget forskjellige hvert for seg. Improviseringer i framdrift, våpen og beskyttelse betyr en økning i stridsverdi og dermed måtte nyere skip være bedre bestykket og pansret for aktuell strid. «Gromoboi» hadde større stridsverdi enn «Rurik» bare fem år senere.[12]

Bestykning[rediger | rediger kilde]

Hovedskytset på fire 203 mm kanoner monteres på hver sin sponson forut og akterover langs relingen til babord og styrbord, og kunne bare beskyte sine mål langs lengderetningen og som sidelengs av «Rurik». Bare halvparten av bestykningen kunne konsentreres om ét mål for en bredside, hvorav to 203 mm og åtte 152 mm samt tre 120 mm kanoner. Langs relingen mellom sponsonene var de tre 120 mm kanoner satt på mindre sponsoner fra værdekket, mens 152 mm kanonene i hoveddekket stakk ut gjennom åpninger i skipssiden. De to forreste kanoner i hoveddekket kan skyte forut mens de to aktre hadde skytefelt bakover fra akterskipet.

Hurtigskytende kanoner kunne produsere et regn av sprenggranater i løpet av kort tid på motstanderens skip, og for dette formålet hadde man først tenkt seg å ha tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner for benyttelse mot mindre krigsfartøyer som handelsskip. Disse kanonene skulle monteres på værdekket langs relingen, på forkastellet og dels i hoveddekket, men i siste liten ble 47 mm kanonene dels erstattet med seks 120 mm hurtigskytende kanoner på ordre av Chikhachev.[8] Dermed fikk «Rurik» en bestykning på seks 120 mm, seks 47 mm og ti 37 mm skyts i tillegg til hovedskytset og det sekundære skytset.

«Rurik» kunne bruke sin bestykning som en stabil plattform i røft sjøgang under dårlig vær med sine gode sjøegenskaper, men hadde også seks torpedorør for 381 mm torpedoer. Besetningen kunne overføre torpedoene til to mindre 14 tonn tunge torpedobåter for selvstendige angrep vekk fra «Rurik».[8] Artilleristene som betjente kanonene hadde begrensede beskyttelse i form av panserskjold på samtidige kanoner på værdekket mens batteridekket var dels beskyttet av de pansrede skottene som sluttet mot endene og panserbeltet.

Pansring[rediger | rediger kilde]

Den tekniske definisjonen «panserkrysser» kan ikke helt brukes om «Rurik» og de tidlige forgjengerne av typen i den russiske marinen, som betegnes av britene som belted cruiser, med et vertikalt panserbelte som den eneste panserbeskyttelse av skrogets vitale komponenter som fremdriftsystemet og ammunisjonsmagasinene. I tillegg til panserbeltet var kommandotårnet også pansret med 152 mm tykkelse mens stevnene hadde panserdekk på tre tommer (75 mm) tykkelse under vannlinjen. Pansringen i skipet var stål forsterket med nikkel, som meget raskt ble utdatert mot nyheter som Harvey-panser og Krupp-panser som gav bedre beskyttelse i bytte mot mindre vekt.

Panserbeltet på skipet (435 fot lengde) var ikke fra stevn til stevn, men 320 fot langt og 6 fot 9 tommer bredt mellom for- og akterskipet som forble ubeskyttet fra vannlinjen til batteridekket.[10] Panserbeltets maksimal tykkelse var på ti tommer konsentrert på seksjonen som beskyttet maskinene, med åtte tommer (203 mm) på delene som beskyttet magasinene, deretter fem tommer (127 mm) på nedre bredd. Endene ble forseglet med tverrgående skott med en tykkelse på ti tommer, som sluttet mot batteridekket som hadde to tommer (51 mm) stål som lå på pansrede skott.[8]

Som ekstra beskyttelse var kull lagret i bunkere vitalt, dermed ble det lagt inn en indre fordeling av kullbunker i skroget rundt de vitale komponenter i tillegg til pansringen. De største sidemonterte kullbunkere var opptil 13 fot dypt, hvilken gav samme beskyttelse som 152 mm pansring av stål. Dessuten ville kullbunkeren være i stand til å redusere eksplosjonseffekten fra en granat og kunne fortrenge nok vann ved lekkasje så en penetrering ville ikke ha øyeblikkelige virkninger.[8] Med tverrgående skotter som delte skipet i atskilte skrogseksjoner og kullrommene fordelt i skroget ville «Rurik» med sin pansring ha relativ god beskyttelse.[8]

I sammenligning med den britiske armerte krysseren som hadde panserdekk og kullbunkere som beskyttelse, var den russiske krysseren likt godt eller bedre beskyttet.[13]

Framdrift[rediger | rediger kilde]

Som et kombinasjonsfartøy var «Rurik» både et seilskip og et dampskip, som en av de siste kryssere med masterigg, som var rigget som en bark med tre fokkemasten og stormasten for råseil og kryssmast for gaffelseil. Det totale seilvolumet var på 20 000 fot² for de første fire år før dette ble kuttet ned til 6 800 fot² ved å ta bort toppseil på mastene og klyverene.[8] Ved å føre seil og deretter støttet seg på vindkraft ble det spart på forbruk av kull over lengre avstander, men idet «Rurik» var sjøsatt, hadde de fleste mariner verden rundt oppgitt masterigg på deres kryssere og mindre fartøyer på verdenshavene.

Originalt skulle «Rurik» ha det samme fremdriftsystem som slagskipet «Sinope» på 11 000 tonn som var bygd for Svartehavsflåten, to vertikale trippelekspansjonsmotor på seksten sylindre med en kraft på 13 000 hestekrefter, men under test viste det seg at man ikke oppnådde den ønskede effekten. Man fryktet at det vil være utilstrekkelig for den nye krysseren, så Kuteinikov valgte en britisk løsning; Å pare sammen to VTE om den samme propellakselen. Skipskonstruktør William White for Royal Navy hadde sjøsatt HMS «Blenheim» i 1890 som den første krysseren med fire VTE motorer i hver sitt motorrom. Dermed kunne man ha dobbelt maskinkraft om den samme propellakselen. Den forreste VTE kan bli slått av mens den aktre VTE fortsatte.[14] Men det mente at skroget måtte forlenges, og motorrommene opptok en meget stor andel av skroget.

Mens «Rurik» var under bygging, valgte russerne å fortsette med den eldre teknologien med sylindre og dampkjele i ett, til tross for den nye Belleville oppfinnelsen om bruk av dampkjeler med vannrør som var langt mer effektivere.[8] Denne nyheten ble innført på søsterskipet «Rossia» som fikk større hastighet og bedre kraftutnyttelse med større rekkevidde enn «Rurik». Likevel klarte skipet seg godt i sammenligning med sine moderne søstre, under en «race» fra Nagasaki til Port Arthur i 1902 kunne «Rurik» opprettholde toppfarten på 17,7 knop i 38 timer.[8]

Den totale maskinkraften ombord på «Rurik» overgikk den opprinnelige spesifikasjonen som var på 12 500 hestekrefter, med tilsammen 13 326 hestekrefter som gav en toppfart på 18,84 knop under fire prøvekjøring på en bestemt avstand.[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

«Rurik» i 1904.

«Rurik»s første utlandsoppdrag var før skipet var offisielt levert, allerede i juni 1895 kom det til Tyskland for å overvære åpningen av Kielkanalen. For britene og andre makter var det første gang man kunne observere det russiske skipet som skapte berystelse i London, på nær hold. Admiraliteten hadde fått rede på planene om bygging av to meget store kryssere som skulle være formidable raiderfartøyer i 1891, og det hadde kommet som et sjokk ettersom et byggingsprogram vedtatt under «Naval Defence Act of 1889» var i full gang, slik at det ikke fantes noe effektiv mottiltak. De første planene om et effektiv svar var skisset i november 1891 og februar 1893 før det var besluttet å bygge to svære armerte kryssere med sterkere bestykning og større hastighet sammen med en stor aksjonsradius. To skip, HMS «Powerful» og HMS «Terrible» ble kjølstrukket året før «Rurik» formelt var overrekket til den russiske marinen i november 1895.

I mellomtiden hadde de strategiske omstendighetene endret seg, istedenfor en mulig konflikt på verdenshavene mot det britiske imperiet var Russland trukket inn i en konfrontasjon med Japan i den fjerne østen etter den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kina avstod flere territorialer deriblant Liaodonghalvøya i Mandsjuria til den japanske seierherren med Shimonosekitraktaten, men de europeiske makter som hadde engasjerte seg i Kina, grepet inn og fikk omgjort avståelsen av Liaodonghalvøya. Istedenfor ble den strategiske viktige halvøya med isfrie havner som Port Arthur «leiet» av russerne til stor irritasjon for japanerne. Japan hadde fått en velorganiserte flåteorganisasjon som hadde bevist sin verdi mot kineserne, som forsterkes med nyere og sterkere krigsskip for direkte konfrontasjon etter hvert som forholdet med russerne ble dårligere.

Allerede før «Rurik» var offisielt overrekket, var skipet sendt østover sammen med krysseren «Dmitri Donskoi», og kom til Vladivostok den 24. mai 1896.[15] For resten av hennes karriere skulle «Rurik» aldri forlate Stillehavet, med Vladivostok som sin hjembase. Admiral Fjodor Dubasov som kommanderte krysserskvadronen i Stillehavet, befalte ulike modifikasjoner på skipet, inkludert nye dampkjeler og fjerning av rigg. Dette arbeidet fant sted fra vinteren 1900 til juni 1901, men flåtebasen i Vladivostok hadde begrensede kapasitet for annet enn å redusere riggen og ta bort baugspydet.[15] Krysserskvadronen bestod av «Rurik», hennes halvsøstre «Rossia» og «Gromoboi» samt «Bogatyr», som i 1904 kom under kommando av kaptein N. K. Reytsenshteyn.[16]

Raidene[rediger | rediger kilde]

Bare timer etter meldinger om krigsutbruddet kom til Vladivostok, dampet de russiske kryssere ut på Japanhavet den 9. februar 1904 for å angripe japansk sjøfart langs den vestre kysten av Honshu. Men det første raidet mot Japan produserte meget lite utover senkningen av handelsskipet «Naganoura Maru» den 11. februar før det blåste opp til storm som tvunget russerne tilbake til Vladivostok. De viktigste skipsruter for den japanske økonomien lå langs den østre kysten av Honshu mot Stillehavet til og fra Yokohama, Kobe og Osaka mens kommunikasjonene mellom Japan og den koreanske halvøya var på Gulehavet eller via Koreastredet. I sammenligning var Japanhavet lite trafikkerte, og japanerne kunne beskytte deres kommunikasjoner med egne kryssere som var moderne med bedre bestykning.[17] For å true de japanske forsyningslinjer uten å støtte på de japanske panserkryssere måtte Reytsenshteyn ta seg ut i Stillehavet gjennom stredene Soya og Tsugaru mellom Honshu og Hokkaido i nordøst eller krysset utenfor den koreanske østkysten helt ned til Koreastredet i håp om å trekke til seg japanske krigsskip vekk fra Gulehavet.

Raidet utenfor Honshu som med et avbrudd sluttet utenfor den koreanske havnen Gensan under kontroll av japanerne 26. til 28. februar, provoserte fram et angrep av viseadmiral Kamimura med fem panserkryssere og to armerte kryssere på Vladivostok den 6. mars. Samtidig fant den viktige overførselen av troppene fra Japan til Korea sted i disse dagene mens Kamimura seilte langs den russiske kysten. Ikke én granat truffet havneområdet ettersom det fremdeles var islag i bukten som gjorde det umulig å komme nærmere under bombardementet av byen.[18] Kontreadmiral Karl Jessen overtok posten etter Reytsenshteyn var tilbakekalt til Port Arthur, og hans første raid var rettet mot Gensan fra den 23. april.

Viseadmiral Togo som kommanderte den japanske flåten sendte Kamimura på nytt inn i Japanhavet med ordre om å hindre enhver bevegelse av krysserskvadronen, og Gensan ble valgt som hans fremskutte flåtebase. Fra Gensan dro Kamimura for å gjennomført et nytt angrep på Vladivostok, men tett tåke som reduserte sikten, tvunget ham til å vende tilbake bare for å oppdage at Jessen hadde bombarderte Gensan hvor damperen «Goyo Maru» var senket om formiddag den 25. april. Jessen hadde større suksess med seg under sitt raid mot vest, senket to andre transportfartøyer før han søkte tilflukt i Vladivostok fra Kamimura som hadde tatt opp forfølgelse.[19] Gensan ble oppgitt ettersom det var langt viktigere å beskytte de logistiske forbindelser mellom Japan og hæren i Mandsjuria, til fordel for Koreastredet.

Russerne ønsket å stoppe overførselene av troppene, våpnene og forsyningene i Koreastredet, dermed seilte Jessen ut med kurs satt mot sør med admiral Bezobrazov som kommandant for raiderstyrken på tre skip («Bogatyr» grunnstøttet den 15. mai og ble så skadet at det ikke lenge deltok i stridighetene). Den japanske krysseren «Tsushima» rakk å sende ut varsel ved observasjon av russernes ankomsten, slik at bare tre skip ble overfalt, hvorav to var senket mens det siste, «Sado Maru» på 6225 tonn ble berget etter å ha blitt torpedert av «Rurik».[20] Kamimura umiddelbart dampet ut fra øya Okinoshima, men russerne kom seg bort ved å seile langs Honshukysten.

Fra Port Arthur fikk man rede på planer om et utbrytingsforsøk ute i Gulehavet og gjennom Koreastredet, dermed ble krysserskvadronen sendt ut på nytt til Koreastredet den 28. juni. Ved dette tidspunktet hadde man ikke lært at utbrytingsforsøket av den russiske Første stillehavsskvadronen hadde mislykket den 23. juni.[21] Kamimura for første gang fikk syn på sin motstander om kveld den 1. juli sørøst for Okinoshima i Koreastredet, men Bezovbrazov som bare hadde tre kryssere, klarte å riste av seg japanerne etter hvert som det ble mørkere.

Jessen seilte østover fra Vladivostok med kurs for Tsugaru-stredet den 17. juli, og om natten to dager senere klarte han å bryte seg ute på Stillehavet. Men dette var observert av japanerne som umiddelbart sendt ut alarm langs kysten, og alle fartøyer søkte tilflukt så raskt som mulig. Jessen dampet langs kysten uten å få syn på annet enn utenlandske fartøyer og noen få seilfartøyer. Den britiske «Knight Commander» og den tyske «Thea» ble senket etter det var oppdaget kontrabande mens britiske «Hunan» ble spart ettersom det var sivile passasjere deriblant kvinne og barn ombord. Etter å ha krysset utenfor Tokyo og fram til Nojimazaki ikke langt fra Nagoya, snudde Jessen på vei hjemover gjennom Tsugaru-stredet. Til tross for at raidet ikke var noe suksess, var Japans handel sterkt forstyrret av den russiske trusselen.[22]

Slaget ved Ulsan[rediger | rediger kilde]

Senkningen av«Rurik» i slaget ved Ulsan, fra et samtidigt japansk postkort.

Etter å ha kommet tilbake den 1. august 1904, fikk Jessen ordre om å gjøre sine skipene klar for et nytt fremstøt mot Koreastredet for å støtte den russiske Første stillehavsskvadron som under ledelse av admiral Vitgeft skulle bryte seg gjennom den japanske blokaden av Port Arthur. Vitgeft hadde besluttet seg om å bryte ut på nytt, og dette gang kom inn i et voldsomt sammenstøt med Togo under slaget i Gulehavet den 10. august. Resultatet av sjøslaget var fremdeles ikke kjent i Vladivostok den 14. august idet Jessen dro ute på Japanhavet. Etter å ha kommet til Koreastredet utenfor Pusan uten å ha sett skvadronen, satte han kursen hjem bare for å oppdage Kamimura fra nord. Kamimura var varslet om sjøslaget dagen etterpå, og at flere russiske skip hadde brutt seg ut, om mulig med kurs satt for Vladivostok. Den japanske II skvadron på fire panserkryssere og to armerte kryssere hadde krysset fram og tilbake helt til om kveld den 13. august da Kamimura valgte å seile nordover.[23]

I de første morgentimene av den 14. august 1904 ble den russiske krysserskvadronen oppdaget på 14,5 km hold fra Kamimuras egne II divisjon som straks fulgt etter så snart Jessen oppdaget disse. Ved kl. 05.10 på 9,2 km hold ble det først åpnet ild fra japanerne som konsentrerte seg om det akterste i stridslinjen, «Rurik». Raidet utenfor den japanske stillehavskysten var en kraftig belastning på maskineriet ombord på kryssere som trengte reparasjoner og overhaling, men det var ikke tid nok for «Rurik» og «Rossia» som mistet 2 knop av deres toppfart på 18 knop.[23] Allerede ti minutter inn i sjøslaget ble «Rurik» truffet flere ganger, mens «Rossia» som Jessens flaggskip mistet flere dampkjelere, slik at hastigheten gikk nedover.

Stridslinjen løste seg opp mens «Rossia» falt ut, senere ble «Rurik» truffet med en 203 mm granat som penetrerte skroget og skadet roret. Dette ble fatalt fordi manøvreringsevnen ble skadet, og etter hvert ble avstanden mellom «Rurik» og de andre skipene større mens den japanske panserkrysseren «Naniwa» som kom fra øst, gikk til angrep. Jessen hadde ikke annet valg enn å forlate krysseren til sin skjebne under den kraftige ilden fra japanerne som var meget effektivt på de russiske skipene. Artilleristene og offiserene ombord på de tre kryssere hadde liten eller ingen beskyttelse i sammenligning med de japanske, og ble sterkt desimert under kampene. Til tross for dette fortsatte russerne å slåss tappert, også på «Rurik». Forsvarsilden fortsatte helt til kl. 10.20 da de overlevende besluttet seg om å forlate den stridsudyktige krysseren. Ved kl. 10.42 gikk «Rurik» under vannet etter å ha blitt senket av sin besetning.[24]

Sjøslaget som sluttet med seier for japanerne, var meget kostbart for den russiske krysserskvadronen som mistet «Rurik» med store ødeleggelser på «Rossia» og «Gromoboi» med et tap på 867 døde og sårede, hvorav 408 ombord på «Rurik».[25] 192 døde og 216 sårede ut av besetningen på 700 mann, nesten samtidige offiserer var drept med unntak av disse med lavere rang som løytnant Ivanov som den siste som kommanderte skipet. Japanerne avfyrte 958 203 mm og 4 528 152 mm granater mens russerne avfyrte 2 000 til 2 300 203 mm og 152 mm granater under slaget. Kamimuras artilleristene var bedre beskyttet og kunne dermed avfyre langt flere granater enn russerne som hadde for svak beskyttelse. Dette avgjorde sjøslaget og forseglet raiderfartøyet «Rurik»s skjebne.[26]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b McLaughlin, s. 44
  2. ^ Gardiner, s. 186
  3. ^ McLaughlin, s. 46
  4. ^ McLaughlin s. 46-47
  5. ^ a b c d e McLaughlin, s. 47
  6. ^ Gardiner, s. 188
  7. ^ McLaughlin, s. 48
  8. ^ a b c d e f g h i j k l McLaughlin, s. 50
  9. ^ McLaughlin, s. 74
  10. ^ a b Gardiner, s.189
  11. ^ McLaughlin, s. 51, s. 55
  12. ^ Gardiner, s. 190
  13. ^ McLaughin, s. 51
  14. ^ Gardiner, s. 66
  15. ^ a b McLaughlin, s. 77
  16. ^ Olender, vol.1 s. 15
  17. ^ Olender, vol. 1 s. 17
  18. ^ Olender, vol. 2 s. 161
  19. ^ Olender, vol.2 s. 163
  20. ^ Olender, vol. 2 s. 164
  21. ^ Olender, vol. 1 s. 56-59
  22. ^ Olender, vol. 2 s. 169
  23. ^ a b Olender, vol. 2, s. 170
  24. ^ Olender, vol. 2 s. 171
  25. ^ Olender, vol. 2 s. 172
  26. ^ Olender, vol. 2 s. 173

Litteratur[rediger | rediger kilde]