Altmark-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Altmark»-saken)
Gå til: navigasjon, søk
Altmark-saken
Konflikt: Andre verdenskrig
Altmark-saken
Den tyske tankeren Altmark i Jøssingfjorden, februar 1940
Dato 16. februar 1940
Sted Jøssingfjorden, Norge
Resultat
Britisk seier
Parter
England Storbritannia Tyskland Tyskland
Kommandanter
Philip Vian Heinrich Dau
Styrker
HMS «Cossack» Tankeren «Altmark»
Tap
- 7 drepte
Det tyske hjelpefartøyet «Altmark» i begynnelsen av 1940 Jøssingfjord, Norge

Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, hvor det tyske militære støtteskipet ble bordet av britiske marinefartøy og britiske sjømenn frigitt. Altmark-saken var avgjørende for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge, da den norske regjering viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.[1]


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Altmark» var et tysk militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», som hadde drevet aksjoner mot britiske handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» tok fangene fra disse handelsskipene tilbake over Atlanterhavet, under overfarten benyttet «Altmark» norsk og andre nøytrale flagg. For å unngå å bli gjenkjent var «Altmark» blant annet utstyrt med justérbar skorstein. Den 14. februar 1940 kom «Altmark» inn i norsk territoralfarvann nord for Trondheimsfjorden og heiste tysk statsflagg. Skipet ble inspisert av norsk nøytralitetsvakt, som ikke oppdaget fangene det hadde ombord. Inspeksjonene var angivelig kun overflatisk.

For britene var «Altmark» et todelt problem, da de ikke var sikre på om «Altmark» fraktet fanger. Hvis de hadde bordet skipet, og det hadde vist seg at det ikke var fanger ombord, ville de ha satt seg selv i et dårlig lys. Hvis det derimot var fanger ombord kunne de kreve svar fra den norske regjeringen om hvorfor de tillot tyske krigsskip med fanger ombord i eget farvann.

«Altmark» bordes[rediger | rediger kilde]

Utenfor Jæren møtte «Altmark» 16. februar flere britiske jagere og ble tvunget til å søke dekning i Jøssingfjorden. En britisk bordingsaksjon kom ikke i gang, fordi mannskapene på to norske kanonbåter hevdet at «Altmark» var blitt undersøkt og ikke hadde fanger ombord. På grunn av dette måtte den britiske sjefen kontakte admiralitetet (den britiske overkommandoen) for nærmere instrukser.

Disse instruksene fikk han senere på kvelden. Instruksen var at «Altmark» skulle bordes, og hvis nordmennene åpnet ild skulle ilden besvares. På dette tidspunktet hadde «Altmark» lettet anker og forsøkte å renne HMS «Cossack» i senk, med det resultat at «Altmark» selv grunnstøtte. Kort tid etter ble «Altmark» bordet av britene, og det som da viste seg å være 300 britiske fanger ble satt fri. Under den britiske aksjonen for å redde de britiske fangene ble sju tyske sjømenn drept.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten. Spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge.

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Tyskerne var både først og mer markant på å bryte norsk nøytralitet, noe Norge hadde avkreftet ved tre anledninger. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det viste seg at man ikke hadde inspisert Altmark skikkelig.[1]

For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til en tysk invasjon i Norge – operasjon Weserübung – siden tyskerne ikke lenger stolte fullstendig på den norske nøytraliteten og sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte ordet jøssing etter Jøssingfjord og Altmark-saken. Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943, enda det var Quisling som oppfant det.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Da Hitler fikk høre om fartøysangrepet og frigjøringen av de britiske fangene fikk han et voldsomt raseriutbrudd. Admiral Raeder mente at 'Incidenten stilte hele spørsmålet i et nytt lys, da den viste at regjeringen i Oslo ikke lengre var i stand til å opprettholde nøytraliteten. Det fremgikk forøvrig at regjeringen ikke heller hadde den hensikten.'», fra Slaget om Norge 1940, side 50

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]