Jordens magnetfelt
Jordens magnetfelt kan tilnærmes ved en magnetisk dipol med den ene polen nære den geografiske nordpolen og den andre polen nær den geografiske sydpolen. En tenkt linje mellom de to magnetiske polene ville helle med cirka 11,3° mot jordens rotasjonsakse.
Geografisk og magnetisk nordpol[rediger | rediger kilde]
Jordens rotasjonsakse går igjennom den geografiske nord – og sydpolen. Den geografiske nordpolen er der hvor linjene av lengdegradene konvergerer i nord, som tilsvarer i midten av Polhavet. Dette punktet er et fast punkt som ikke beveger seg.
Punktet for den magnetiske nordpolen, er der hvor kraftlinjene fra jordens magnetfelt konvergerer. Dette er punktet hvor nordpilen på kompasset peker mot. Magnetisk nordpol er forskjellig fra geografisk nordpol. Den magnetiske nordpolen flytter seg stadig, og flyttes flere kilometer hvert år. Forflyttelsen skjer også stadig raskere. Punktet beveger seg på grunn av forandringer i jordens magnetfelt. I dag ligger den magnetiske nordpolen på Ellesmere Island i Nord – Canada, som er rundt 500 kilometer fra den geografiske nordpolen. Vinkelen mellom magnetisk og geografisk nord kalles for misvisning.
Den magnetiske nordpolen er egentlig en magnetisk sydpol. Alle magneter har to poler, der den ene enden er en nordpol, mens den andre er en sydpol. Motsatte poler tiltrekker hverandre på en magnet. Nordenden av en magnet, som nordpilen på et kompass, vil peke mot en magnetisk sydpol. Derfor er den magnetiske nordpolen egentlig en magnetisk sydpol. I daglig tale mener man imidlertid magnetpolen ved nordpolen når man snakker om den magnetiske nordpolen og magnetpolen ved sydpolen når man snakker om den magnetiske sydpolen. [1]
Dannelsen av jordens magnetfelt[rediger | rediger kilde]
Jordas magnetfelt blir trolig dannet rundt den ytre kjernen, som består av smeltet jern. På grunn av små avvik i temperaturen i smeltemassen oppstår det såkalte konveksjonsstrømmer, som sammen med jordas rotasjon holder det smeltede jernet i konstant bevegelse. Bevegelsen skaper en elektrisk strøm som induserer et magnetfelt som igjen setter mer av jernet i bevegelse – en prosess kjent som geo-dynamoen. Ca. 10% av jordens magnetfelt finnes i jordskorpen, den øverste delen av mantelen, samt ionosfæren og magnetosfæren. Feltet består hovedsakelig av metamorfe og magmatiske bergarter som ikke har oversteget sin Curie-temperatur.På grunn av økende temperatur med dybden, vil magnetiske bergarter kun bli funnet i de øvre ca. 20 km av jordskorpen. Mineralene og bergartene som genererer magnetiske anomalier i jordskorpen kommer primært fra magma som stiger opp fra jordens mantel gjennom spredningssoner på havbunnen. Denne magmaen inneholder mineraler som kan magnetiseres av jordens magnetfelt mens de avkjøles og stivner. Typiske mineraler inkluderer jernholdige forbindelser som magnetitt og andre magnetiske mineraler. Når magmaen stivner og danner ny havbunn, bevarer disse mineralene magnetiseringen de opplevde fra jordens magnetfelt på det tidspunktet de stivnet. Dette resulterer i magnetiske anomalier langs spredningssoner (se platetektonikk) på havbunnen. Disse anomalier har blitt viktig informasjon for forståelsen av platetektonikk og havbunnsutbredelse. [2] [3] [4]
Det magnetiske feltet strekker seg titusentalls av kilometer ut i verdensrommet og danner der magnetosfæren
Reversering av jordens magnetfelt[rediger | rediger kilde]
Geomagnetisk reversering, også kjent som magnetfeltreversering, er et fenomen der jordens magnetfelt gjennomgår en polaritetsendring. Dette resulterer i at den magnetiske nordpolen og den magnetiske sydpolen bytter plass. Slike reverseringer har som regel oppstått med 200 000–300 000 år mellom gjennom jordens historie, med den siste kjente reverseringen som skjedde for omtrent 786 000 år siden. Selv om det nå er gått så lang tid og at magnetfeltet de siste 160 år har blitt svakere, noe som kan tyde på en snarlig polvending, mener forskerne at det går minst 500 år før det skjer. [5]
Den geomagnetiske reverseringen er dokumentert av bergarter som inneholder magnetiske mineraler ved spredningssoner. Disse bergartene beholder polenes retning relativt til jordens magnetfeltretning på tidspunktet for deres dannelse. Dette fenomenet er kjent som paleomagnetisme.
Geomagnetiske reverseringer kan ta tusenvis av år å fullføre. Gjennom denne perioden kan det magnetiske feltet svekkes, fluktuere og utvikle flere poler før det stabiliseres med motsatt polaritet.
Forskernes data viser at jordas magnetfelt svekkes i tiden opp mot et polskifte, men en datasimulering viser at magnetfeltet aldri forsvinner helt. Svekkelse i magnetfeltet gjør jorda mer utsatt for stråling fra rommet[6]. Magnetfeltet beskytter atmosfæren fra erosjon skapt av ladde partikler og stråling fra solen. Denne funksjonen er av avgjørende betydning for å opprettholde livet på jorden. Jordens magnetfelt er dessverre ikke et perfekt forsvarsmiddel, der variasjoner i solvind kan skape geomagnetiske stormer, som kan penetrere atmosfæren.[7]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Magnetic North vs Geographic (True) North Pole». Besøkt 9. mai 2024.
- ^ Magnar Gullikstad Johnsen. «Jordmagnetisme». Besøkt 13. mai 2024.
- ^ «Crustal Magnetism» (PDF). Besøkt 13. mai 2024.
- ^ «The Earth's Magnetic Field: An Overview». Besøkt 10. mai 2024.
- ^ Glatzmaier, G. A (2014). Geomagnetic reversals. Reviews of geophysics.
- ^ «Spør oss: Kan det virkelig stemme at polene holder på å bytte plass?». illvit.no. 23. april 2018. Besøkt 10. februar 2022.
- ^ «Earth’s Magnetosphere: Protecting Our Planet from Harmful Space Energy». Besøkt 13. mai 2024.